En Guds mann, ja, men også en livsnyter, en intellektuell, en uutslukkelig optimist; tilsynelatende en outsider, men i virkeligheten naglet fast i sentrum av to og et halvt tusen års høykultur, skriver Vetle Lid Larssen om bibeloversetter Kjell Arild Pollestad.
Det er vanskelig for oss utenforstående å overskue Pollestads veldige arbeide med Den hellige skrift. Det dreier seg om kanskje tyve tusen timer; kanskje tredve, i ensomhet og konsentrasjon, bøyd over bøkene, dag ut og dag inn, skriver Vetle Lid Larssen. (Foto: Stig Michaelsen)
Når noen ber meg beskrive pater Pollestad, viser jeg alltid til Carpaccios berømte renessansemaleri av Augustin i hans arbeidsværelse i Hippo. Augustin er i full gang med skriveøkten; påslått, energisk og oppegående; vi ser en moden mann, på høyden av sin intellektuelle kraft; en praktiker; konsentrert, lyttende, kan hende en tanke isolert, men allikevel – bare ved måten han nærmest sitter på spranget på – knyttet an til samfunnslegemet; en retoriker, en aktør.
Les også:
Presentasjon av Pollestads bibeloversettelse og
egen anmeldelse: Bibeloversettelse som både begeistrer og overrasker
Hør samtale med Pollestad i Rikspodden
Augustins positur, hans påkledning, hans frisyre, hans løftede penn, det er som å se pater Pollestad i hans 71 kvadratmeter store celle i Bryne sentrum, omgitt av både troslivets og litteraturens attributter, og med utsikt rett ned i hovedgaten til det lokale kulturliv; en nedslagning her, et overfall der – uten at noe av dette ser ut til å ha innvirkning på Pollestads åndelige balanse.
* * *
«Augustins positur, hans påkledning, hans frisyre, hans løftede penn, det er som å se pater Pollestad i hans 71 kvadratmeter store celle i Bryne sentrum.»
Pollestad er en av de få mennesker jeg kjenner som fungerer hundre prosent, uansett hvor han befinner seg. Vi kunne løftet ham rett opp fra vår egen tid og plassert ham i hvilket århundre som helst – han ville bare fortsatt å bevege seg fremover, som om ingenting var skjedd; en perpetuum mobile. En Guds mann, ja, men også en livsnyter, en intellektuell, en uutslukkelig optimist; tilsynelatende en outsider, men i virkeligheten naglet fast i sentrum av to og et halvt tusen års høykultur.
Nei, det er ikke bare Augustin som minner oss om Pollestad i dette praktfulle Carpaccio-bildet, som henger i Venezia. Gjennom vinduet på Augustins ene side, faller et guddommelig lys: en meddelelse om at Augustins åndsfrende Hieronymus, mannen bak Vulgata, den første store bibeloversetter, i samme øyeblikk, kan hende utmattet av sin voldsomme oversetter-innsats, oppgir ånden i Betlehem.
Kanskje enda mer enn Augustin minner denne ruvende skikkelsen – sankt Hieronymus – oss om Pollestad; en kompleks, begavet litterat, en gjendikter av klasse, en Guds mann og en mann av verden, som allerede for 1500 år siden forstod at litteratur ikke er tekst, slik dagens litteraturvitere later til å tro, men fortelling.
* * *
Ja, egentlig er det ikke bare det menneskelige innslaget i dette maleriet som fører tankene hen til vår egen pater Pollestad, men alle bildets ulike elementer; fra det vakre, smakfulle, stilsikre interiøret til de intellektuelle gjenstandene som kranser rommet: et astrolabium – en konkylie med sin dubiøse symbolikk – kostbare oppslåtte bøker – klassiske skulpturer – noter – en materiell, jordisk skjønnhet – ja, til og med bikkja nede i hjørnet bringer tanken hen på Pollestad, der den sitter på gulvet med oppvendt blikk og spisse ører og responderer på det guddommelige lys; ikke ved å bjeffe, men ved å ta det inn, nærmest som en selvfølge.
