8.8 Ubestemte pronomener
Ubestemte pronomener har sitt navn av at de henviser til noe ubestemt og uspesifisert.
I ny grammatisk terminologi regnes flere av de ubestemte pronomener som omtales i det følgende, til undergruppen mengdeord (kvantorer) av ordklassen determinativ (bestemmerord). Det gjelder noen, ingen, all, hver og enhver, og somt, somme. Kvantorene – all(e), hver, noen og ingen – gir i motsetning til tallordene ingen presis kvantitativ bestemmelse, men en generell og ubestemt, uspesifisert henvisning.
8.8.1 Man, en og lignende bruk av personlige pronomener
Man og en er ubestemte pronomener i egentlig forstand. De brukes bl.a. når man ikke vil eller ikke kan si hvem den handlende er, men likevel ønsker å formulere et saksforhold som aktivsetning med et handlende subjekt.
Det har vært hevdet at en skulle være bedre og mer levende norsk enn man, og videre at en er et hjemlig ord, mens man er fremmed og stammer fra dansk og tysk. Det er i hvert fall ikke den hele og fulle sannhet. Allerede den norrøne formen maðr ’mann’ hadde utviklet en bruk som tilsvarer det moderne man, og man brukes i ikke helt få dialekter. Derimot ble einn ’en’ ikke brukt som ubestemt pronomen i norrønt; den bruken stammer visstnok fra tysk. I talespråket dominerer en som subjekt.
Man kan bare være subjekt: Man lærer så lenge man lever. Som avhengighetsform må en brukes: Det plager en og gir en noe å tenke på; Det kan være bittert for en, men man vokser på det. Her refererer en og man til en og samme ubestemte person: man er brukt som subjekt, en som direkte og indirekte objekt og etter preposisjon). Genitivformen er en vanlig s-genitiv: det som går ens ære for nær; Ens beste venner blir undertiden ens verste fiender; Det var vanskelig å gi avkall på helgener som hadde beskyttet en selv og ens familie gjennom generasjoner.
Det har vært hevdet at en og man ikke er helt betydningslike som subjekt; en hevdes å være noe mindre ubestemt og mindre omfattende i sin betydning enn man. Professor Didrik Arup Seip var i sin tid av den oppfatning at en bare bør brukes når den talende eller skrivende inkluderer seg selv i utsagnet. Dette kan gi et naturlig skille f.eks. i følgende tilfelle: I går kunne en lese i avisen at man i England er engstelig over den vending saken synes å ta. Her omfatter det første subjektspronomenet en (som betegner dem som kunne lese i avisen) også den talende (eller skrivende), det siste, man, betegner derimot en uspesifisert leserkrets i England. Det er imidlertid tvilsomt om en slik fortolknings- og fordelingsregel kan gjøres generelt gjeldende for dagens riksmål og moderate bokmål, hvor subjektsformen man uansett forekommer betydelig hyppigere enn en. De færreste vil ha noen følelse av at eksempelet ovenfor er språklig bedre eller betyr noe annet enn: I går kunne man lese i avisen at en i England er engstelig over den vending saken synes å ta. Begge formuleringene er heller eksempler på en (stilistisk) anbefaling av at man eller en helst ikke bør brukes om forskjellige personer i samme periode eller samme avsnitt: I går kunne man lese i avisen at man i England er engstelig over den vending saken synes å ta (eller: …en…en…).
Som nevnt innledningsvis består det en stilistisk forskjell mellom man og en som subjekt: man oppfattes som mer skriftspråklig, og en som mer muntlig. Som vi har sett, har imidlertid begge formene sine funksjoner å fylle og bidrar på hver sin måte til en naturlig, nyansert skriftlig uttrykksmåte.
En som ubestemt subjekt bør unngås hvor en forveksling med tallordet én ’1’ kan skape uklarhet eller fremkalle en ikke tilsiktet komisk virkning. Velkjente er lett komiske eksempler som: En vedtok mot to stemmer; En skal være fire i hvert telt; En gikk fra hverandre osv. Her bør heller man, eller eventuelt de eller vi, brukes.
