«Hva skal jeg med Wikipedia? Det jeg trenger å vite, har jeg her,» sa Jan Erik og pekte mot hodet sitt da samtalen en gang kom inn på nettets søkemuligheter.
Jan E. Hansen hadde stambord på Tempio bar med direkte utsikt til Pantheon. Nå står plassen hans tom. (Illustrasjon: Roar Hagen, VG)
Såpass ubeskjeden kunne han med en viss rett være, for på dette tidspunktet var han blitt den aldrende vismannen han allerede som ungdom kunne fremstå som – den fremste av dem som fikk tilnavnet «de unge gamle».
Sørgelig nok ble han ikke så gammel, bare 60 år. Til gjengjeld levde han til fulle i den tiden han fikk. Jan E. Hansen – skribent, teaterkritiker, redaktør, forfatter og Roma-kjenner – vil bli savnet av mange. Ikke minst i riksmålsbevegelsen, hvor han begynte sin skribentgjerning. Det var i 1976, da han ennå var tenåring og før han ble kjent som Jan E. For oss som ble venner med ham på denne tiden, var og ble han Jan Erik.
I riksmålsbevegelsen og dens avis Frisprog fant Jan Erik et miljø som ble som et åndelig hjem. Han var blitt nordisk juniormester i selskapsdans, men hadde lagt opp. Åndslivet kalte på den bråmodne tenåringen. Frisprog-redaksjonen forstod raskt at den hadde å gjøre med et intellektuelt vidunderbarn med både kunnskapstyngde, skrivetalent og et høyt utviklet snakketøy. Attpåtil var han kritisk til tidsånden, skrev riksmål og var kulturkonservativ. For Frisprog-redaktørene Sofie Helene Wigert og Margrete Aamot Øverland må han ha vært litt av et funn på 70-tallet, raddisenes storhetstid. De to «yndet senere å si at de hentet meg inn fra gaten,» som Jan Erik selv formulerte det.
Snart var Jan Erik i full sving i Frisprogs spalter, og med sine sosiale evner fikk han et stadig nærere forhold til riksmålshøvdinger som André Bjerke og Odd Eidem. Da gikk han ennå latinlinjen på Grefsen gymnas, men skulket villig vekk – unntatt latinen – for heller å lytte til sine selvvalgte læremestere. Klasserommet bleknet i forhold til besøk i den sagnomsuste Grotten, æresboligen hvor Margrete Aamot Øverland bodde, og minnet etter ektemannen Arnulf Øverland satt i veggene.
«Jeg har vært trett siden renessansen,» er et sitat Jan Erik ble kjent for. Med en slik gammelmodig sjel ville man kanskje tro at han som ung hadde mindre kontakt med jevnaldrende. Men tvert imot. Noen mennesker har en magnetisk tiltrekningskraft på andre, og Jan Erik ble både som ungdom og voksen et midtpunkt. Han glitret ikke bare på trykk, men også muntlig. Ikke bare var han belest, han hadde også klisterhjerne til å huske den kunnskapen han leste seg til. Den formidlet han med treffsikre formuleringer, ofte så morsomme at tilhørerne hikstet av latter. Når andre fikk ham til å le, kunne latteren hans høres helt ned i Theatercafeens kjellertoalett.
Petersplassen 13. mai, 1981: Dette bildet ble tatt rett før og rett ved attentatet mot pave Johannes Paul II. Da var Jan Erik i Morgenbladet og sikret avisen et sjeldent nyhetsscoop med sin øyenvitneskildring. (Foto: Stig Michaelsen)
Etter en tid som Frisprog-redaktør og med flere verv i Riksmålsforbundet og dets ungdomsforening gikk ferden videre til Morgenbladet i 1980. Blindern hadde han hverken tid til eller sans for. Jan Erik gjorde seg raskt bemerket i Morgenbladet med sin stilsikre og sylskarpe penn og sine friske meninger. Å gå mot strømmen falt lett for ham. «Han skyter fra hoften,» skrev VG og presenterte Jan Erik som en ny wonderboy i norsk kulturjournalistikk. Men det var språklig originalitet og lekenhet som ble hans særlige kjennetegn. I en presse som ble stadig mer konform, kom han som et friskt pust, selv om stilen hans lignet mer på gårsdagens gullpenner enn den gjengse nøkternheten.
