Et pronomen er et «istedenfor-ord» (latin pro nomine betyr ’istedenfor navn’; det sammensatte substantivet pronomen finnes allerede hos grammatikeren Quintilian, ca. 35–ca. 100 e.Kr.). Det kan være ord som henviser til en eller noe bestemt, som meg, han, henne, eller noe ubestemt, som noen. Pronomener deles tradisjonelt inn i en rekke forskjellige betydningsgrupper.
8.1 Personlige pronomener
Personlige pronomener henviser til deltagerne eller «polene» i kommunikasjonssituasjonen: den talende (eller skrivende): jeg, den tiltalte: du, og den eller det omtalte: han, hun, det, benevnt som henholdsvis 1., 2. og 3. person – derav betegnelsen «personlig pronomen». Betegnelsen «personlig» må ikke misforstås dit hen at denne gruppen bare omfatter ord som henviser til personer i vanlig forstand, dvs. mennesker. I 1. og 2. person vil det riktignok normalt være slik, men 3. persons pronomener henviser til både menneskelige personer og alt mulig annet som kan omtales.
8.1.2 Formene
Kjennetegnende for personlige pronomener er at de har bevart noe av den gamle kasusbøyning. Ved substantiver og andre pronomener finner vi foruten en umarkert subjekts- og objektsform (mannen, barnet) bare en egen form for genitiv («eieform») på -s: mannens, barnets, kvinnenes. De personlige pronomener har både en egen subjektsform, som svarer til den gamle nominativ, og en avhengighetsform (oblik form) som svarer til de historiske kasus akkusativ og dativ. 3. persons pronomener har også s-genitiv. Skjematisk kan systemet av personlige pronomener settes opp slik (p. = person, subjektf. = subjektsform, avh.f. = avhengighetsform):
Entall
| 1. p. | 2. p. | 3. p. | ||||
| hankjønn | hunkjønn | felleskjønn | intetkjønn | |||
| subjektf | jeg | du | han | hun | den | det |
| avh.f. | meg | deg | ham | henne | den | det |
| genitiv | — | — | hans | hennes | dens | dets |
Flertall
| subjektf. | vi | dere | de | ||
| avh.f. | oss | dere | dem | ||
| genitiv | — | deres | deres |
Enkelte rom står åpne: genitiv for l. og 2. person entall og for l. person flertall. I disse tilfellene brukes tilsvarende former av det adjektiviske eiendomspronomenet: min, din, vår. Det refleksive eiendomspronomenet sin brukes på lignende måte.
8.1.3 Genitiv
Genitivform av personlige pronomener har vi bare i 2. person flertall: deres, og i 3. person: hans, dets, deres, som er dannet ved at endelsen -s er føyd til subjektsformen; i hennes er genitivendelsen føyd til avhengighetsformen. Disse ordene bøyes dermed ikke som adjektiver og er uavhengige av hvilket kjønn eller tall det tilhørende substantiv har. Man kan legge merke til at formen deres både er 2. og 3. person flertall. En setning som Vi kjenner ikke deres identitet kan altså enten være rettet til en gruppe mennesker man står overfor og snakker med eller skriver til, eller den kan innebære en omtale av mennesker som ikke er til stede. Det er påfallende at en så kommunikativt grunnleggende henvisningsforskjell som den mellom tiltalt og omtalt kan eksistere uten noen tilsvarende uttrykksforskjell over så lang tid som tilfellet er ved genitiv av det personlige pronomen i norsk riksmål og alle former for bokmål i 2. og 3. person flertall. I de nynorske genitivformene dykkar og deira er forskjellen klart markert; likeledes har dialektene forskjellige uttrykk for skillet.
Genitiv fungerer som «eieform» i vid forstand. I likhet med eiendomspronomener (se nedenfor) kan genitiv av personlige pronomener både stå foran og etter det substantiv genitiven hører til: hans barn, hans bror, hans venner, eller: barnet hans, broren hans, vennene hans. Stilistiske forhold avgjør hvilken rekkefølge som velges. Foranstilt pronomen oppfattes ofte som mer formelt, etterstilt som mer talemålsnært. Også en motsetning mellom konkret og abstrakt forståelse kan spille inn, jf. f.eks. forskjellen mellom på den ene side det konkrete: Hjertet hans er dårlig, og på den annen side det abstrakte: Hun elsket ham for hans store hjerte.
