9.3 Betydningsgrupper
Tradisjonelt inndeles adverb etter sin betydning og bruk i steds-, tids-, måtes-, grads-, motsetnings-, nektelses-, innrømmelses-, uthevnings-, forsikrings-, årsaks- og følgeadverb, og eventuelt andre. Et adverb lar seg ikke alltid entydig plassere innenfor bare én gruppe. For eksempel kan gjerne brukes om måte (rettere sagt: mental innstilling): Jeg gjør det så gjerne, men også om det regelmessig gjentatte: Han besøker oss gjerne hver søndag, og om innrømmelse: Han kunne gjerne gå hen og stryke til eksamen. Ganske kan brukes både forsikrende: Det er ganske sikkert, og om en forholdsvis høy grad: Det gikk ganske godt med ham osv. Selv et så grunnleggende stedsadverb som her kan brukes i tidsuttrykk: her en dag i juli.
9.3.1 Stedsadverb
En rekke stedsadverb foreligger som parallellformer med henholdsvis tilsteds- og påstedsbetydning: inn – inne, ut – ute, opp – oppe, ned – nede, hjem – hjemme, bort – borte, frem – fremme. Vekk brukes derimot med både påsteds- og tilstedsbetydning, påstedsformen vekke er en vestnorsk regionalisme. En tilsvarende betydningsforskjell mellom tilsteds- og påstedsbetydning foreligger i dit – der, hit – her.
I norrønt og i nynorsk har man en tilsvarende frastedsform: innan, utan, nedan, heiman osv. Disse ordene foreligger i moderne riksmål bare i sammensetninger som har erstattet de opprinnelige enkeltordene: innenfra, nedenfra osv. I alderdommelig uttrykksmåte kjenner vi heden ’herfra’: Han fór heden ’han døde’; de hedenfarne ’de døde’. Også østen-, vesten-, norden- og sønnen- er slike opprinnelige frastedsbetegnelser, som vi kan forstå av ord som nordenvind, vestenvind etc. ’vind som kommer nord(en)fra (osv.)’. Den opprinnelige an-endelsen er i muntlig språk og vanligvis i dialektene blitt til -a som i sønnavind (ved siden av skriftspråklig sønnenvind) etc. og i unna. Dette siste ordet er lånt inn i riksmål direkte fra dialektene og forekommer derfor bare med –a. Som eget ord betyr det nå ’til side, bort’: Kom deg unna! Den opprinnelige betydningen har vi i ordet unnarenn (i hoppbakke), med ovarenn som motsetning. Andre -en-sammensetninger (med -a i dialekter og som valgfri «radikal» form i bokmål) er innenskjærs, nordenfjells, nordenfjelsk, ovenfor osv.
Paradverbene med tilsteds- og påstedsbetydning som inn – inne forbindes ofte med preposisjon, som i tilstedsuttrykk: Han gikk inn i stuen, og i påstedsuttrykk: Han er inne i stuen. Den samme forskjellen har vi mellom Han gikk ut på tunet (til stedet) og Han gikk ute på tunet (på stedet); videre: Han gikk ned i kjelleren (til stedet) og Han gikk nede i kjelleren (på stedet); Han seilte inn mellom skjærene (til stedet) og Han seilte inne mellom skjærene (på stedet).
9.3.2 Tidsadverb
Til de vanligste tidsadverbene hører da, når, nå, ennå, ofte, titt, snart, straks, sjelden, aldri, lenge, før, siden, stundom, fremdeles, noensinne, stadig, alltid, den gang (eller dengang), en gang.
Noensinne (egentlig ’noen gang’; sinne er et gammelt ord med betydning ’gang’, jf. dansk tresindstyve ’tre ganger tyve’, dvs. ’60’), alltid, dengang er sammensatte ord, egentlig substantiver med foranstilt pronomen, som tidsledd, i likhet med f.eks. somme tider, som skrives i to ord. En gang er et eget adverbialt uttrykk som i det var en gang. Tidsbetydningen er borte i tilfeller som: Det er nå engang slik.
Stundom er egentlig en dativform i flertall (’i (enkelte) stunder’). Også aldri er en gammel dativform. I norrønt het ordet aldrigi, hvor aldri var dativ av aldr ’alder, tid’ og –gi var en partikkel med nektende betydning, altså ’ikke i tid(en)’. Siden og sjelden har den gamle adverbendelsen -an. Lenge (gno. lengi) henger sammen med adjektivet lang.