Byråkrater har et historisk rykte på seg for lett å falle for fristelsen til anonymiserende bruk av en: En viser til vedlagte skriv; En skal nedenfor gjøre greie for osv. Det bør de unngå. En nærliggende løsning er å bruke betegnelsen på den offentlige institusjonen man representerer, som departementet, skolestyret, teknisk etat osv. Blir det for tungvint å gjenta slikt flere ganger, kan man jo ty til det inkluderende vi: vi viser til vedlagte skriv…, eller man kan bruke en passivkonstruksjon: Det vises til vedlagte skriv; Det vil nedenfor bli gjort greie for…
En ubestemt, men likevel spesifikt refererende bruk av en svarende til noen har vi i tilfeller som: Det var en som ringte hit i formiddag.
En særlig grammatisk funksjon har en når det representerer et substantiv som overledd i et ubestemt substantivledd: Han hadde ikke hatt ferie på mange år, så nå hadde han tatt seg en riktig lang en; Du er meg en fin fyr! – Du er meg en fin en! Det ubestemte pronomenet noe(n) kan, fremfor alt talespråklig, brukes på tilsvarende måte: Det var noe underlig noe; Han hadde sett noen fine noen.
En helt spesiell bruk av ubestemt en finner vi i uttrykk som: en to-tre dager, hvor en uttrykker en omtrentlig mengde. Uttrykksmåten er spesiell fordi entallsordet en her står først i et substantivledd i flertall.
Egennavn kan i normal bruk bare være bestemte. Likevel finnes uttrykk som en fru Nilsen, en Kristian Fredriksen med ubestemt artikkel en. Slike uttrykk brukes normalt når den person det er tale om, er ukjent for en selv. I forlengelsen av dette kan en iblant brukes i fornærmelig eller polemisk hensikt. Når motparten omtales som en herr Hagen, ønsker man at vedkommende skal oppfattes som en ukjent eller uinteressant person, hvis ord og meninger ikke tillegges vekt.
Av de eksemplene og anbefalingene vi har gitt, fremgår det at vi og de kan fungere på en måte som ligger nær de ubestemte pronomener. Denne bruken av vi ligger nær den som er nevnt under de personlige pronomener. Når noen sier: Dette problemet burde vi kunne løse på en annen måte, kan det godt tenkes at vedkommende har hele den norske befolkning, inkludert seg selv, i tankene. De kan også brukes om ubestemt gruppe som ikke inkluderer den talende (skrivende): Dette problemet burde de kunne løse på en annen måte. Her kan det dreie seg om f.eks. kommunens eller landets politikere, som den talende eller skrivende ikke inkluderer seg selv blant. Jf. også: …som de sier her i byen, hvor det fortrinnsvis er tale om de andre.
Også 2. persons personlige pronomen du kan brukes med ubestemt generaliserende betydning: Skulle du sett slikt! ’skulle man sett slikt!’; Når du driver med slikt, føler du deg etter hvert litt sprø… ’når man driver med slikt,…’.
En generaliserende bruk av du har vi i den kristne læres bud, som: Du skal ikke stjele. Her får man med 2. persons pronomen en mer direkte appell enn et man eller en, eller for så vidt også 2. person flertall dere, kan gi.
8.8.2 Noen – noe – noen
Noen er felleskjønns- og flertallsform, og noe er intetkjønnsform. Noen (osv.) brukes substantivisk og adjektivisk og varierer en del i betydning: ’en eller annen’, ’en viss’, ’en del, adskillige’, ’noen som helst’. Flertall noen brukes ofte om en ubestemt mengde eller et ubestemt antall personer, ting eller begreper: noen mennesker, noen biler, noen gode egenskaper. Også entall, særlig intetkjønn noe, uttrykker ofte en ubestemt mengde: noe mat, noe penger; Har du sett noe til ham? Noe har en adverbial bruk som omfangsbestemmelse: Dette hjalp noe på forholdet, så også i sammenligninger for å angi forskjell: I dag er hun noe bedre enn i går.