* * *
Det er vanskelig for oss utenforstående å overskue Pollestads veldige arbeide med Den hellige skrift. Det dreier seg om kanskje tyve tusen timer; kanskje tredve, i ensomhet og konsentrasjon, bøyd over bøkene, dag ut og dag inn.
Det hjelper selvfølgelig at mannen er en sølibatær polyglott, med øvelse i rutinemessig liv. Da vi for mange år siden besøkte Roma sammen, ropte han – hver gang måltidene var mer enn halvannet minutt forsinket – av desperasjon over sitt fallende blodsukker. Siden er han blitt mer fleksibel.
I et århundre hvor komitéene har satt sitt preg på bibel-bearbeidelsene, knytter Pollestad an til den store tradisjon. Å oversette Bibelen er kanskje ikke nettopp et gruppe-arbeid; den må gjendiktes av én mann, som selv speiler dens ufattelige kompleksitet, dens motsetninger, ulike stilnivåer, kontraster og dybde.
* * *
Pollestad er en slik mann; verdensborger i språk og tanke, som naturlig hører hjemme i den katolske kirkes universalisme, men som allikevel står bredbent i sin egen lokale tradisjon, knyttet an til mors hjemmebakst og duftende fiskekaker, en elsker og dyrker av det nasjonale og regionale, en heimføding – med hjerte i Roma.
Men spør man hva hans yndlingsby heter, er svaret Paris. Dynamikken, elegansen, åndslivet. Pollestad er som vi vet ingen utpreget kulturradikaler. Han elsker å ironisere over kommunisme, feminisme, materialisme, og knegger like høyt hver gang han kan slå fast at den katolske kirke ikke får kvinnelige prester «før hønsene får tenner». Samtidig kan han være merkelig moderne, fordomsfri, vis, følelsesladet og kynisk; iskald og lettrørt, en høysprogets forsvarer – og en personlig kjenner av det lifligste bakkanal.
Å drikke med Pollestad er som å padle over Atlanterhavet i et badekar; det tar aldri slutt. Og så allikevel har han et blikk, en forståelse, en til tider edruelig, nøktern klokskap.
* * *
Pollestad har i en årrekke vært en av de store formidlere i norsk åndsliv; hans rad av festlige, intelligente og skarpe bestselgere tok opp arven etter Hallvard Rieber-Mohn; det være seg islandfsferder eller lofotorsk på nonnebord – en fortellertradisjon som kombinerte humor, ja, humør, med kunnskap og presisjon.
Ganske snart fulgte oversettelsene; hver og en av dem en bragd i seg selv. Det være seg Petronius eller Homer. For en som har vokst opp med Gustav Storms kansellisprog, er Pollestad-utgaven av Snorre som om en vegg blir slått ut; ikke bare frisk luft strømmer inn, men en hel verden åpenbarer seg. Med ett blir fortiden det den i virkeligheten er: oss selv.
* * *
Allikevel er det kan hende Pollestads publiserte dagbøker som vil bli stående lengst; snart åtte i tallet, hvor samtiden spikres fast i friske observasjoner og treffsikre vendinger. n befriende tidsskildring, et vitnesbyrd fra en troens mann, et blikk på det moderne liv – både fra innsiden og utsiden – men også et levende bevis på en språkets tjener. En sikker stilist. En litterat som aldri falt for fristelsen til å briljere med utvendigheter og flitter, men som benytter språket slik det var ment – på sitt beste: et verktøy for de sentrale idéer, men også for de små, vittige poenger, de overraskende betraktinger, den dype innsikt og den store poesi.
Denne teksten ble holdt som tale under lanseringen av Kjell Arild Pollestads bibelutgave.
Vetle Lid Larssen er forfatter, skribent og kåsør. Han mottok Riksmålsforbundets gullpenn i 1991 og er aktuell med den kritikerroste romanen «De stjernekyndige». (Foto: Svein Finneide).