8.1.4 Kjønn og samsvarsbøyning ved 3. persons pronomener i entall
I entall – for omtale av det enkelte individ eller den enkelte ting – har riksmål fire ord: han, hun, den, det. Han og hun brukes om personer av henholdsvis hankjønn og hunkjønn (som både naturlig og grammatisk kjønn): gutten – han, flyvertinnen – hun. Den og det brukes i vid forstand om ting av henholdsvis felleskjønn og intetkjønn (som grammatisk kjønn): kniven – den, brødet – det. Likeså brukes den om dyr: katten – den, institusjoner: Landsorganisasjonen – den, og abstrakter av felleskjønn: begeistringen – den.
Hvis et intetkjønnsord betegner en person, kan vi nok omtale vedkommende med det: Budet sier at det ikke kan vente, med samsvar i grammatisk kjønn, men mer naturlig vil det være å bruke han eller hun i samsvar med budets naturlige kjønn: Budet sier at han (eller hun, hvis det er en kvinne) ikke kan vente. Hvert medlem kan bruke banen når det ønsker er for så vidt greit nok, og har den fordel at det kan referere til både mannlige og kvinnelige medlemmer. Hvis derimot det naturlige kjønn fremgår av intetkjønnsordets betydning, brukes han eller hun: Pikebarnet gråt så hun ristet; Det svære, sterke mannfolket sa han ikke orket mer. Ved barn kan det brukes: Barnet sa at det hadde vondt, men oftest brukes han eller hun når barnets kjønn er kjent. Den brukes ikke om personer. Når vi henviser til et ord som ikke i seg selv gir opplysning om det naturlige kjønn, f.eks. person, pasient, turist, gjest, student osv., bruker vi han eller hun når vedkommendes naturlige kjønn er kjent: Vi spurte vår kjære gjest om hun ikke ville bli litt lenger; Pasienten sa han følte seg bedre i dag. Når det naturlige kjønn ikke er kjent eller er uten betydning i sammenhengen, har tradisjonelt han vært brukt: Hvis en eksamenskandidat ikke møter opp til rett tid, har han ikke adgang til å avlegge prøven. Vi kan imidlertid også eksplisitt angi at begge kjønn er ment: Hvis en eksamenskandidat ikke møter opp til rett tid, har han eller hun ikke adgang til å avlegge prøven. Begge disse uttrykksmåtene har i de senere år fått en viss konkurranse fra en feministisk motivert bruk av hun: Hvis en eksamenskandidat ikke møter opp til rett tid, har hun ikke adgang til å avlegge prøven. De problemer som kjønnsforskjellen mellom han og hun kan medføre, kan eventuelt unngås ved at man i stedet setter vedkommende: Hvis en eksamenskandidat ikke møter opp til rett tid, har vedkommende ikke adgang til å avlegge prøven. Men man kan ikke bruke vedkommende, eller for den saks skyld han eller hun, gang på gang i en tekst uten at det ganske snart virker søkt.
Som påpekende pronomen kan den brukes om personer og har her en ganske stor anvendelse nettopp fordi den da refererer til begge kjønn. Oftest henviser den til en etterfølgende relativsetning: Den som sover, synder ikke; Den som har gjort det, må melde seg.
Tredje person flertall viser vanligvis til et substantiv i flertall: Deltagerne var tilfreds med det utbytte de hadde hatt av kurset, men kan også referere til et substantiv i entall med kollektiv betydning: Forsamlingen fant at de (eller den) ville vente enda noen minutter; Har kongefamilien krav på et privatliv? Det vil de ha svar på nå. Tilsvarende gjelder egennavn i entall (klubbnavn og lignende): Brann oppfattet ikke at de hadde vunnet. Her underforstås «spillerne i Brann». Ved navn på institusjoner som Stortinget, regjeringen, politiet osv. velges vanligvis pronomen i samsvar med navnets grammatiske kjønn og tall, altså det om Stortinget, den om regjeringen og det om politiet.
8.1.5 Kasus ved pronomen som predikativ og i sammenligningsledd
8.1.5.1 Det er jeg eller Det er meg ?
Et gammelt stridsspørsmål er om det heter Det er meg eller Det er jeg. Det vil si, skal det være samsvar mellom subjektet det og (predikativet) jeg, slik det er i nynorsk Det er eg og i svensk Det er jag, eller kan man tillate seg å bruke avhengighetsformen meg ? Både i talespråk og i litteratur har Det er meg; Det er henne; Det er oss osv. så lang tradisjon at det må godtas som korrekt. Det er en grammatisk grunn til det: meg osv. står her ikke som subjekt, men som predikativ i en posisjon hvor subjekter ikke står, men som ellers er en objektplass, og da er avhengighetsformen meg naturlig. Det tilsvarer også at det vel ikke kan hete noe annet enn: Jeg er ikke meg selv i aften; Du var ikke deg selv i går, og i høflig tiltale: De var ikke Dem selv sist vi møttes osv. I såkalte utbrytningssetninger benyttes imidlertid subjektsformen: Det er du som bestemmer; Det var jeg som hadde gjort det.
