8.3 Refleksive og resiproke pronomener
8.3.1 Det refleksive pronomen
Det refleksive pronomen heter seg i 3. person entall og flertall; ellers brukes de vanlige personlige pronomenene: Han vasket seg; De vasket seg vs. Jeg vasket meg; Du vasket deg; Vi vasket oss. Det ligger i dette pronomens natur og navn at det viser tilbake til og representerer setningens grammatiske eller logiske subjekt; følgelig har det selv ingen subjektsform, men eksisterer bare i avhengighetsform. Avhengighetsformen brukes også som predikativ: Han var ikke helt seg selv, som også: Jeg var ikke helt meg selv.
Det refleksive pronomen viser til et subjekt i samme setning: Han mente seg kvalifisert for oppgaven. Ved henvisning til subjekter og andre ledd i andre setninger, både bisetninger og andre hovedsetninger, brukes vanlig personlig pronomen: Han mente at han var kvalifisert for oppgaven. Seg refererer ikke bare til en setnings grammatiske subjekt, men også til logiske subjekter som ikke er grammatisk subjekt i setningen. I De uttalte seg er saken grei; her faller det logiske og det grammatiske subjekt sammen. Et bare logisk subjekt refereres det til i tilfeller som: De bad ham uttale seg. Her er ham grammatisk objekt for bad, men samtidig logisk subjekt for uttale seg, jf. ’han skulle uttale seg’. Konstruksjoner som ham uttale seg med logisk subjektforhold kalles ofte småsetning. Lignende forhold finner vi ved verbalabstrakter: Det var hans mening å uttale seg. Her er genitiven hans logisk subjekt for infinitivkonstruksjonen å uttale seg, jf. ’han mente å uttale seg’.
Subjektet kan være ubestemt eller generelt, f.eks. i forbindelse med infinitiver og abstrakte substantiver: Det er lett gjort å uttale seg uten å kjenne saken; Hensikten med å uttale seg var særdeles uklar.
I enkelte faste forbindelser kan et trykksterkt seg vise til andre ledd enn subjektet: ta en sak for seg, dvs. ’for seg selv, uavhengig av andre’; eller det kan opptre uten at det synes å foreligge noe henvisningsforhold: Vi bedømte ham i og for seg ganske strengt.
Ved adskillige verb er det nødvendig med refleksivt pronomen seg (eller et tilsvarende refleksivt brukt personlig pronomen i 1. og 2. person, henholdsvis meg, oss og deg, dere). Slike verb kalles ekte refleksive verb; eksempler er å glede seg, å hvile seg, å skynde seg. Som en særlig type ekte refleksive verb kan vi anse dem hvor verbet med refleksivt pronomen har en annen betydning enn det tilsvarende verb uten refleksivt pronomen: å komme seg ’bli frisk’, å klare seg ’overkomme vanskeligheter’ osv. Verb som tillater både refleksive og ikke-refleksive objekter, kalles refleksivt brukte verb: Hun vasket seg – Hun vasket barnet.
Ved de fleste refleksive verb står det refleksive pronomen som direkte objekt, som i eksemplene vi hittil har gitt. Men det refleksive pronomen kan også være indirekte objekt, ved ekte refleksivt verbuttrykk: Han tok seg en dram, og ved refleksivt brukt verb: Han innbilte seg at han var syk – Han innbilte sin kone at han måtte arbeide overtid; Han tilskrev seg selv bare gode egenskaper, og kollegene bare dårlige. Ved refleksivt brukte verb er det undertiden naturlig å tilføye identitetspronomenet selv (se 8.7.1); det skjer ikke ved ekte refleksive verb og verbuttrykk: Han kom seg raskt vs. *Han kom seg selv raskt.
Vi har nevnt hvordan det norrøne refleksive pronomenet sik inngikk en fast forbindelse med verb og dermed ble opphav til verbenes s-former, spesielt s-passiv som formes, bygges osv., men også aktive s-verb som minnes osv. Undertiden kan en slik s-form konkurrere med refleksivt verb med seg, f.eks.: Han undres – Han undrer seg.
