Nynorskaktivister synes ikke alltid å være helt enige med seg selv om hva nynorsk egentlig er: En offisiell målform eller, mer ambisiøst, et eget selvstendig språk.
Et stort flertall av dialekttalende foretrekker bokmål som personlig skriftspråk, uten at det synes å gå ut over deres lokale eller regionale identitetsopplevelse, påpeker John Ole Askedal.
Ved høytidelige anledninger, og særlig når formålet er å argumentere for offentlige støtteordninger til nynorsk som et angivelig «truet språk», nøler man ikke med å kalle nynorsk et eget språk. Helt overbevisende er dette ikke, siden det i internasjonal sammenheng ikke ville være naturlig å omtale et språk med kanskje så mange som 600 000 brukere, og med en så sterk institusjonell forankring som nynorsk faktisk har, som «truet».
Den karakteristikken rimer heller ikke med tidligere språkdirektør Sylfest Lomheims apokalyptiske visjoner om at nynorsk vil overleve når bokmålet er gått endelig til grunne i all engelsken – et norsk språklig Ragnarok.
Hvor ulike er målformene i dag?
De som mer eller mindre løselig omtaler nynorsk som et «(eget) språk», har sjelden noe presist å si om hva det er som eventuelt gjør nynorsk til et eget språk i forhold til bokmål. I det følgende skal jeg belyse deler av denne problematikken med utgangspunkt i en nynorsk eksempeltekst publisert i Aftenposten søndag den 27. mai. Teksten er følgende utdrag av en anmeldelse av Jan Inge Sørbøs «Nynorsk litteraturhistorie» (2018) skrevet av litteraturkritikeren Atle Christiansen (den inneholder også et Sørbø-sitat), som publiserer både på nynorsk og bokmål:
«Sørbø kan knapt skrive ei setning utan å lære noko frå seg, og han går heller ikkje av vegen for å presentere fyndord om trendar i samtida undervegs: «Å leva utan å få alt ein vil ha, er ei god øving for livskunst som vi kanskje ikkje forstår oss på, fordi vi ikkje eingong greier å leve med alt vi har.»
Eit kjenneteikn ved skrivemåten hans er elles at han forklarer alle nemningar og filosofar han nemner i den løpande teksten. Men sjølv Sørbø kan slurve, og i denne boka vert han innimellom innforstått når han nemner filosofar og enkelte omgrep, sjølv om faktabolkane gjerne kjem med forklaringar etter nokre sider.
Sørbø er god både på store og små flater. Han trekkjer opp dei store rissa, bruker eksemplariske døme og kan gå heilt ned på detaljnivå i tekstane. Analysane imponerer med eleganse og presisjon. Og han treng berre 10–12 linjer til å forklare Georg Brandes, Marcus Monrad og det moderne gjennombrot. Det er pedagogikk og opplysningsarbeid på sitt beste. Knapt nokon andre kunne ha skrive denne boka. «
Tekstutdraget er språklig representativt for anmeldelsen som helhet og sikkert også for mange moderne nynorsktekster, og den er – med ett unntak – korrekt i forhold til gjeldende offisiell nynorsknorm. Unntaket er løpande; denne formen er i nynorsk bare tillatt som sammensetningsledd, som i fortløpande; nynorsknormen tillater ellers bare springa/springe eller laupa/laupe, og sistnevnte mulighet ses meget sjelden i aktuell nynorsk. (Men i substantivene laup/løp og laupar/løpar er det valgfrihet mellom au og ø.)
Tekstutdraget er på 173 ord og ordformer (navn og talluttrykk telles ikke). Av disse 173 er bare 32, dvs. 18 %, eksklusive nynorskformer som ikke også er mulige i offisielt bokmål. Dessuten inneholder teksten fire former som også er normert som offisielt bokmål, men som de fleste nå antagelig vil anse som mer typisk nynorske: undervegs, omgrep, døme, heilt. Dertil kommer fem offisielle bokmålsformer som bokmålsbrukere i varierende grad vil finne unaturlige eller naturlige i egen skriftlig praksis: vegen, samtida, rissa (bestemt flertall av riss) og den i bokmål ganske vanlige formen boka (to ganger). Inkluderes disse til sammen ni formene, vil i alt 41 former, dvs. 24 prosent av ordene i teksten, markere dens nynorskkarakter.
