Vår språksituasjon er svært utfordrende for dem som ikke har norsk som morsmål. Det er lett å bli forvirret når man møter to varianter av det norske språket.
Årdal kommune i Sogn og Fjordane har nettopp vedtatt at alle innvandrere som kommer til kommunen, nå skal lære seg å skrive nynorsk. Inntil nylig har innvandrerne i denne kommunen fått opplæring i bokmål. Årdal kommune er en nynorskkommune, og derfor er det forståelig at kommunen ønsker at de som bosetter seg i kommunen skal beherske kommunens målform, men når det gjelder innvandrere er det likevel noe som skurrer.
Det er ingen hemmelighet at også mange nordmenn sliter med å forholde seg til to målformer. Det blir stadig flere norske skoleelever som har vokst opp med nynorsk som hovedmål, som bytter til bokmål, nettopp fordi de synes det er enklere å forholde seg til et skriftspråk som de møter overalt ellers i samfunnet (det finnes også andre årsaker til at de bytter). Dette medfører at det slett ikke er alle innbyggerne i en nynorskkommune som skriver nynorsk. I Seljord kommune som fikk nynorskprisen for et par år siden, har halvparten av ungdomsskoleelevene bokmål som hovedmål. Slik er det faktisk i mange såkalte nynorskkommuner.
Svært utfordrende
Vår språksituasjon vil være svært utfordrende for dem som ikke har norsk som morsmål. Hvis innvandrerne som kommer til Årdal kommune får opplæring i nynorsk, vil de uten tvil bli forvirret fordi de samtidig vil møte bokmål på alle bauger og kanter, og dermed vil det ta lengre tid før de behersker norsk. Vi må ikke glemme at mange av dem som har flyktet til Norge ikke har noe særlig skolegang, en del er faktisk analfabeter, og det å møte to varianter av norsk, vil gjøre det svært vanskelig for dem. Innvandrere som lærer seg bokmål, trenger ikke å forholde seg noe særlig til sidemålet, nynorsk, men hvis hovedmålet er nynorsk, er de nødt til å forholde seg til sidemålet, bokmål, veldig raskt, for det er det språket de stort sett møter ute i offentligheten.
Politikerne i Årdal kommune burde ha rådført seg med pedagoger før de gjorde vedtak om obligatorisk nynorskopplæring for innvandrere og flyktninger. Lærere som underviser i norsk som andrespråk vet hvor utfordrende de norske dialektene kan være for utlendinger som prøver å lære norsk. Universitetslektor Åsta Øvregaard beklager seg over at nordmenn er veldig dårlige til å normalisere talemålet sitt når de snakker med fremmedspråklige, og de synes at alle variasjonene av norsk er veldig vanskelig å forholde seg til (Aftenposten 2008). Andre lærere jeg har snakket med som spesielt underviser fremmedspråklige, samtykker i at det er svært forvirrende for en innvandrer hvis han/hun får den første opplæringen på nynorsk. Mange flytter senere til bokmålskommuner, og da vil det ta mye lengre tid før de integreres i det norske samfunnet.
Lov til å velge
På «Dagsnytt 18» den 11. januar uttrykte lederen for Noregs Mållag, Marit Aakre Tennø, at det er innvandrerkvinnene selv som ønsker å lære seg nynorsk, og det er positivt, men det betyr ikke at den første språkopplæringen bør være på nynorsk. De som ønsker å forbli i nynorskkommunen de først har kommet til, må selvsagt få lov til å velge om de også vil lære å skrive nynorsk. Alle voksne nordmenn kan selv velge hvilken målform de vil bruke, og denne rettigheten synes jeg også voksne innvandrere skal ha. De skal ikke påtvinges en målform som kun 12% av den norske befolkningen bruker.
Bjørnetjeneste
Hvis vi gir den første norskopplæringen til innvandrere på nynorsk, gjør vi dem en bjørnetjeneste. Så lenge de holder seg i den bygda de først kom til, vil de klare seg bra, men i det øyeblikket de søker informasjon utenfor bygda, det være seg på nettet, i aviser eller på andre arenaer, vil de få unødvendig store problemer med å forstå norsk. Målet er vel at innvandrere og flyktninger tross alt skal integreres i hele det norske samfunnet og ikke bare i en vestlandsbygd!