8.3.2 Det refleksive eiendomspronomen
Som det refleksive pronomen seg skal det refleksive eiendomspronomen etter hovedregelen peke tilbake på setningens subjekt (et ord i 3. person): Han tok sin beslutning og gikk; De hentet sine idealer i sine bøker. Slik er det i de fleste tilfeller. Men det logiske subjektet for et verbalsubstantiv kan også være det ord det refleksive eiendomspronomenet refererer til: hans angrep på sine forhenværende venner ’han angrep sine forhenværende venner’, hennes bønn om hjelp til sitt barn ’hun bad om hjelp til sitt barn’, Hans Gudes brevveksling med sin hustru ’Hans Gude brevvekslet med sin hustru’, deres vennlighet mot sine tjenestefolk ’de var vennlige mot sine tjenestefolk’ osv. Sin kan også vise til et tenkt logisk og ubestemt subjekt: Det er godt å kjenne sin begrensning ’det er godt når man kjenner sin begrensning’. I noen faste vendinger har sin en helt fri funksjon, hvor det ikke kan fastlegges noe henvisningsforhold: i sin tid, til sine tider, i sin alminnelighet; Du er gutten sin!
Bruken av det refleksive eiendomspronomen er smidig, men nettopp i denne smidigheten ligger det en fare for flertydighet og misforståelser: I bilen så oberst Nilsen unge løytnant Olsen sammen med sin kone. Hva nå? Er dette begynnelsen til et sjalusidrama? Er det oberst Nilsens kone løytnant Olsen er sammen med? Eller er løytnant Olsen sammen med sin egen kone? Språklig er begge deler mulig, for sin kone kan jo referere både til det grammatiske subjektet (Nilsen) og det logiske subjektet i den småsetningslignende konstruksjonen Løytnant Olsen [var] sammen med [?] kone. For å sikre seg mot misforståelse må vi finne en annen uttrykksmåte: I bilen så oberst Nilsen sin kone sammen med løytnant Olsen (hvis det er meningen), eller motsatt: I bilen så oberst Nilsen løytnant Olsen og (hans) kone. Også en så enkel setning som Han bød dem selge sine aksjer er tvetydig: Skal de selge hans (subjektets) aksjer, eller skal de (objektet) selge sine aksjer? I dette tilfellet kan vi bruke en av de 3. persons genitivene deres eller hans for å gjøre meningen klar. Bruker vi bisetning i stedet for infinitiv, oppstår ikke problemet: Han sa at de skulle selge hans aksjer (hans kan ikke henvise til bisetningens subjekt), mot: Han sa at de skulle selge sine aksjer (sine må henvise til bisetningens subjekt).
Ved apposisjoner – friere tillegg til substantivledd, f.eks.: den eldste av dem, hans beste venn, hvor hans beste venn er apposisjon til den eldste av dem – kan det oppstå særlige vanskeligheter. Sin brukes gjerne når apposisjonen er lite selvstendig og nær knyttet til setningen, mens genitiv (eieformen) av det personlige pronomen: hans, hennes, deres kan komme inn der apposisjonen får selvstendig karakter og nærmer seg en egen setning (en selvstendig meddelelse). Altså: Hans møtte Lars, sin beste venn, i New York, men: Hans ville ikke tilbake til Eide, hans (eller: sitt) hjemsted for mer enn tyve år siden.
8.3.3 Vi gikk hver sin vei eller vi gikk hver vår vei ?
Et lignende henvisningsproblem som ved refleksive pronomener oppstår i forbindelse med hver – skal man si: Vi gikk hver vår vei, eller: Vi gikk hver sin vei ? Og heter det: Vi fikk hver vårt stykke; Vi fikk hver sitt stykke; Vi fikk hvert sitt stykke, eller kanskje: Vi fikk hvert vårt stykke ?
Grunnen til forvirringen er for det første at det kan være tvil om hvilket ord i setningen hver skal samsvare med, setningens subjekt: vi … hver, eller substantivet som er objekt: hvert … stykke. For det andre er det et spørsmål om eiendomspronomenet skal samsvare med hver: hver … sin, eller med subjektet: vi … vårt.