Små forskjeller
Dette er åpenbart mer enn nok til at teksten er utvetydig markert som nynorsk. Men mange av forskjellene er små; i hele ti tilfeller består den i at nynorsk har a i en endelse hvor bokmål har e, og det er det hele. Syntaktisk er det ingenting som særmerker teksten i forhold til bokmål. Nynorskgrammatikere som hevder at det ikke eksisterer (vesentlige) syntaktiske forskjeller mellom nynorsk og bokmål, vil kunne ta den foreliggende teksten til inntekt for sitt syn.
Setter man inn moderate bokmålsformer istedenfor de 41 obligatoriske eller potensielle nynorskformene, har man en perfekt moderat bokmålstekst som gir samme mening som den nynorske originalteksten. Man vil lett finne eksempler på norske dialekter som oppviser større innbyrdes forskjeller enn vår skriftspråklige nynorsktekst og en tilsvarende moderat bokmålstekst. (En «radikal» bokmålstekst vil ligge enda nærmere nynorsk.)
Når man dessuten tar i betraktning at aktuell nynorsk språkbruk i stor grad «låner» ord og ordformer fra bokmål (jf. løpande) vil en del stille seg et ubehagelig spørsmål: Trenger vi denne nynorsken for noen bøyningsformers skyld? (Særlig når disse ofte ikke tas særlig alvorlig?)
Identitet knyttet mer til dialekt enn til nynorsk
Fra nynorskhold hevdes det derimot ofte med styrke at nynorsk målbruk er et spørsmål om identitetsopplevelse og -oppfyllelse – nynorsk er «hjartemålet» som har en identitetsreflekterende eller endog identitetsskapende funksjon.
For en utenforstående kan det være noe vanskelig å se at detaljforskjeller i forhold til bokmål av den art vi her har synliggjort, kan være sterkt identitetsskapende. Men for en del er nynorskengasjementet i mindre grad praktisk motivert enn uttrykk for et mer allment «motkulturelt» ideologisk engasjement (Kjartan Fløgstad, Helge Sandøy), hvor språklige systemdetaljer kan være av mindre betydning.
Hvis dagens nynorske skriftspråk per se hadde vært identitetsskapende eller -reflekterende, skulle man tro at nynorskbrukerne ville ha ivret for et nynorsk standardtalemål som reflekterte skriftnynorsken og brakte denne lydlig og forbilledlig til uttrykk. Men i den organiserte målrørsla er uviljen mot å diskutere noe slikt stor og dertil erklært programmatisk; Mållagets slagord, som ofte fremføres, er «Tal dialekt, skriv nynorsk!».
Her indikerer faktorenes orden – først talemål, dernest nynorsk skriftspråk – at det primært er den lokale eller regionale dialekten som reflekterer selvforståelse og skaper identitet, og at skriftnynorsken er en mer eller mindre naturlig støttespiller i den kulturelle identitetsopplevelsen. Det er et paradoks at et stort flertall av de dialekttalende i dette land foretrekker bokmål som personlig skriftspråk, uten at det synes å gå ut over deres lokale eller regionale identitetsopplevelse.
For nynorsktilhengere som gjerne ser nynorsk som et «(eget) språk», burde Mållagets parole «Tal dialekt, skriv nynorsk!» være en kilde til bekymring: I den språklige virkelighet parolen har å forholde seg til, fremstår dagens nynorsknorm som en variasjonsrik litterær variant av en mer omfattende fellesnorsk språkkultur; og som en slik litterær variant passer nynorsk i større eller – ofte – mindre grad til de forskjellige norske dialektene. Det samme kan sies om bokmål/riksmål.
Nynorsk mangler sikkert feste i et standardtalemål
Men det består en vesentlig forskjell. Standardskriftspråk har vanligvis et muntlig motstykke i et standardtalemål. Det har bokmål/riksmål, mens skriftnynorsken altså mangler et tilsvarende sikkert feste i en allment anerkjent muntlig standard. At nynorsk eksisterer som en egen skriftspråksnorm, gjør den ikke uten videre til «et eget språk». Den pågående diskusjon om karaktersettingen av nynorsk som en del av norskfaget i skolen gir liten mening hvis det virkelig hadde dreiet seg om «et eget språk».
