Hva skal til for å få en riksmålspris? Les hva juryene har lagt vekt på ved å gi språkpriser til Olav Traaen, Sturla Dyregrov og Egon Holstad. På hver sin måte mestrer de språket til fulle.
Et veritabelt fyrverkeri av en sportsreporter, sier juryen om Olav Traaen, her sammen med jurymedlem Anne Cathrine Straume. (Foto: Stig Michaelsen)
Lytterprisen til Olav Traaen, NRK Sporten. Tale av Anne Cathrine Straume på vegne av juryen:
Kjære gode NRK-kollega,
en kollega jeg aldri har møtt, men som jeg har hatt et intimt forhold til i mange år. Du har stimulert mine mest intense følelser, for jeg har hatt deg i øret når jeg har holdt pusten av spenning, jublet over et mål eller sukket over nok en straffebom. Din stemme har satt mitt sanseapparat i sving. Takk!
Talene kan alternativt sees på nett-TV her.
Juryen for Riksmålsforbundets lytterpris er stolt over å presentere årets vinner – et veritabelt fyrverkeri av en sportsreporter – Olav Traaen fra NRK Radiosporten! Vi må hele 40 år tilbake i tid til forrige gang en sportsreporter fikk prisen; det var Knut Bjørnsen, men den gang dekket Lytterprisen både TV og Radio. I 2003 ble prisen delt i en TV- og en Radio-kategori, den siste innbefatter også nå podkast.
Hvorfor har så få sportsreportere i radio fått Lytterprisen? Sportsreportere er jo virkelig språk-ekvilibrister, de skal være effektive, faglige, følelsesladde og analytiske på én og samme tid. Kan det skyldes at de går på trynet rett som det er – språklig sett? Ting skjer jo så svimlende fort på en idrettsbane. Da kan man komme i skade for å omtale Bjørn Borg som «den store tennis-sjampinjongen», slik en tidligere reporter i NRK gjorde.
Eller som det ble sagt da dommeren ga rødt kort på fotballbanen: «Jeg er ikke sikker på om jeg er uenig.» Eller: «Etter denne seieren, er det bare å kaste all tvil til gode.»
Og hva med salige fotballkommentator Øyvind Johnsens utbrudd: «Og der skårer Norge igjen – nøyaktig på samme måten!» Han så på hurtigreprisen av Norges skåring.
La oss si det som det er: Sportsjournalistikken er arnestedet for floskler og utilsiktede formuleringer.
Men er det så rart? Det er bokstavelig talt tusen muligheter for at ting kan gå galt mens hundre tusener hører på. På direkten har du bare én sjanse til å si det rette. Og sportsinteresserte lyttere og seere flest anser seg selv som eksperter. De vet så mye bedre enn både dommere og reportere. Så når store feil skjer på lufta, er publikum nådeløse. At noen har nerver til å kommentere sport på direkten, er for vår lille jury nærmest en gåte.
Men sterke nerver, det har Olav Traaen. Ikke bare har han sterke nerver, han nærer også en sterk kjærlighet til jobben sin. Lille Olav drømte om å bli fotballkommentator allerede som syv-åtte-åring. Bjørge Lillelien tente flammen. Olav satt med øret klistret til radioen når Lillelien kommenterte. Etterpå kommenterte han selv utallige fiktive kamper høylytt hjemme i stuen. Her var det skåringer i fleng, brassespark, gule og røde kort, og straffespark i vinkel´n.
Dette vil sikkert prisvinneren snart fortelle mer om selv.
En forutsetning for å trives i studio på direkten er å alltid være godt forberedt; være opplest på fakta, ha studert utøverne, vite hva de er kjent for, og kunne historikken til lagene. Før en sending går Olav Traaen gjennom alt han har i sin rike hukommelse og systematiserer det. Det han ikke vet, tar han rede på. Når fakta ligger i bunn, når kunnskapen er der, da er det trygt å slippe seg løs, å få frem nerven i spillet. I radio er det jo bare stemmen og språket som gjelder. En radiokommentator må bruke alle sine billedmalende og dramaturgiske virkemidler for å skape spenningen samtidig som hen skal formidle det som faktisk skjer.
Olav Traaen bruker sin egen fotballentusiasme som ressurs. Vi er blitt fortalt at han som regel kommenterer stående, huskende, veivende med armene mens han varierer avstanden til mikrofonen som en rockestjerne. Så kreves det også musikalitet og rytmefølelse å orkestrere lydbilder på denne måten. Og slik treffer Olav Traaen sine lyttere både i magen, hjertet og hodet.
Verdens deiligste spill, har årets prisvinner kalt fotball. Dette er mannen som kan bli så begeistret for varmen fra tribunen at han kan få seg til å si «det er oktober, men det føles som det er St.Hansaften». Ikke bare når han kommenterer, er han kvikk i replikken. Da han fikk et spørsmål i podkasten Heia fotball om han var for eller mot podkast, repliserte han raskt: Jeg foretrekker pilkast!
