8.5 Relativpronomener (relativsetningsinnledere)
Flere typer ord kan innlede relativsetninger. Den tradisjonelle samlebetegnelsen er relativpronomen, men den passer strengt tatt ikke like godt på alle relativsetningsinnlederne: hvem, hva, hvilken og genitiven (eieformen) hvis er utvilsomme pronomener, og der og hvor er et (steds)adverb. Den relativsetningsinnlederen som uten sammenligning blir mest brukt, som, har lite til felles med vanlige pronomener og kan best karakteriseres som en relativpartikkel (som en av flere relativsubjunksjoner, se kapittelet om konjunksjoner og subjunksjoner).
Som det fremgår av betegnelsen, forekommer relativsetningsinnlederne i relativsetninger (relative bisetninger). Disse setningene har samme karakteriserende funksjon som et adjektiv: De bor i et hus som er helt nytt vil saklig sett si det samme som: De bor i et helt nytt hus, selv om uttrykksmåten med relativsetning vel sterkere fremhever det nye.
8.5.1 Relativpartikkelen som
Som er opprinnelig et sammenligningsord. Men alt i norrøn tid opptrer det som innledningsord i relativsetninger og er i dag den dominerende relativsetningsinnlederen. Som kan stå for et subjekt: Jeg har snakket med den mannen som skal gjøre arbeidet, objekt: den mannen som du mistenkte, indirekte objekt: den personen som du overlot arbeidet (til), styrt av preposisjon: boken som du tenkte på osv. I subjektposisjon er som obligatorisk; ellers kan som utelates når relativsetningen følger umiddelbart etter det substantiviske leddet den hører til, som objekt: den mannen du mistenkte, indirekte objekt: den mannen du overlot arbeidet (til), styrt av preposisjon: boken du tenkte på, osv.
Utelatelse av som er videre bare mulig når relativsetningen er restriktiv, dvs. gir en videre, «nødvendig» bestemmelse av overleddet: en plan (som) han ikke ville oppgi, men ikke når relativsetningen er ikke-restriktiv, «videreførende» og gir en tilleggsopplysning om overleddet: denne planen, som han på ingen måte ønsket å oppgi,…
Ved utelatelse av som må man passe på at et pronomen som overledd får riktig form; subjekt- og objektforholdene i hoved- og bisetning må ikke blandes sammen. Er f.eks. pronomenet subjekt i oversetningen, kan det ikke hete: *Alle dem jeg har snakket med, er enige om én ting; det må hete: Alle de jeg har snakket med, er enige om én ting. Setningsskillet (setningsgrensen) går etter pronomenet – de – som den utelatte relativsetningsinnlederen som refererer til.
To (eller flere) relativsetninger med som kan godt knyttes til samme ord (overledd): Hans bror, som har vært utenlands i mange år, og som jeg støtte på i går, er meget yngre. Det er også mulig å innordne en relativsetning i et ledd i en overordnet relativsetning: Blant dem som utmerket seg på det stevnet som i går ble holdt på banen, som dermed ble åpnet for sesongen, var Ingebrigtsen og Ndure. Overdreven bruk av slike innføyningskonstruksjoner kan, som eksempelet viser, lett gjøre en helsetning mindre forståelig, og bør derfor unngås.
For bruken av som gjelder enkelte innskrenkninger: Setninger hvor det opptrer et sammenligningsledd, er uakseptable, f.eks.: *en skøyteløper som vi ikke har noen dyktigere enn, *en skøyteløper som vi ikke har noen like gode som. Her er omskrivning nødvendig. Som kan selvfølgelig ikke ha en preposisjon foran seg: *mannen på som vi alle tenkte. En relativsetning innledet med som kan normalt ikke skilles fra det ord eller det ledd i den foregående setning som den refererer til. Brudd på denne regelen kan ha uønskede virkninger: Terrier er løpt bort fra enslig dame som lyder navnet Tjafs (for: Terrier som lyder navnet Tjafs, er løpt bort fra enslig dame); En frimurerring tilhørende eldre herre som har stor affeksjonsverdi, er mistet (for: En frimurerring som har stor affeksjonsverdi og som tilhører en eldre herre, er mistet); Det er utarbeidet strenge vedtekter av lensmannen som blir slått opp i forretningene (for: Det er av lensmannen utarbeidet strenge vedtekter, som blir slått opp i forretningene) osv. Problemet i slike setninger er at relativsetningen kommer «for sent» og da assosieres med det umiddelbart foregående substantivledd som det betydningsmessig ikke passer sammen med. Resultatet blir ofte komisk.
I andre tilfeller kan det fra et rent grammatisk synspunkt være noe uklart hva som er relativsetningens overledd, men riktig forståelse vil gi ofte seg av betydningssammenhengen. I f.eks. Jeg kjenner en forretningsmann i Oslo som heter Hansen er overleddet helheten en forretningsmann i Oslo, og ikke Oslo alene. Det skal nokså dårlig vilje til ikke å godta slike setninger som korrekte. Men ofte vil andre grammatiske uttrykksmåter, som fjerner enhver uklarhet (og enhver komisk bieffekt!), være mer naturlige. F.eks. kan man i stedet for en roman av Roy Jacobsen som er ny av året heller si Roy Jacobsens nye roman av året.