Tidsadverbet ennå (med ennu som tradisjonelt alternativ) er en gammel sammensetning: Hun er her ennå. Med samme betydning anvendes også ofte enda. Man har tidligere anbefalt å bruke enda om (fortsettelse av) forhold i fortiden: Han var enda (’fremdeles’) i byen, vs. ennå om nåtiden: Han er ennå i byen, men moderne språkbruk er i praksis mer liberal. Språkrådet godkjenner både ennå og enda om begge tidsforhold: Han var ennå i byen; Han er her enda. Enda har en rekke andre bruksmåter, først og fremst som gradsadverb (se 9.3.3), men også som subjunksjon (se 11.2.9). I de sistnevnte bruksmåtene anses ennå som ukorrekt.
Når er spørrende tidsadverb: Når kommer du? Når er fremkommet av et eldre hvornår (med betydningen ’hvor nær’ eller ’hvor tidlig’), som fremdeles brukes i dansk.
9.3.3 Måtes- og gradsadverb etc.
Til måtesadverbene regnes så, slik, således, hvorledes, annerledes, foruten alle adverbene som er avledet av adjektiver: Han hoppet høyt; Hun svarte riktig. Endelsen -ledes er opprinnelig en genitivform av ordet led ’lei, vei, retning’ (norrønt leið). Ordene på -ledes er eksempler på moderne adverb som går tilbake på gamle adverbialt brukte genitivformer. En tilsvarende historisk forklaring har aldeles, særdeles, avsides, middels, nyss, videre sammensetninger av typen midtvinters, nordenfjells, utenbys, innenlands.
Med ord som aldeles og særdeles er vi kommet over til gradsadverbene. Blant de vanligste er enda, svært, meget, mye, så, ganske, nokså, temmelig, overmåte, for, altfor: enda sterkere, ganske hyggelig, temmelig dårlig. Enda brukes også uthevende: enda en gang; Hadde jeg enda visst dette før, eller presiserende: Det var enda den dagen det brant på gården. Ofte går betydningen i retning av innrømmelse som ligger nær ’tross alt’: Det var enda godt du kom frem i tide; Og enda tror du at det nytter!
Undertiden brukes presens partisipp som gradsadverb: Hun har blendende hvite tenner; Det var en bitende kald dag; Hun er oppsiktsvekkende pen. En særlig type er i denne sammenheng gradsadverb avledet av substantiver med presens partisipp-endelsen -ende: isende, livende, lynende, gullende osv.: Det var isende kaldt; Hun ble livende redd; Han kom lynende fort; Der i huset var det alltid gullende rent. Gradsforstavelsen ør- har gitt opphav til en tilsvarende form ørende: Han var ørende liten (med ørliten som vanligere alternativ).
Gradsadverbet enda kan brukes presiserende: Det var enda godt du nådde frem i tide, med en betydning som ligger nær ’tross alt’.
Også perfektum partisipp kan forekomme som gradsadverb, f.eks.: Det var utmerket beskrevet.
Blant de mest brukte adverbene er nektelsesadverbet ikke. Det brukes i første rekke som setningsnektelse: De forstod ham ikke lenger. Ikke kan imidlertid også brukes som setningsleddsnektelse, og plasseres da foran det ledd nektelsen gjelder: Ikke vi hadde ønsket dette. Et vanlig, og ofte bedre, alternativ til setningsleddsnegasjon er utbrytningssetning: Det var ikke vi som hadde ønsket dette. Setningsleddsnektelse og setningsnektelse ligger ofte nær hverandre i betydning: Vi fant ikke denne boken, men en annen som interesserte oss mer. Sammenblanding av de to typene kan imidlertid føre til uheldige uttrykk og misforståelser. Med setningsleddsnektelse må det f.eks. hete: Ikke alle vet dette ’noen vet ikke dette’, og ikke: *Alle vet ikke dette, som egentlig ikke betyr det samme, men heller ’ingen vet dette’. Et lignende eksempel er bruk av rekkefølgen nødvendigvis ikke for det korrekte ikke nødvendigvis: Det lønner seg ikke nødvendigvis å spare, ikke: *Det lønner seg nødvendigvis ikke å spare. Her er det nødvendigheten som skal benektes, dvs. det lønner seg ikke alltid å spare (selv om det ofte er slik). Den logiske forståelse av rekkefølgen nødvendigvis ikke er derimot at det aldri lønner seg å spare.