8.1.5.2 Er jeg eldre enn du (han, hun, De) eller: Er jeg eldre enn deg (ham, henne, Dem)?
Et lignende problem gjelder sammenligningsledd; heter det: Jeg er like gammel som deg (ham, henne) eller: Jeg er like gammel som du (han, hun) osv. Igjen må begge muligheter godtas, selv om pronomenet er logisk sidestilt med subjektet som sammenligningsledd til dette. Årsaken til avhengighetsformen deg osv. er at enn her er i ferd med å gå over fra å være en subjunksjonslignende sammenligningsinnleder til å bli oppfattet som preposisjon, og da er det naturlig å bruke avhengighetsformen.
Den valgmulighet som stadig foreligger, kan utnyttes til å unngå misforståelser. Jeg har talt om dette med flere enn du (har talt med) gir en annen mening enn: Jeg har talt om dette med flere enn (med) deg. Subjektsformen er selvfølgelig bare aktuell ved sammenligning med setningens subjekt.
8.1.6 Bruken av subjektsform og avhengighetsform i 3. person entall: Jeg traff han og snakket med han, eller: Jeg traff ham og snakket med ham ?
Offisiell rettskrivning tillater både han og ham som avhengighetsform i 3. person entall hankjønn. Formen han ble her innført i bokmål etter mønster av nynorsk, altså som et ledd i samnorskbestrebelsene. Det skjedde til tross for at den tradisjonelle avhengighetsformen ham hadde og har en fast posisjon i skriftspråket. Man tok heller ikke hensyn til at de øvrige personlige entallspronomener som betegner personer, har dette skillet; det er naturlig at han – ham slutter seg til gruppen jeg – deg, du – deg, hun – henne. Mellom han og ham består det derfor en stilistisk forskjell. Herman Wildenvey treffer godt den tradisjonelle forskjellen mellom det mer formelle og det mer muntlige i diktet «Alles øyne»: Det er noe galt med ham der og han derre.
Skjelningen mellom subjektform og avhengighetsform er en språklig funksjon som ikke bør gå tapt. Likevel ser vi nå at subjektformen han brer seg i visse grammatiske omgivelser hvor vi skulle forvente avhengighetsformen ham. F.eks. finner vi ofte han som fremhevet objekt på første plass i utsagnssetninger: Han kan vi ikke stole på, ved siden av det grammatisk mer korrekte: Ham kan vi ikke stole på. Det er neppe noen tvil om at det i hunkjønn må hete: Henne kan vi ikke stole på, med avhengighetsformen.
I andre sammenhenger står objektsformen mindre sterkt. Det gjelder han eller hun foran relativsetning. Når et slikt ledd står som subjekt, må det selvfølgelig hete: Hun som går der, er min svigerinne. Men man ser nå også ofte subjektformen brukt hvor leddet er objekt: Kjenner du hun (eller henne) som går der?
Subjektsformene han og hun er nå vanlige når de står som objekt sammen med et egennavn. I stedet for Kjenner du ham Ola som har gjort dette? og Kjenner du henne Eva som jobber i kantinen? sier man nå utvilsomt heller, med subjektsformen: Kjenner du han Ola som har gjort dette?; Kjenner du hun Eva som jobber i kantinen? I slike tilfeller brukes ikke han eller hun nøytralt tilbakevisende, men har likhetstrekk med demonstrative pronomener.
8.1.7 Bruken av subjektsform og avhengighetsform i 3. person flertall: de eller dem ? Jeg snakket med de eller Jeg snakket med dem ?
Flertallsformen de har flere funksjoner. Den brukes som bestemt adjektivartikkel: de gamle traverne, og som trykksterkt demonstrativpronomen: Jeg snakket med de gjestene som var kommet fra utlandet (men ikke med de andre), og som personlig pronomen: De var hyggelige. Bare i det siste tilfellet brukes dem som trykksvak avhengighetsform: Vi så dem og snakket med dem. I dialekter og i nynorsk gjøres det ikke forskjell på subjektsform og avhengighetsform; i nynorsk brukes enhetlig dei, og i dialektene på Østlandet og i Trøndelag er dem, dæm, døm, dom vanlige former også som subjekt. I talespråk høres også ofte setninger som «Jeg spurte de om veien» og «Jeg snakket med de». Det er ikke korrekt i skrift, og heller ikke i standardisert tale.
