9.4 Sammenskrivning eller særskrivning av adverbiale uttrykk?
Mange adverb er oppstått av grupper av ord. Ofte vil det være en skjønnssak om de skal skrives i ett eller i to (eventuelt flere) ord: engang eller en gang, tvertimot eller tvert imot, såvisst eller så visst osv. Mens kanskje alltid skrives i ett ord, kan det ensbetydende kanhende også skrives i to: kan hende (i alt offisielt bokmål bare slik).
Mange preposisjonsuttrykk er blitt faste forbindelser og kan betraktes som medlemmer av ordklassen adverb. I offisielt bokmål foreskrives stort sett særskrivning i to (eller flere) ord. Riksmålsnormen følger i ganske stor utstrekning samme praksis, men har i mange tilfeller gitt adgang til valgfri skrivemåte, f.eks. i følgende: i alt eller ialt, i dag eller idag, i morgen eller imorgen, i år eller iår, i grunnen eller igrunnen, i stand eller istand, i stå eller istå, i vår eller ivår, til dels eller tildels, til stede eller tilstede, av gårde eller avgårde. Tendensen går nå i retning av særskrivning.
I en rekke uttrykk angir riksmålet bare særskrivning: av dage, i ferd, i gang, med rette, på tide, foruten i et stort antall uttrykk med preposisjonen til: til bens, til beste, til bords, til ende, til felles, til fote, til fots, til følge, til gagns, til gode, til grunne, til havs, til kjenne, til orde, til rette, til sinns, til sist, til sjøs, til skamme, til slutt, til syne og mange flere.
Særskrivning kan virke spesielt kunstig når det som følger etter preposisjonen, ikke lenger oppfattes som et selvstendig ord eller ledd. Derfor har riksmålsnormen lenge holdt fast ved sammenskrivning i følgende tilfeller: ifjor, iforfjor, igår, ihjel, istad, isted, men den tillater nå særskrivning også her.
I ett ord skrives iblant, igjen, igjennom, især, imellom, imot, overalt, overmåte, tilbake.
Andre, mer komplekse uttrykk særskrives: i det hele tatt, i det minste, i like måte, i stedet for (men: istedenfor), ikke desto mindre, (ikke) på langt nær.