Språkhistorien og den grammatiske logikken er grei nok: hver er opprinnelig (fri) apposisjon (nå også kalt fritt predikativ) som refererer til og individualiserer subjektet vi, med betydning av ’hver av oss’. Følgelig er hver (ikke intetkjønnsformen hvert) det opprinnelige og korrekte. Det refleksive eiendomspronomenet refererer opprinnelig til dette hver. Fordi hver er 3. person, må det logisk hete: Vi gikk hver [’av oss’] sin vei; Vi fikk hver [’av oss’] sitt stykke, på samme måten som når hver er subjekt: Hver går sin vei; Hver får sitt stykke. Skjematisk (indeks x og kursiv viser samsvar i grammatisk person; fete typer angir hvilket ord hver står til grammatisk og som avgjør valget mellom hver og hvert):
Vi gikk hverx sinx vei.
Vi fikk hverx sittx stykke.
I hver sin vei kan hver etter sin form også oppfattes som underordnet vei: hver … vei. Dermed forskyves forståelsen av hver fra fritt predikativ som viser til subjektet, til et adjektivisk ledd som er avhengig av og underordnet vei, altså: hver sin vei, og tilsvarende ved intetkjønnsordet stykke: hvert sitt stykke. Skjematisk:
Vi gikk hverx sinx vei.
Vi fikk hvertx sittx stykke.
Men siden det logisk sett er vi som gikk, og vi som fikk, kan vi la eiendomspronomenet samsvare (refleksivt) med setningens subjekt vi, altså: Vi gikk hver vår vei. Det kan vi gjøre både når vi forstår hver som fritt predikativ til subjektet, skjematisk:
Vix gikk hver vårx vei.
Vix fikk hver vårtx stykke.
Og når vi oppfatter hver som attributivt underledd til substantivet, skjematisk:
Vix gikk hver vårx vei.
Vix fikk hvert vårtx stykke.
På dette område synes folks språkfølelse å variere en god del. Både sør, vest og nord i landet reageres det mot hver vår (og enda mer mot hvert vårt); der foretrekkes da hver sin (og hver sitt), som også samsvarer med uttrykkets opprinnelige struktur – og, vil mange si, språkets logikk. Men språk er ikke bare logikk. Østlendinger finner hver vår (og hvert vårt) helt naturlig, og kan slutte seg til riksmålsgrammatikeren August Westerns syn på de historisk sett nyere uttrykksmåtene: «de står kanskje ikke for strenge sproglogiske krav som en stiller på grunnlag av den oprinnelige uttrykksmåte – det kommer av at de er nydannelser med annen funksjon og annet innhold enn de gamle uttrykk; som slike nydannelser har sprogbruken gitt dem hevd, og som slike må en godkjenne dem.» Hva som føles som korrekt, er avhengig av hvor den talende befinner seg i forhold til de grammatiske (om)tolkningene beskrevet ovenfor.
8.3.4 Resiprokt pronomen
Det resiproke pronomen (i ny grammatisk terminologi også: gjensidig pronomen) er i moderne norsk hverandre. I eldre litteratur og inn på 1900-tallet finner man også hinannen. I den grad hinannen fremdeles brukes, virker det alderdommelig. Det resiproke pronomen betegner at en handling er gjensidig eller gjelder hver enkelt innenfor subjektet. Det viser i alminnelighet tilbake til et flertallssubjekt: De beundret hverandre (gjensidig); De forskjellige fraksjoner bekjempet hverandre.
Det resiproke pronomen har vanlig genitivsform på –s: De har tatt hverandres paraplyer.
Resiprok betydning uttrykkes undertiden ved verbets (refleksive) s-form: De møttes ’de møtte hverandre’; De taltes ved ’de talte med hverandre’; De sloss ’de slo løs på hverandre’ osv.
Det forekommer at subjektet ikke står i flertall, men er et substantiv i entall med en kollektivbetydning som impliserer flertall: Hele gjengen slo løs på hverandre; Personalet har endelig lært hverandre å kjenne. Også entallsord som ikke har kollektivbetydning, kan være subjekt, når de enkelte deler gjenstanden er sammensatt av, trer tydelig frem i bevisstheten: Sykkelen falt helt fra hverandre. Her er falle fra hverandre noe nær blitt et fast verbuttrykk.