Det finnes imidlertid noen tilfeller hvor de hyppig forekommer selv om det foreligger et grammatisk avhengighetsforhold som egentlig skulle eller kunne tilsi bruk av dem: Jeg kjenner de der; Hun fikk et referat fra de som hadde vært til stede, i stedet for: Jeg kjenner dem der; Hun fikk et referat fra dem som hadde vært til stede. I de to første eksemplene står pronomenformen de som del av – nærmere bestemt som overledd i – et komplekst ledd, hvor de ikke uten videre kan sammenlignes med den vanlige bruksmåten av de som enkeltstående objekt i stedet for trykksvakt dem: *Jeg så de.
Som objekt i begynnelsen av en setning finner vi i praksis både dem og de: Dem kjenner jeg absolutt ikke, men også: De kjenner jeg absolutt ikke. I det første tilfellet er det naturlig å oppfatte dem som et nøytralt tilbakevisende personlig pronomen, mens de i det andre tilfellet er mer direkte påpekende (demonstrativt) og sterkere fremhevende. I skriftlig fremstilling er slik demonstrativ bruk som regel mindre påkrevet og naturlig; her vil det være vanlig med ikke fremhevende henvisning til noe eller noen som er nevnt tidligere, og da forventes avhengighetsformen når det dreier seg om et objekt eller en styrelse for en preposisjon: Påtalemyndigheten mente å kunne påvise en rekke uregelmessigheter. Dem kjente ikke han noe til. (Jf. også 8.1.6 om lignende bruk av han og hun i sammenhenger hvor det er naturlig å uttale pronomenet trykksterkt.)
8.1.8 Særlige henvisningsmuligheter ved 3. person intetkjønn entall det
Det har et videre bruksområde enn den og de (som henviser henholdsvis til et felleskjønnsord i entall og til et flertallsord, eventuelt til flere enkeltsubstantiver). Foruten å vise til entallsord i intetkjønn, kan det også henvise til substantiver av felleskjønn entall eller
flertallsord: En høy mann kom inn. Det var Per; Ser du de skjærene der ute? Det er Gjeslingene. Det kan representere predikative adjektiver og verbuttrykk: Huset er rødt, og det er låven også; Han arbeider raskt, og det gjør hun med.
Svært vanlige er konstruksjoner med et trykksvakt det som i egenskap av foreløpig subjekt viser frem til et egentlig subjekt i form av en følgende bisetning eller infinitiv: Det var veldig hyggelig at du kom; Det er alltid hyggelig å kunne prate litt sammen. Det egentlige subjektet kan også stå i vanlig subjektposisjon først i en hovedsetning: At du kom, var veldig hyggelig; Å kunne prate litt sammen er alltid hyggelig, men slike setninger forekommer i realiteten mindre hyppig enn setninger med foreløpig subjekt.
Mindre vanlige er konstruksjoner hvor det er foreløpig objekt: De kalte det en skam at de hadde måttet vente så lenge; Hun fant det svært interessant å snakke med den nye kollegaen.
Foreløpige subjekter og objekter av denne typen har så mye til felles med de formelle subjektene og objektene i neste avsnitt (8.1.9) at de også henregnes til disse.
8.1.9 Det som formelt subjekt og objekt
Det som formelt subjekt finner vi for det første i en rekke upersonlige uttrykk uten betydningsmessig spesifiserbart subjekt: Det regner; Det snør; Det blåste sterkt; Det fryser på bakken; Det suser i sivet; Det var kaldt i været; Det klør så innmari; Au, det gjør vondt; Når det regner på presten, så drypper det på klokkeren; Det kommer an på deg; Det stod om livet. (Ved ord for værforhold bruker noen dialekter han i stedet for det: Han er kald i dag ’det er kaldt i dag’.) Norrønt hadde ikke noe subjekt i slike setninger; senere har det utviklet seg et så sterkt behov for et formelt subjekt at dette som regel ikke kan utelates.