I noen tilfeller kan som konkurrere med en annen subjunksjon eller et steds- og tidsadverb som relativsetningsinnleder. Vi kan uten videre ved siden av nå når våren kommer si nå som våren kommer. Forskjellige språkbrukere vil nok se noe ulikt på valget mellom det året da dette hendte og det året som dette hendte, men problemet kan unngås ved at subjunksjonen utelates: det året dette hendte. Jf. også de steder hvor vi har vært og de steder som vi har vært (undertiden også med preposisjon: de steder som vi har vært på), hvor alternativet er: de steder vi har vært. I «Norge, Norge» tillater Bjørnson seg følgende: Indover did, som det stilner av. I normalprosa foretrekkes i de to siste eksemplene utvilsomt hvor fremfor som.
I noen utstrekning brukes som også til å vise tilbake til (og grammatisk sammenfatte) en hel setning eller et lengre uttrykk: Vi reiser i morgen, som du vet; Jeg hadde bedt ham komme klokken åtte, som (dvs. ’komme klokken åtte’) han også gjorde. I det siste av disse to tilfellene foretrekkes noe (som): Jeg hadde bedt ham komme klokken åtte, noe (som) han også gjorde, eller en uttrykksmåte med hv-ord: …hva han også gjorde, eller: …hvilket han også gjorde.
En relativsetning innledet med som kan ikke sidestilles med en annen karakteriserende bestemmelse til substantivet. Derfor kan det ikke hete: *en mann med grå frakk og som bærer på en brun koffert. Her må og sløyfes hvis uttrykket ellers tillater det: en mann med grå frakk som bærer på en brun koffert, hvor en mann med grå frakk blir å betrakte som det samlede overledd til relativsetningen som bærer på en brun koffert. Et mulig alternativ er: en mann med grå frakk, bærende på en brun koffert.
8.5.2 Der som relativadverb og relativpartikkel
I forbindelse med relativsetninger har ordet der to forskjellige anvendelser. For det første er der et relativadverb som svarer til den parallelle bruk av da og hvor som relativsetningsinnledere: i huset der han bodde, som tilsvarer i huset hvor han bodde (eller eventuelt også: i huset der hvor han bodde) og i huset som han bodde i. Disse uttrykksmåtene må anses for å være betydningsmessig og langt på vei stilistisk likeverdige, så lenge vi har med et rent stedsforhold å gjøre. Når dette er mindre klart, synes det rimeligst å velge hvor: tilfeller hvor det er fare på ferde; også: de sakene hvor vi er uenige, som et alternativ til: de sakene som vi er uenige om. Også til ord for tid kan vi knytte hvor, men neppe der: de dagene hvor alt går på tverke. Bedre er imidlertid da: de dagene da alt går på tverke.
Ved den andre bruksmåten, som nå stort sett bare har historisk interesse, dreier det seg om den dansk-norske relativpartikkelen der. Den er utbredt i eldre litteratur, f.eks. sier Ibsens Nora: Jeg må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg. Ofte brukes der for å skape stilistisk variasjon og unngå gjentagelser, som f.eks. i Ibsens «Terje Vigen»: Hjemme var ingen som kjente ham, der reiste som liden Gut, hvor nettopp gjentagelse av som unngås. Likeså hos Sigrid Undset: Hun graat smaat og saart, som børn gjør, der er vant til at lide vondt, og i følgende eksempel fra avisspråk i første halvdel av 1900-tallet: Saken er nå oversendt advokat N.N., der som kjent er en av våre første eksperter på området.
Der som relativpartikkel har, eller hadde, et meget begrenset bruksområde: der kan bare stå som subjekt, og brukes ikke etter og og men.
8.5.3 Hva, hvem, hvis, hvilken osv.
Hv-ordene brukes ikke bare som spørreord, men har også andre funksjoner, blant annet som relativpronomen.
Som henvisende (bestemt) relativpronomen har hva anvendelser hvor som ikke så lett kan brukes. Hva viser særlig til et setningsinnhold eller til innholdet i et tilsvarende uttrykk, som en infinitiv eller et artsbegrep: Han var svært nervøs, hva de andre tydelig la merke til; Vi kan arbeide, hva du ikke kan; Han er katolikk, hva faren også var. Ofte viser hva til et sammenfattende alt: alt hva jeg har sagt. I de tilfeller hvor hva viser tilbake til en setning, vil også hvilket (eller noe som) kunne brukes: De skyndte seg til fjøset for å berge besetningen, hvilket (eller noe som) også lyktes; De foreslo å utsette møtet, hvilket vi ikke hadde noe imot.