Foreldet er nå nektelsesadverbet ei, men det forekommer i enkelte faste uttrykk: Enten du vil eller ei; den gang ei. Som sannsynlighetsbenektende adverb kan vi anse neppe.
Ellers, allikevel, likevel og ord med et mer eller mindre eldre preg som dog og dessuaktet kan kalles motsetningsadverb (adversative adverb).
Som fremhevende adverb kan vi betegne nettopp, bare (og kun, blott), især, endog, også. Riktignok og visstnok er innrømmende (konsessive) adverb, og som slike kan vi også anse modalitetsord som nok, vel, visst, kanskje, kan hende. De to siste er oppstått av en setning: Det kan skje; Det kan hende. Som elliptisk forkortet setning kan vi oppfatte riktig nok og visst nok, av henholdsvis: Det er riktig nok og Det er visst nok.
9.3.4 Adverb som bestemmerord: Hva bestemmer adverbene?
Adverbene står i forbindelse med og bestemmer andre ord og ordgrupper. De kan bestemme og forklare et adjektiv: Hun var meget lykkelig; Han er svært kjekk, hvor meget og svært er bestemmende adverb, slik mer og mest er det ved gradbøyning av adjektiver: En mer veltalende person har jeg aldri hørt; Han var det mest selvopptatte mennesket hun hadde møtt. Adverb bestemmer likeledes verb: Han smilte alltid; Hun skriver ypperlig; Solen skinner rødt på fjellene. Derimot er rød adjektiv (som fritt predikativ) i setningen: Solen skinte rød på fjellene ’solen var rød der den skinte på fjellene’. Adverb kan også gi en nærmere bestemmelse av andre adverb: Han var svært lite kjekk. Her bestemmer adverbet svært adverbet lite, slik at helheten svært lite igjen bestemmer adjektivet kjekk. I setningen Han smilte nesten alltid gir på lignende måte adverbet nesten en korrigerende bestemmelse av adverbet alltid, osv.
Ofte må adverb sies å bestemme eller modifisere hele (den øvrige) setning: Heldigvis reiste de fra byen samme dag.
Noen adverb kan stå som foranstilt bestemmelse direkte til et substantiv: Bare Høyesterett kan avgjøre dette, eller til et pronomen: også du, min sønn Brutus. Foruten også gjelder dette først og fremst adverb med innskrenkende betydning: bare, utelukkende, nesten og lignende: Han var nesten student da dette hendte; De ble aldri virkelig venner (også: … virkelige venner). På lignende måte forholder det seg ved så: i så måte, i så henseende.
Både nesten og knapt har innskrenkende betydning, men med klar betydningsforskjell. I setningen Han var nesten student da dette hendte var subjektet enda ikke blitt student, men i Han var knapt student da dette hendte, har han rukket å bli det. Sies det om en flyplassopplevelse: Det tok nesten tyve minutter å komme gjennom sikkerhetskontrollen, ligger det i uttrykket at dette var lenge å vente, mens setningen: Det tok knapt fem minutter å komme gjennom sikkerhetskontrollen kan implisere en tilbakevist forventning om lengre ventetid.
Av en annen art er etterstilling av adverb til et substantiv eller pronomen: folk her hjemme, de der borte, årene etterpå, folk sørpå osv.
Enkelte adverb er nå helt vanlige i adjektivisk bruk, f.eks. annerledes og avsides: Hun tenkte annerledes (adverb) – Den andre anmeldelsen var annerledes (adjektiv som predikativ) – en annerledes anmeldelse (adjektiv til substantiv); Huset lå avsides (adverb) – Beliggenheten var temmelig avsides (adjektiv som predikativ) – en avsides beliggenhet (adjektiv til substantiv) osv.
I enkelte tilfeller kan et adverb opptre som subjekt, predikativ, objekt eller styrt av preposisjon: Borte er bra, men hjemme er best; Det er her; Husker du i fjor? ; Vent til siden; Kan du merke forskjell på før og nå? Ofte dreier det seg om mer eller mindre faste vendinger eller uttrykk som eventuelt kan oppfattes som ellipser.