Noe kan dessuten vise tilbake til en hel setning eller et tilsvarende uttrykk: Hun ble valgt til styreleder, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert.
8.8.3 Ingen – intet
Ingen er både felleskjønnsform i entall og flertallsform: ingen bok – ingen bøker. Intet er intetkjønn entall: intet nytt under solen. Ingen (og intet) brukes substantivisk og adjektivisk: Ingen vet noe; Det var ingen problemer.
Pronomenet ingen veksler med ikke noen – ikke noe: Han så ingen problemer – Han så ikke noen problemer. Om man skal velge ingen eller ikke noen, er i stor grad avhengig av om setningen er utbygd med en infinitt verbform som del av en sammensatt verbalform: Jeg så ingen eller Jeg så ikke noen, men bare: Jeg har ikke sett noen (ikke: *Jeg har sett ingen).
Som subjekt foran eller rett etter setningens finitte verb brukes ingen, som er den vanlige subjektsformen: Ingen besøkte henne – … fordi ingen besøkte henne; Ingen hadde besøkt henne – … fordi ingen ville besøke henne. Subjekter står alltid foran infinitte verb.
Objekter plasseres vanligvis etter infinitte verb, slik at vi får ikke … noen: Hun hadde ikke fått noen beskjed. Skal ingen brukes som objekt, må (leddet med) dette pronomenet plasseres foran det infinitte verbet: Hun hadde ingen beskjed fått. Når det ikke foreligger noe infinitt verb (når intet infinitt verb foreligger!), er begge muligheter til stede: Hun fikk ikke noen beskjed – Hun fikk ingen beskjed; så også i presenteringssetninger med formelt subjekt det: Det kom ingen – Det kom ikke noen, men bare: Det var (eller hadde) ikke kommet noen.
Plassering av et objekt med ingen foran infinitt verb må i dag anses som alderdommelig eller i hvert fall sterkt stilistisk markert: De hadde ingen problemer sett – De hadde ikke sett noen problemer.
Metaforisk kan man kanskje si det slik at når setningen får et infinitt verb, bryter nektelsen ut av det ubestemte pronomenet og trekkes tilbake til sin egentlige plass foran det infinitte verb. På lignende måte kan nektelsen brytes ut fra bisetning og trekkes over til hovedsetning: Jeg tror at ingen kommer – Jeg tror ikke at noen kommer; eller med bisetning i form av presenteringssetning med formelt subjekt det: Jeg tror at det ikke kommer noen – Jeg tror ikke at det kommer noen.
Intetkjønnsformen intet er sterkt på retur i moderne språk, både som subjekt og objekt (selv om den tilsvarende felleskjønnsformen ingen er uproblematisk som subjektsform). I stedet for intet brukes ingenting som subjekt (og det skrives i ett ord): Intet av dette skjedde – Ingenting av dette skjedde, med alternativene: Ikke noe av dette skjedde – Ikke noen ting av dette skjedde. Tilsvarende som objekt: Han hørte intet – Han hørte ingenting (med alternativene: han hørte ikke noe eller … ikke noen ting); Han hadde intet hørt – Han hadde ingenting hørt, med alternativene: Han hadde ikke hørt noe – Han hadde ikke hørt noen ting). Unntak er høytidelige vendinger i alderdommelig språk som f.eks.: Intet menneskelig var ham fremmed; Den som intet vover, intet vinner.
8.8.4 Annen – annet – andre
Annen regnes i ny grammatisk terminologi til undergruppen demonstrativer av determinativene (bestemmerordene). Det angir identitetsmotsetning og står således i betydningsmessig motsetning til samme. Her legger vi til grunn den tradisjonelle klassifisering som ubestemt pronomen.