I eldre språk var hvilken betydelig mer utbredt enn det er i dag: Jeg gik på en liden, meget pyntelig skole, på hvilken både kirke og stat kunde stole, men det brukes i en viss grad fremdeles, særlig som her etter preposisjon: den kjærlighet uten hvilken vi er intet ifølge Paulus. I eldre språk og i alderdommelig litterær stil kan man støte på hvilken i adjektivisk bruk: Mme. de Meck engasjerte Debussy som pianist, i hvilken egenskap han underviste hennes barn. Relativuttrykket av hvilke er stadig en nyttig konstruksjon: Museet hadde en stor samling litografier, av hvilke bare et fåtall til enhver tid kunne vises.
Hvem har også fungert som relativpronomen. I dette tilfellet har hvem beholdt sin opprinnelige karakter som avhengighetsform (fra norrøn dativ), idet det ikke kan være subjekt i relativsetningen. Bruken av hvem som relativpronomen oppfattes vel nå oftest som heller alderdommelig, men man støter fremdeles på uten videre forståelige og akseptable setninger som: en mann for hvem den slags var en ren bagatell.
Som relativpronomen er genitivformen hvis – i motsetning til hvilken og hvem – for normalspråklig å regne, selv om den på noen kan virke vel litterær eller til og med alderdommelig, og dessuten neppe brukes muntlig. Hvis kan vise til substantiver av begge (alle) kjønn og både til entall og flertall, og har i hvert fall den fordel at det i visse tilfeller kan spare en for omstendelige omskrivninger; jf. f.eks.: Vi står her overfor et problem hvis løsning ennå ligger langt inn i fremtiden; eller: den danske forfatter Piet Hein – hvis penn våre lesere kjenner fra før. Følgende som-alternativ må nok anses som ubrukelig (eventuelt, med en betydelig porsjon velvilje, som «utpreget muntlig»): *den danske forfatter Piet Hein – som våre lesere kjenner pennen til fra før. Med andre ord er genitivformen hvis stadig nyttig som et middel til en konsis uttrykksmåte.
Også relativadverb som hvori, hvorpå, hvortil oppfattes nå som alderdommelige både i tale og skrift: den romslige leiligheten, hvori han hadde tilbrakt det meste av sitt voksne liv. Men hvorav er fremdeles høyst levende til angivelse av et partitivt (delmengde)forhold: Minst ni mennesker, hvorav to barn, mistet livet i ulykken. Og noen mer eller mindre faste verbforbindelser er fremdeles i bruk, f.eks. hvortil kommer: et valutatilgodehavende på 230 millioner, hvortil kommer 68 millioner kroner i obligasjoner, som tilsvarer: 230 millioner; i tillegg kommer …; dessuten hvori opptatt: Olav Grolle Olsens legat til Universitetet i Bergen, hvori opptatt arv etter Miranda Bødtker. Hvorpå brukes som tidssubjunksjon: … hvorpå han forsvant.
8.5.4 Generaliserende relativpronomen
Generaliserende relativsetninger foreligger i tilfeller som: Du kan spørre hvem du vil, jeg brukte hva jeg hadde. De har følgende viktige kjennetegn: De er generaliserende i den forstand at det ikke refereres til en bestemt person eller gjenstand, innledningsordet er et hv-ord (som her ikke fungerer som spørreord), og de har ikke noe overledd. Derimot kan de omskrives til et pronomen med påfølgende vanlig relativsetning med eventuelt valgfritt som: Du kan spørre hvem du vil kan gjengis med: Du kan spørre den (eller dem) (som) du vil (spørre), og Jeg brukte hva jeg hadde med: Jeg brukte det (som) jeg hadde, hvor pronomenene den (eller dem) og det ikke nødvendigvis refererer til noe som kan spesifiseres og forklares med et spesifisert substantivledd. Derved adskiller generaliserende relativsetninger seg fra spørrebisetninger som ikke kan parafraseres på denne måten: Han spurte hvem hun var kan f.eks. ikke gjengis med *Han spurte den som hun var.
I generaliserende relativsetninger er det innledende pronomen trykksterkt, og i en setning som Du får bruke hva du finner er meningen ’du får bruke alt hva du finner, hva du enn finner, hva du på noen måte finner, hva som helst du finner’. Hva kan også være innledningsord i en ikke-generaliserende relativsetning. Et henvisende hva vil være trykklett, og slik uttalt vil setningen Du får bruke hva du finner ha betydningen ’du får bruke det (som) du finner (og noe vil det være)’.
Den generaliserende betydningen understrekes ofte ved at et adverb føyes til, f.eks. enn, så, nå: hva … enn, hva … så, hva … nå, hvem … enn, hvem … så, hvem … nå, eller helst, som helst: hva som helst, hvem som helst. Et foranstilt samme er blitt en vanlig, dagligdags måte å uttrykke generaliserende betydning på: De kommer til å le, samme hva du gjør; Du vil nok få høre det, samme hvem du spør. Også foran relative adverb er denne bruken hyppig: Samme hvor han gikk …
Fra gammel tid uttrykker pronomenet hvo generaliserende betydning: Hvo intet vover, (han) intet vinner. Dette er nå helt foreldet (unntatt i dette faste uttrykket).
Adjektivisk hvilket brukes generaliserende i setninger som de følgende: Ta hvilken bok du vil; Jeg skal være klar på hvilket (som helst) tidspunkt du ønsker.