Riksmålsforbundets formann ser tilbake på episoder i norsk språkdebatt de siste to årene.
Vi som har beveget oss inn i norsk språkdebatt fra riksmålssiden, har etter hvert fått tykk hud, skriver Trond Vernegg. (Foto: Stig Michaelsen)
Ditt språk er like mye verdt som mitt språk, men mitt språk er også like mye verdt som ditt. Slik trodde jeg det var, og slik har jeg predikert i det kvarte århundre jeg har vært formann i Riksmålsforbundet. Vi har to målformer her i landet – riksmål/bokmål og nynorsk. Begge former er viktige for norsk kultur og samfunnsliv. Begge har en stolt arv. Rundt 90 prosent av oss skriver riksmål eller bokmål, gjerne moderat bokmål.
Riksmålsforbundets vedtekter erkjenner at det er to målformer her i landet. I tale og skrift har vi fremhevet og understreket viktigheten av nynorsk skriftkultur. Men vi er selvsagt ikke enige i alt nynorskforkjemperne står for; vi ønsker for eksempel at den skriftlige sidemålsundervisning skal være frivillig. Vi tror det vil styrke nynorskens posisjon, ikke svekke den. Det må være lov å være uenig, også i språksyn. Men også i språkdebatt må gjelde at man holder seg til sak, ikke person; man får ta ballen, ikke mannen, som det heter.
Stakk hånden i et vepsebol
Journalist Jon Rognlien var så uheldig at han i en artikkel i Dagbladet i fjor kom til å rote seg inn i norsk språkdebatt. Stakkars mann. Rognlien spurte seg hvor mange rettskrivningsnormaler det er normalt å ha i et lite språk og undret seg over hvorfor hovedspråket i Norge står i skammekroken. Bakgrunnen var den observasjon at riksmål/moderat bokmål har vært, og er, nedprioritert politisk og ressursmessig. Skjevfordelingen av offentlige midler kommer tydelig frem i arbeidet med de to store norske ordbokverksverkene, ett på riksmål/moderat bokmål og ett for nynorsk og dialekter. Nynorskverket Norsk Ordbok ble påbegynt i 1930 og fullført i 2014. Ordboken for riksmål/moderat bokmål bærer navnet Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB). Det er en fornyelse av Norges største ordbokverk, Norsk Riksmålsordbok, og skal bli ferdig i 2017. Nynorskordboken vil sannsynligvis ha fått støtte på rundt regnet en halv milliard kroner, mens ordboken for det språket de aller fleste av innbyggerne benytter til det aller meste, kanskje vil bli begunstiget med en tiendedel av dette i støtte fra det offentlige.
Typisk eksempel på innlegg i norsk språkdebatt.
Helt snill var Jon Rognlien kanskje ikke i sine påpekninger. Men han fortjente ikke å få nedkalt Åse Wetås’ vrede over sitt hode. Hun er avtroppende prosjektdirektør for Norsk Ordbok, den nynorske ordboken, og tiltrer snart som ny direktør i Språkrådet. «Undermåls om ordbok» var tittelen på Åse Wetås’ svar, eller rettere sagt angrep på, Rognlien. Først får vi vite hvorledes han undergraver Dagbladets stolthet i å fremme grunnlov, kvinnesak, mangfold, motmakt og mindretallsrettigheter. Deretter at han roper på språklig ensretting, utviser dårlig kildekritikk og har faktafeil. Rognlien hadde i sin artikkel også kommet i skade for å nevne smilende ungdommer av tilsynelatende forskjellig nasjonalitet på omslaget av den nye Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål. Prosjektdirektør Wetås freste at hun ikke ut fra hudfarge kan vite hvor folk kommer fra. Nei, vel! Det vet vi.
«Raser, furter, sutrer. Umulige å samarbeide med. Vestkantklikk. Høyrevridde. Snakker dansk. Sover i timen. Rakker ned på nynorsk. Mot nynorsk.» Alt sammen karakteristikker vi i Riksmålsforbundet ofte har hørt.
Jeg kom ved begynnelsen av Språkåret 2013 i et radiointervju og en radiodebatt i skade for å si at det språket nitti prosent av oss her i landet bruker, så ut til å ha fått så liten plass at det som ble presentert som et raust og mangfoldig språkår, kanskje i realiteten var et nynorskår. Og så påpekte jeg at det var underlig at Riksmålsforbundet ikke var invitert til å delta.
Personangrep og mistenkeliggjøring
Til og med jeg ble forundret over angrepene. De gikk stort sett på person, og gjorde de ikke det, gikk de ut på å tillegge Riksmålsforbundet syn og meninger vi ikke har. Vi er vant med den slags. Men slikt gagner ikke norsk språkdebatt. Det gagner i hvert fall ikke nynorsken.
Vi som har beveget oss inn i norsk språkdebatt fra riksmålssiden, har etter hvert fått tykk hud. Vi er stolte av vårt språk, dets historie. Stolte er også våre medlemmer i alle den politiske regnbues farger når det gjelder ståsted. To tidligere partiformenn for landets to største partier sluttet seg til våre rekker; den ene med fornavnet Reiulf, den andre med fornavnet Kåre.
Vi har nylig feiret at det er to hundre år siden Norge i 1814 fikk sin grunnlov. Jubileet viste hvor viktig norsk språk og språklig identitet er. Det er viktig for oss alle. Det er ingen av oss som skriver dansk, hverken vi som bruker riksmål og moderat bokmål, eller de av oss som skriver nynorsk. Å hevde i 2015 at en av målformene er mindre norsk eller mindre verdt enn den annen, er en krenkelse. Bjørnstjerne Bjørnson skrev vår nasjonalsang «Ja, vi elsker», han var en forkjemper for norsk identitet og kultur, for mangfold, demokrati, kanskje den fremste. Og han grunnla Riksmålsforbundet.
Du har krav på min respekt for ditt språk, og jeg på din respekt for mitt språk. Og så hadde det vært hyggelig om ikke bare vi sa at nynorsk er et fint språk og at det er mye fin litteratur på nynorsk; det hadde faktisk vært godt om nynorskfolk var rause nok til å uttrykke oftere at riksmål og moderat bokmål også er fint, og at det kommer mye fin litteratur på det språket også. Det norske språk har to målformer, ingen av dem er mer verdt enn den andre.
Vi som skriver riksmål og moderat bokmål vil ikke at vårt språk skal stå i skammekroken. Det aksepterer vi ikke. Pokker heller!