«Det er noen som vet. Som ser at ordene er omhyggelig valgt, og brukt med en hensikt, og veiet og funnet for lette eller for tunge. Det er veldig hyggelig når noen skjønner sånne ting!»
– Jeg tenker på språket litt som plastelina, sier riksmålsprisvinner Karin Fossum, en mester innen psykologisk krim. (Foto: Arild Sønstrød)
Karin Fossum ble kåret til vinner av Riksmålsforbundets litteraturpris i 2020 og fikk overrakt prisen under et korona-forsinket arrangement 10. juni i år. I takketalen som vi gjengir her, gir hun et innblikk i alt arbeidet hun som forfatter legger i å forme språket så det blir til en roman. Opptak av hele prisutdelingen kan sees her.
Kjære bokvenner.
Vi som ikke har fagkunnskap nok til å skrive en hel bok om noe som er helt sant, er henvist til løgn og dikt. Men alle som skriver har noe til felles, vi har et forhold til språket vårt. Det norske. Jeg tenker på språket litt som plastelina. Det er elastisk. Det kan strekkes ut og klemmes sammen, jeg kan skave av og legge til. Språkmassen skal inn i en form, og formen ser jeg tydelig for meg. Formen er det jeg håper at romanen skal bli.
Jeg har stått i mange klasserom opp gjennom årene, og snakket om det norske språket, det som de unge kanskje ikke synes er like hipt som det engelske. Som eksempel, bruker jeg ofte en pen jente som kommer inn i rommet. Når jeg skriver at hun er pen, skjønner alle hva jeg mener. Men likevel, pen er det første som faller meg inn, finnes det kanskje et annet ord med en annen klang?
Karin Fossums bøker er oversatt til 25 språk og belønnet med flere internasjonale priser.
Er hun fin, eller skjønn? Ville det være bedre med to stavelser? Vil det gi en bedre rytme? At hun er vakker eller deilig eller lekker? Jeg skriver ordene inn i dokumentet og leser setningen inne i meg, om det høres bra ut. Hva med tre stavelser, kan det være enda bedre?
En nydelig jente kommer inn i rommet. Jeg leser setningen inne i meg. Eller hva med fire stavelser? Er hun bedårende eller kanskje henrivende? Jeg leser setningen. Burde jeg kanskje ta det helt ut og skrive at hun er uimotståelig? Og gi henne hele seks stavelser, som pene jenter fortjener?
Jeg ser på de unge elevene mens jeg snakker, og det ser ut som om de tenker, jøss, holder de på sånn? Ja, det gjør vi. Vi holder på sånn.
En bok, sakprosa eller roman, er i virkeligheten bare et utvalg av tusen tenkte tanker og like mange ord, der de fleste ble slettet og forkastet. Og utvalget, den ferdige boka, den skal leseren få ta som en selvfølge, det er leserens privilegium. Han eller hun trenger ikke å tenke på det nitide arbeidet som ligger bak, og noen ganger tenker jeg, dere skulle bare ha visst!
Og det er noen som vet. Som ser at ordene er omhyggelig valgt, og brukt med en hensikt, og veiet og funnet for lette eller for tunge. Redaktørene våre skjønner det, og andre forfattere, selvfølgelig, og anmelderne og skrivende folk generelt. Og dere som inviterte oss hit i dag, skjønner det kanskje også, at utvalget ikke er en selvfølge.
Det er veldig hyggelig når noen skjønner sånne ting! Tusen takk for prisen!
Les også: Juryens begrunnelse for Riksmålsforbundets litteraturpris til Karin Fossum.