Formen annen er ubestemt form felleskjønn: en annen person, annet er ubestemt form intetkjønn: et annet og bedre liv, og andre er bestemt form entall og ubestemt og bestemt form flertall: den ene og den andre, det andre huset, andre mennesker. Annen (osv.) brukes både substantivisk og adjektivisk: En annen person ville ha gjort noe annet. Formen andre – men i mindre grad annen og annet – brukes også som ordenstall. På tilsvarende måte som tallordet andre står i motsetning til første, gir det ubestemte pronomenet annen (osv.) uttrykk for en motsetning, en forskjell i forhold til noe nevnt eller underforstått: Én mener det, en annen noe helt annet.
Tradisjonelt har den bestemte entallsform andre i riksmål vært forbeholdt motsetninger som den ene – den andre, denne – den andre: Hun bor på den andre siden av byen. I overført betydning kan den ene følges av den annen: På den ene side kan forslaget ha sine fordeler, men på den annen side vil det falle svært dyrt; det annet kjønn. Men det heter det ene med det andre.
I forbindelse med annen (osv.) kan det oppstå noen språkriktighetsproblemer. F.eks. hører annet logisk hjemme i: Det kan ikke være tale om annet enn at han har rett. Men derfra har annet trengt inn i et nektet uttrykk som: Det er ikke tvil om annet enn at han har rett, hvor det logisk må hete: Det er ikke tvil om at han har rett. Lignende sammenblanding har vi i et uttrykk som: Det er ikke fritt for annet enn at han har rett, hvor det logisk bør hete: Det er ikke fritt for at han har rett.
Annen (osv.) har et par særlige, om enn nokså marginale anvendelser. En annen kan uttrykke motvilje og forakt i tilfeller som: Stå ikke der som en annen idiot! Videre har en annen vært brukt som beskjedent uttrykk for 1. person: Han kunne gå på restaurant, mens en annen måtte sitte hjemme og spise grøt. Jf. også en annen (fattig) stakkar.
8.8.5 Mangen – mangt, mange
Mangen er felleskjønn og mangt intetkjønn entall, mange flertall. Formene i entall og flertall har noe forskjellig betydning og adskiller seg dessuten stilistisk fra hverandre. Mangt er oppstått av mang pluss den ubestemte artikkel i intetkjønn entall, men det forholdet er så utvisket at man nå godt kan føye til den ubestemte artikkel, slik at man får mangen en og mangt et. Flertallsformen er dannet analogisk på grunnlag av de sammentrukne entallsformene. Mange (osv.) brukes både adjektivisk: mange mennesker, og substantivisk: mange vil mene noe annet.
Formene i entall og flertall adskiller seg fra hverandre både stilistisk og betydningsmessig. Entallsformene betyr ’som forekommer i et betydelig, men ikke nødvendigvis høyt antall’, mens meningen med mange rett og slett er ’som forekommer i et høyt antall’. Entallsformene er sjeldne i moderne språk og erstattes ofte av flertall; i stedet for mangen gang sier man heller mange ganger, uten å være seg bevisst noen betydningsforskjell.
Det dannes ikke komparativ- og superlativformer til stammen mang-, i stedet brukes flere – flest, de fleste. Flere brukes med komparativisk betydning i sammenligninger: flere enn vi mener det. Formen flere kan brukes ubestemt med betydning som ’mange, ganske mange, adskillige’, med en reduserende betydning som vanlig ved komparativuttrykk i absolutt bruk: flere grep ordet i debatten (jf. den absolutte komparativ en eldre herre). I substantivisk bruk tillater riksmål også den forkortede formen fler: fler enn vi mener det, ingen fler.
8.8.6 All – alt – alle
All er felleskjønn og alt intetkjønn i entall, alle er flertall. Felleskjønnsformen all har fått innskrenket sitt bruksområde. Den brukes ikke substantivisk og er dessuten i mange tilfeller fortrengt av hele: hele huset (ikke lenger: alt huset). Alt og alle kan også brukes substantivisk: intet eller alt; Det vet alle.
