Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg roser behandlingen og oppfølgingen han fikk, men ikke språket i helsevesenet.
Klarspråk er til alles beste. Pasientene spares for mye angst og uro, og samfunnet sparer penger, mener Trond Vernegg. (Foto: Stig Michaelsen)
Jeg lurte på om jeg skulle klage til Helsedirektoratet på sykehusets vedtak. Ikke fordi jeg fryktet at jeg var misfornøyd med det, men rett og slett fordi jeg ikke forstod hva som stod i brevet. Jeg leste vedtaket igjen og igjen, googlet og holdt på. Uten å bli noe klokere. «Vår overlege NN har konkludert med at du har rett til generert for ø-hjelpspasient innen 15.11.23.» Slik lød vedtaket.
Vel, jeg er generert for et eller annet. Generert, ø-hjelpspasient. Og jeg har rett til noe. Det kan ikke være så galt. Jeg stuper inn i naob.no, ordboksmirakelet på nettet. Der finner man svar på det meste når man lurer på hva et ord betyr. «Generert. Etymologi (latin) avle, skape, produsere (især automatisk eller ubevisst), avføde.» Ja, tusen takk. Overlegen har ifølge ordboken altså avlet, skapt, produsert eller avfødt meg for et eller annet. «Især automatisk eller ubevisst,» fortalte NAOB. Men det står jo at legen har konkludert, så da kan det hverken være automatisk eller ubevisst, han har jo konkludert, og det bør man vel være bevisst for å gjøre.
Og «ø-hjelpspasient?» Søker etter begrepet på nettet igjen. Blir ikke klokere av det, men bestemmer meg til slutt for (kanskje galt) at ø’en må stå for øyeblikkelig, bestemt for behandling innen den gitte dato. Det er jo bra, gode nyheter.
«Det skjønte jeg ikke. Hva sa du nå?»
Jeg kan ikke annet enn å rose behandlingen og oppfølgingen jeg fikk. Men språket? Alle felt har sitt fagspråk, og det er nødvendig, også i medisinen. Ikke minst for presisjonen og for å unngå feil i behandlingen. Men alle vi andre da, vi som ikke behandler, men blir behandlet? Vi som ikke er opplært innen stammespråket, men som gjerne vil vite mest mulig om hva som feiler oss og hva legene gjør?
Jeg har som pasient utforsket legespråket mer enn jeg kunne ønske det siste halvåret, har truffet uendelig mange hyggelige leger og sykepleiere. Men språket de snakker er ikke alltid like lett å forstå. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har utbrutt: «Det skjønte jeg ikke. Hva sa du nå?» Og det skriftlige, journalene og innkallingsbrevene? Heldigvis har jeg tolk, en pensjonert overlege, professor dr. med., som er god til å oversette. Men de færreste har det, jeg er heldig.
Klarspråk, jeg ønsker så inderlig at det blir prioritert innen helsevesenet vårt. Det ville fjerne mye uro og angst for det vi ikke forstår. Jeg holder meg selv for å være rimelig ressurssterk, jeg er ikke beskjeden, men spør og graver. Mange gjør ikke det.
Klarspråk lønner seg for alle
«Møt på fastende hjerte,» lød beskjeden i innkallingsbrevene fra et helsedistrikt. Det førte til mange misforståelser, at pasienter ikke møtte til undersøkelser eller behandling. At noen slett ikke møtte på fastende hjerte, de forstod ikke begrepet. Så endret man formuleringen til «Du må ikke spise eller drikke på (antall timer) før du møter til behandling». Vips, så skjedde det noe: Flere kom når de skulle, færre måtte sendes hjem fordi de hadde spist eller drukket. Den nye klarteksten gjorde ikke bare at folk forstod, det gav også en effektivitetsgevinst og sparte penger.
Jeg ønsker så inderlig klarspråk, det er til alles beste.