Av og til manifesterer mållagsparolen seg dessverre på en måte som er egnet til å fordype usikkerheten om hva nynorsk egentlig er. I 2007 mottok politimannen og fagforeningslederen Arne Johannessen Noregs Mållags Målpris. Hans tilknytning til gjeldende nynorsknorm må betegnes som nokså løs. Partilederen Knut Arild Hareide uttalte for noen år siden i et intervju, muligens som en velvillig indirekte solidaritetserklæring, at han snakker nynorsk. Det gjør han definitivt ikke.
Nynorskens storslagne litterære tradisjon er utvilsomt en identitetsskapende faktor som et viktig element i norsk kultur, men det er ikke selvsagt at denne tradisjonen har en tilsvarende stor praktisk betydning for utviklingen av eller for den praktiske tilslutning til nynorsk. Ett eksempel på det er trønderfylkene, hvor nynorsken tidligere var viktig som undervisningsspråk i skolen, men nå er marginal. Trønderdialekt derimot lever som aldri før og gjør seg kulturelt sterkt gjeldende; det finnes en mektig trønderrock på trøndersk dialekt, men knapt noen på normert nynorsk.
Bokmålisering og sidemålstvang
Fra mer tradisjonelt innstilt nynorskhold hevdes det at dagens nynorsk er preget av en «bokmålisering» som utvanner dens strukturelle særpreg og svekker dens kulturelle egenverdi; nynorsk skriftspråklig praksis «lekker» i retning av bokmål. Det Norske Samlaget nevnes som et eksempel på at dette av kommersielle grunner er en til dels villet utvikling. Christiansens anmeldertekst har noen former som ville kunne betraktes som eksempler på bokmålisering: gjennomført e-infinitiv, går for gjeng, linjer for liner og -ning-avledningen i opplysningsarbeid. (Teksten inneholder dessuten et substantivuttrykk med såkalt enkeltbestemmelse – det moderne gjennombrot –, som vel er riksmålsuttrykket det moderne gjennombrudd i minimal nynorskbunad. Det radikale bokmålsuttrykket det moderne gjennombrottet er åpenbart ikke et aktuelt forbilde.)
Det er et ofte prediket og til dels praktisert – men også omstridt – synspunkt i tidens politiske debatt at institusjoner kan gis bedre vekstvilkår ved å fristilles delvis eller helt fra statens og overordnede offentlige myndigheters styringsgrep. En form for gjensidig «fristilling» av nynorsken ville det være å gi avkall på den obligatoriske sidemålsstilen, som i sin nåværende form skaper mer motvilje mot enn sympati for nynorsk, og sørgelig lite reell nynorskkompetanse i forhold til den tid som investeres i den. Det rent politisk-taktiske motargument at uten sidemålsstil vil nynorsken dø ut som språklig mulighet i Norge, er omtrent det mest defaitistiske man kan si om den saken.
Nynorskens litterære livskraft
Det man heller kan håpe på, er at en nynorsk som ikke lenger ugleses som språkpolitisk tvangsinstrument, vil kunne styrke sin stilling som norsk målform og kulturuttykk – og kanskje gjenvinne mer identitetsskapende egenart på tvers av bokmåliseringen? Den litterære livskraft som Jan Inge Sørbø dokumenterer i sin nynorske litteraturhistorie, viser at forutsetningene for det ikke er tapte muligheter. Nynorskens andel av norsk bokproduksjon har vært stabil gjennom mange år. Det Norske Teatret, kvalitetsavisen Dag og Tid og Samlagets Elena Ferrante-suksess er indisier på at posisjoner kan befestes og nye domener vinnes når det ikke er tvang, men interessevekkende kvalitet som gir rammene for utviklingen. Og kanskje noen flere av nynorskens ihuga mediebevisste og ofte medieaktive tilhengere kunne forsøke å snakke en mer normrett og gjenkjennelig nynorsk?
John Ole Askedal er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og frem til 2012 professor i tysk språkvitenskap.