All denne verbalakrobatikken utfører Olav Traaen helt trygt over sitt eget sikkerhetsnett. For han har en solid språkfølelse i bunnen for alt han uttrykker. Han slipper å tenke på det. Språkfølelsen er der. Kom dit, blant annet som følge av utallige timer med høytlesning fra mor, far og en elskelig mormor. En resept alle foreldre kan benytte med garantert god effekt, en medisin barna gaper for å få – og som gir varig styrkede sjelsevner.
Olav Traaen vokste opp under Kolsåstoppen på Rykkin i Bærum på 1970- og 80-tallet. Etter videregående skole begynte han så smått i nærradio, og hadde flaks da han etter hvert fikk en praksisplass i Østlandssendingen. Det skulle vise seg å være flaks for Østlandssendingen også. De satte pris på den autodidakte og sprudlende radiorerporteren. Da han fikk tilbud om fast jobb i Østlandsendingen i 1995, var loddet kastet, og kursen staket. Allerede to år etter ble han overført til Radiosporten, og der huserer han fortsatt, som hovedkommentator for fotball. I de nå 25 årene han har jobbet i Radiosporten, har han også kommentert til sammen atten forskjellige idretter. Det sier sitt om Traaens allsidighet.
Formålet med denne prisen er å belønne god språkkultur blant journalister som jobber med lyd. Vårt mål er også å finne frem til gode forbilder til inspirasjon for andre, både kolleger og lyttere. Olav Traaen er en uvanlig god forteller og et språklig forbilde. Med sin presise, billedrike og entusiastiske formidling, solid forankret i et moderat bokmål, skaper han fabelaktige opplevelser for et takknemlig publikum.
Så på vegne av Riksmålsforbundets lytterprisjury: Gratulerer på det hjerteligste, Olav Traaen!
Lytteprisjuryen har bestått av Kalle Lisberg (leder), Annette Groth, Bjørn Faarlund, Sigrid Sollund og Anne Cathrine Straume.
TV-prisen til Sturla Dyregrov i TV2-nyhetene. Tale fremført av juryens leder Hans Rossiné.
At også «Olga på 90 i Finnmark» skal forstå det som sies i nyhetene, er et motto for Sturla Dyregrov. Juryleder Hans Rossiné berømmer hans klarspråk og gode uttale. Prisvinnerbildet er et litografi av Håkon Bleken laget spesielt for riksmålsprisene. (Foto: Stig Michaelsen)
TV-juryen kom ganske raskt frem til årets vinner: TV 2s nyhetsanker Sturla Dyregrov.
Som det het i juryens – som har bestått av Tonje Steinsland, Knut Lindh, fjorårets vinner Rima Iraki og undertegnede – uttalelse ved offentliggjøringen av årets priser: «Sturla Dyregrov har en svært språksikker formidlingsevne. Han bruker et korrekt moderat bokmål på en forbilledlig måte og med bergensk suffisanse til å forklare kompliserte forhold slik at alle kan forstå.»
Jeg skal etter hvert utdype juryens begrunnelse, men først litt om årets prisvinner som åpenbart er både et helstøpt mediedyr og er «all-in».
Tross sin unge alder – 48 år – har han vært i media lenge, riktignok ikke helt siden kong Olav åpnet fjernsynet i Norge den 20. august 1960, men det er ikke veldig langt unna.
Allerede tidlig på 1990-tallet, etter mediestudier i Bergen, ble han programleder i Radio 1. Til TV 2 kom han i 1997, og har i de påfølgende årene markert seg som en usedvanlig dyktig reporter, live-reporter, nyhetsanker og programleder for blant andre programmene «Fregatten», om KNM Helge Ingstad, og «På tur med kronprinsen».
Men altså dette med «all in».
Da TV2 flyttet fra Nøstet til Mediacity i Bergen i 2017 skulle det gamle nyhetsstudioet skrotes. Da hentet Sturla studiodekorasjonene og monterte dem opp i kjelleren hjemme i familiens hus. Nå kan han – i teorien – tøfle ned trappen og gå live fra sin egen kjeller på ett minutts varsel. Snakk om å være tidlig ute med å forutse både pandemi og hjemmekontor!
Kolleger i TV 2 forteller om en utenom det vanlige språkbevisst kollega og at Sturla har en gjennomgående kjepphest på desken: han hater fremmedord. Han minner hele tiden om at «Olga på 90 i Finnmark» skal forstå hva man prater om. Derfor forenkler han manus i flere runder, med de utfordringer det samtidig da er å beholde meningsinnholdet.
Og denne språklige arbeidet kvalitetssikringen stopper ikke der desken slutter, men fortsetter angivelig også rundt middagsbordet hjemme. Hvis barna på henholdsvis 6, 9 og 12 år skulle slumpe til å bruke en feil preposisjoner, så er språkrøkteren der, eller om kona bruker et unødvendig fremmedord – tenk om Olga fra Finnmark stakk innom til middag!
I TV2 går årets prisvinner for å være blant kanalens stødigste livereportere. Han har sjelden noe live-manus når han går på lufta ute på location. Selv om det koker rundt ham står han aldri fast, han står som en klippe i begivenhetenes stormfulle osean.
