Vi jurister har, selv om det ikke er så lett å innrømme, en tendens til å forelske oss i det uklare, skriver Trond Vernegg, som både er advokat, forfatter og formann i Riksmålsforbundet.
Språket i lover og forskrifter påvirker beslutninger på alle nivåer i samfunnslivet. Det må derfor være klart og presist. (Fotolia)
«Skal en lov virke, må den forstås av dem den angår», skrev språkrådsdirektør Åse Wetås i et innlegg i Dagens Næringsliv. Det burde være selvsagt, og det faller ikke vanskelig å være enig med henne. Som jurist og advokat iler jeg samtidig til og gir henne rett også når hun peker på at språket i lover og forskrifter kan være vanskelig å forstå. Jeg er også enig i at det kan være et demokratisk problem.
Uklarhet avler ny uklarhet
Uklarhet avler gjerne enda større uklarhet, og når utgangspunktet er dårlig, blir det påfølgende lett enda dårligere. Uttrykksmåten i lover og forskrifter forplanter seg til brev og vedtak. Det er ikke bra. Språket i lover og forskrifter skaper forpliktelser og rettigheter, og påvirker beslutninger på alle nivåer i samfunnslivet. Det må derfor være klart og presist.
Det er ikke alltid at klart språk lar seg forene med det juridiske behovet for klarhet og presisjon, men snirklet og uklart språk skaper ihvertfall ikke forutberegnelighet og presisjon. Uklar tanke gir gjerne uklar penn. Vi jurister kan ikke bare gjemme oss bak floskler som at det juridiske språket må være slik og slik. Det er tungt å innrømme, men selv vi kan være smittet av dårlig skrivekultur. Justisdepartementets veiledningshefte fastslår: «Ved utformingen av lovtekster må det legges vekt på at ordvalget og setningsbygningen blir slik at de som skal bruke loven, lett kan lese og forstå den.» Det er skremmende når undersøkelser så viser at språket i lover og forskrifter ikke prioriteres på grunn av tidspress og dårlige skrivevaner.
Til kamp mot dårlig språk i lover og forskrifter
Språkrådet gjør en prisverdig innsats for klart språk i offentlig sektor. Rådet har siden 2011 deltatt i prosjektet «Klart lovspråk,» og ønsker å utvikle en mønsterpraksis. Det bør det settes av ressurser til. Språket må ikke forenkles slik at det går på bekostning av den juridiske presisjon, men her må gode krefter forenes mot et felles mål. Vi jurister har, selv om det ikke er så lett å innrømme, en tendens til å forelske oss i det uklare.
Språket vårt er utsatt. Språkrådets tilstandsrapport fra september viser det. Lovspråket er ett område. Det finnes mange flere. Språket er vårt viktigste felleseie og det viktigste av det norske. Språkrådsdirektør Åse Wetås spør om det finnes politisk vilje til å satse på språket i lover og forskrifter.
Språket skal dyrkes, ikke dirigeres
Jeg er frekkere enn som så: Er det politisk vilje til å satse på språket vårt på alle samfunnsområder? Skal norskopplæringen slutte med eksamen fra videregående skole; ingen er jo fullt utlært da.
Trond Vernegg
Språket utvikles blant brukerne, det skal ikke stats- eller filologdirigeres. Det skal stats- og filologdyrkes. Det viktigste av det viktigste er lagt til Familie- og kulturkomiteen alene. Jeg synes synd på den komiteen. Den skal sørge for språket vårt på alle samfunnsområder; alle de andre komiteene går fri. Det bør de ikke: Hver eneste komité i Stortinget og hver eneste en av oss har ansvar for vårt viktigste felleseie: språket. Uansett hvilken målform vi skriver. Det er en sak jeg undres over mer enn noe annet: Når begynner et politisk parti å brenne for språket? Ikke nynorsk, ikke riksmål eller bokmål, men språket vårt.
(Artikkelen er fra spalten Formannen har ordet i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr 4. 2017.)
Brenner du også for språket? Fyll ut vårt innmeldingsskjema og bli medlem!