Dermed bar det videre til en enda større leserkrets i Aftenposten, hvor han begynte i 1984 og virket som teateranmelder, kommentator og i flere år også kulturredaktør.
Det overrasket ingen da Jan Erik ble hedret med riksmålsprisen Gullpennen i 2000 for «en nesten kirurgisk språklig presisjon». Ett eksempel er hans sammenfatning i minneordet over «valsekongen» Reidar Thommessen, som spilte og ledet sitt ensemble med mer eller mindre stødig hånd på Theatercafeen helt til han ble 97 år: «Reidar Thommessen holdt helt inn i det siste en takt det var de færreste forunt å følge.»
Egentlig burde Jan Erik ha fått en riksmålspris for utholdenhet også; han holdt på sprog og efter helt til aller siste punktum.
Ved siden av arbeidet i avisen skrev Jan Erik i alt 20 bøker. I Aftenposten skrev han frem til 2011. «Det var menneskene som gav journalistikken mening og glede,» skrev han i erindringsboken Med ett ben på jorden. «Min innfallsvinkel er ikke ideer, nakne tankestrukturer, selv om jeg også kjenner dem.»
Jan E. Hansen ble hedret av Riksmålsforbundet med Gullpennen. Han holdt på sprog og efter helt til siste punktum. (Foto: Stig Michaelsen)
Jan Erik omga seg med mennesker hele tiden, men stiftet aldri selv familie. Til gjengjeld hadde han en diger krets av venner, i alle aldre. Både til 50- og 60-årsdagen kom vel 100 av dem til Roma for å feire ham. Gjennom et yrkesliv i pressen møtte han mange slags mennesker og berømtheter. Alle risikerte senere å bli imitert av Jan Erik rundt kafé- og salongbordene. Dette var teateranmelderens egen scene; her briljerte den store entertainer ved å levendegjøre andre, fra Per Aabel og Kong Olav til felles venner og kjente. Men fremfor alt besto samlingene rundt bordet av meningsfulle – og muntre – samtaler. «Verbal cha-cha-cha,» som den gamle selskapsdanseren selv beskrev dem.
Det sosiale utelivet var bare én av herlighetene han ble trollbundet av i Italia og Roma, byen som ble hans store lidenskap. Fra første besøk i 1977 hadde han ett ben i hvert land inntil han bosatte seg fast i Roma – og endte med å ha bare ett ben. Den intense livsførselen tæret på helsen. I 2011 måtte han amputere høyre ben og ble sittende i rullestol – «lammerullen» som han kunne kalle den. Han trosset alle fysiske og byråkratiske hindre, sa nei ellers takk til trygdeleilighet på Sinsen og ble boende i Roma resten av livet.
For det var her i Den evige stad Jan Erik hørte hjemme og kunne leve lykkeligst. Som Roma-kjenner var han en aktet omviser for utallige nordmenn, og hans bøker om byen, menneskene og livet der før og nå utgjør et skattkammer. I mange år hadde han stambord i Tempio bar foran Pantheon, og til dette bordet – «kontoret» som han kalte det – kom en stri strøm av venner og bekjente.
Sykdom og påkjenninger tok ikke livsgleden fra Jan Erik. Veien til Rom førte ham etter hvert også til den katolske kirken og styrken i troen. Han kunne få temperamentsutbrudd og ha kort lunte, men ble også mildere og viste en rørende ømhet for både kjente og ukjente. Heldige var vi som fikk være hans venner. Takk for følget.