Han snakker jevnt og rolig, i godt komponerte setninger. Han er i tillegg utrolig god på å holde fokus ved uforutsette hendelser. Der andre programledere kommer ut av det, eller begynner å le, er han alvorlig. På nyhetskanalen plukker unge reportere noen ganger ut det man kaller «snopeklipp» til nettet, dvs tulleklipp der nyhetsankerne gjør tabber eller brister ut i latter i studio. Sturla har jobbet i TV2 i over 20 år, men det finnes omtrent ikke et eneste slikt klipp av ham.
Det har den siste tiden vært debatt om bruk av dialekter og sosiolekter i nyhetssendingene på tv. Utviklingen har gått fort fra den tiden NRK håndhevet strenge språkregler i disse sendingene, til i dag da man kan få inntrykk av at alle fugler får synge med sitt nebb. Denne juryen har ikke deltatt aktivt i den debatten, men vi har i år kåret en vinner av TV-prisen, som fører – og ikke minst behersker – et moderat bokmål i tråd med punkt syv i forbundets programerklæring, som lyder som følger: «Riksmålsforbundet ønsker at standardisert talespråk benyttes i situasjoner der det er mest hensiktsmessig, for eksempel i nyhetssendinger …»
Vinneren av årets TV-pris, Sturla Dyregrov, er en fremragende eksponent for Riksmålsforbundets ideal om et godt og tilgjengelig standardisert talespråk. Han fører et sikkert og samtidig ledig bokmål og snubler sjelden, heller ikke i situasjoner der han ikke har noe manus å holde seg til. Juryen har ikke bare lagt vekt på at han med sitt bergenske talemål fører et korrekt moderat bokmål, men at han samtidig på en forbilledlig måte, bruker språket som et verktøy til å forklare kompliserte forhold på en måte som alle kan forstå.»
Lars Roar Langslet – riksmålsmann og katolikk – sa det engang slik:
«Godt sprog må være klart og presist, men gi rom for anelser, normbevisst, men med sans for avvik når effekten krever det, nyansert, men aldri overlesset og oppstyltet, klangfullt i lyd og rytme, men aldri gli ut i klingklang… Det er vanskelig», sa Langslet.
Ja, det er vanskelig, men en som klarer det er årets prisvinner Sturla Dyregrov!
Gullpennen til Egon Holstad i iTromsø og VG. Tale av juryleder Tom Egeland.
Egon Holstad mottar gullpennen – en Cross fyllepenn som faktisk er av gull – av fjorårets gullpenn, Sturle Scholz Nærø. (Foto: Stig Michaelsen)
Da jeg ringte Egon Holstad for å meddele at han hadde fått Gullpennen, tror jeg han fikk to overraskelser rett i fleisen: Den første var at han skriver riksmål. Den andre var at han var belønnet med den høythengende Gullpennen.
Med meg i juryen har jeg hatt Vetle Lid Larssen, Knut Olav Åmås, Liv Berit Tessem, Sturle Scholz Nærø og Ragnar Kvam. Juryen har enstemmig gått inn for å gi årets pris til en gullpenn fra nord: Egon Holstad viser hvordan riksmålet elegant kan kombineres med nordnorsk særpreg, leken formuleringskunst og fyrig engasjement.
Han briljerer språklig og retorisk som en småfrekk enfant terrible med glimt i øyet og krutt i pennen. Som når han foreslår at folket må ut i gatene og klappe for de stakkars eierne av dagligvarekjedene som daglig kjemper for å holde prisene nede.
I avisene iTromsø og VG betrakter Holstad landet og verden med syrlig skråblikk og en befriende leken og uærbødig form og tone. Vinneren av Gullpennen skriver om politikk og samfunnsliv, kultur og ideologiske strømninger.
Begreper som «Oslo-eliten» og «vanlige folk» karakteriserer han med himlende øyne som «en språklig pandemi som har bikket over i parodien».
Han skriver også om musikk – med kontrapunktisk presisjon og symfonisk harmonisering. I sin allsidighet viser vinneren bredden i riksmålet. Egon Holstad samsvarer neppe med forestillingen om at en typisk riksmålsbruker er en som klipper hekken og vanner bilen et sted oppe på Røa, eller et KNS-medlem med blå blazer og et spisst lommetørkle i brystlommen.
For mange av oss er Egon Holstad en mer typisk riksmålsbruker enn fordommenes forslitte forestillinger. Riksmålet er ingen Frogner-dialekt. Riksmål snakkes og skrives over hele kongeriket.
Egon Holstad byr på ramsalt nordnorsk formuleringskunst – på velklingende riksmål. Det burde ikke forundre noen. Opp gjennom tidene har mange betydelige riksmålsforfattere fra det ganske land krydret sitt riksmål med lokale former og overraskende syntaks.
Sannelig på tide at noen nordfra endelig får Gullpennen, mener prisvinneren selv. Det kan han nok ha rett i. Derfor er det en ære å si gratulerer til Egon Holstad.