I moderne norsk brukes all og alt mest ved ord for stoff eller art som betegner ikke-tellelige mengder: all mat(en), all ull(en), alt gull, mens hele brukes ved betegnelser for en helhet (i motsetning til dens enkelte deler): hele skogen, hele folket. Av og til gir et valg mellom all i entall og hele en mulighet for betydningsmessig differensiering, slik at hele er altomfattende, mens all i entall betegner en nærmere bestemt delmengde: Statsministeren har hele folkets støtte, men: Alt folket på gården hadde rømt til skogs, og: Jeremias talte til alt folket ’alle som var til stede’ (bibelspråk). All skogen ’alt som er av skog’ er ikke helt det samme som hele skogen.
Ved abstrakter kan ofte både all og hele brukes uten klar betydningsmessig differensiering: all hans lengsel – hele hans lengsel.
Når all undertiden brukes i strid med disse reglene, gir det en alderdommelig eller høytideligere virkning: All verden skulle innskrives i manntall (Luk 2.1 etter den norske bibeloversettelsen fra 1930); høyere enn alt folket. I det siste eksempelet ville hele folket være umulig; alternativet måtte være høyere enn alle andre. Eller det kan dreie seg om et fast uttrykk: I all verden! brukt som utrop. Ellers heter det i hele verden.
Norrønt genitiv flertall allra har gitt oss det forsterkende aller som brukes foran superlativer: aller best, aller størst osv. (egentlig ’best, størst av alle’ osv.). Intetkjønnsformen har utviklet en egen tidsbetydning: Han er alt kommet ’han er allerede kommet’. Alt føles vel mer dagligdags enn allerede.
8.8.7 Hver – hvert
Hver har ut fra sin individualiserende betydning ingen flertallsform, bare entallsformer i felleskjønn og intetkjønn. Opprinnelig er det et spørrende pronomen.
Hver og hvert brukes adjektivisk: Hvert ord var sant, eller substantivisk: hver (har) sin lyst, hyppig som fritt predikativ: Barna fikk femti kroner hver. Hver har en sterk tendens til gruppedannelse og til å opptre i sammensetninger. Vanlige gruppeuttrykk med hver er f.eks.: Jeg takker dere hver især for innsatsen; Vi bor stadig hver for seg (eller: …hver for oss); Vi bodde i hver sin (eller: hver vår) leilighet (se 8.3.3) med ordenstall: hver tredje mann; og som faste uttrykk: i hvert fall, hver på sin måte; De gikk hver og en; litt av hvert, noe av hvert.
Sammensetninger finner vi i enhver ’hver især’: enhver forstandig person, ethvert fornuftig menneske; Enhver er seg selv nærmest, og annenhver. Enhver er logisk entall til alle, med betoning av at det dreier seg om samtlige, jf. alle og enhver. Annenhver betegner vekselvis forekomst: annenhver måned, annethvert år (eller, nå alderdommelig eller foreldet: hver annen, hvert annet: hver annen dag). I enhver og annenhver bøyes, som vi ser, begge sammensetningsleddene.
I to ord skrives forbindelsen noen hver: Noen hver hadde tenkt seg det. Av dette er det oppstått utvidede, men egentlig unødvendige varianter som noen og hver, noen og enhver, som frarådes.
8.8.8 Somt – somme
Dette ubestemte pronomenet, med betydning av ’noen’, har i riksmål ingen felleskjønnsform lenger, og forekommer bare i intetkjønn entall og flertall: Somt forstod han, og somt ikke; Somme kjerringer er slike; Somme vil ikke forstå noe som helst. Flertallsformen brukes både adjektivisk og substantivisk, intetkjønnsformen vel bare substantivisk. Stilistisk betraktet oppfattes somt, somme nå som alderdommelig, eller som dialektalt. Det inngår i de adverbiale uttrykkene somme tider og, nå mindre vanlig, sommesteds.