Noe lignende har skjedd i en særlig type setninger med formelt subjekt som gjerne kalles presenteringssetninger, med intransitivt verb: Det kom en mann på veien; Det lå en båt på havnen; Lenge hadde det ligget flere båter på havnen, eller i upersonlig passiv med bibeholdt objekt: I lengre tid var det blitt satset mye penger på nytt oppdrettsanlegg, eller uten objekt: Siden nyttår er det blitt arbeidet på skift. Både i setninger med intransitivt verb og i passivsetninger med et bibeholdt objekt står slike presenterte logiske subjekter og objekter på samme (objekt)plass etter setningens hovedverb. I begge tilfeller dreier det seg om ubestemte ledd: Det kom noen menn på veien; Plutselig begynte det å forsvinne penger. Når det en sjelden gang forekommer et personlig pronomen, dreier det seg om avhengighetsformen dem, som da ikke lenger viser til noe bestemt: Det vil alltid være dem (’noen’) som mener noe annet.
Det ubestemte leddet i presenteringssetninger med det som formelt subjekt har tradisjonelt vært omtalt som setningenes logiske eller egentlige subjekt; også potensielt subjekt har vært foreslått. I ny grammatisk terminologi er begrepet egentlig subjekt valgt.
I presenteringssetninger og upersonlige passivsetninger har ordet der tidligere vært vanlig som formelt subjekt, som i dansk: Der falt endelig en viss ro over forsamlingen; Jeg hørte nok at der ble snakket om det. I dag oppfattes slik bruk av der som alderdommelig, selv om den, til dels ved siden av tilsvarende bruk av her, fremdeles har talemålsgrunnlag i store områder av Norge: i Agder, på Vestlandet og i Nord-Norge.
I en del faste vendinger står det som formelt objekt: ta det med ro, ha det bra; Han fikk det godt, eller som tilvarende formell styrelse til en preposisjon: Han er stor på det; Hun er nøye med det; Nå sitter du fint i det osv. En videreutvikling av et slikt uttrykk med formelt objekt finner vi i den populære avskjedshilsen Ha det!, forkortet for: Ha det godt! eller: Ha det bra!
Det som formelt subjekt og objekt eller som ubestemt styrelse i preposisjonsledd fyller generelt ut setninger som uten dette det ville ha vært grammatisk ufullstendige i henhold til moderne språkbruk.
8.1.10 Alternativer til 1. person entall
Undertiden brukes andre uttrykk for den talende/skrivende enn l. person entalls personlig pronomen jeg – meg. Gammel og velkjent er pluralis majestatis ’majestetisk flertall’. Fra langt tilbake i tiden har konger og keisere brukt denne i omtale av seg selv som statsmakt, begrep og opphøyet vesen: Vi Harald, Norges konge.
Det samme vi har en helt annen funksjon når det brukes av en foredragsholder eller i skriftlig fremstilling. Da blir det et uttrykk for beskjedenhet. Jeg kan virke for direkte; den som meddeler seg, vil ikke stå så sterkt i forgrunnen og griper til et inkluderende vi som trekker tilhørerne eller leserne inn i diskursen. Slik brukes ordet f.eks. ofte i denne boken, og slik kan redaktøren i en avis bruke det. En lignende funksjon kan man, en ha, som vi (!) kommer tilbake til under omtalen av de ubestemte pronomener.
Undertegnede er ikke et pronomen, men har en bruk som tilsvarer jeg. Opprinnelig var også undertegnede et uttrykk for beskjedenhet. Man ønsket ikke å begynne et brev, f.eks. en søknad, med et ubeskjedent jeg, og så kom undertegnede inn i stedet som betegnelse for den som undertegnet brevet. Inntil for ikke så mange år siden ble det regnet som det eneste korrekte at en søknad skulle begynne med: Undertegnede N. N. tillater seg herved… I dag kan man trygt begynne med Jeg… Skulle man likevel ønske å markere en smule beskjedenhet, kan setningen alltids snus litt på: Herved tillater jeg meg… Det er likevel ingen grunn til å avvise all skriftlig bruk av ordet undertegnede.
8.1.11 Høflig tiltale
På engelsk tiltaler vi alle med you uansett hva slags personlig forhold vi har til vedkommende. På fransk og tysk brukes 2. person entall, henholdsvis tu og du, når man tiltaler noen man har et nært, familiært eller vennskapelig forhold til. Er forholdet mer nøytralt eller fjernere, eller kjenner vi overhodet ikke vedkommende, brukes en flertallsform også ved tiltale av enkeltpersoner. På fransk er det 2. person flertall vous ’dere’, og på tysk 3. person flertall Sie ’de’, som tilsvarer det norske De. Det er viktig å være oppmerksom på at mens det norske De i dag kan virke distanserende, er de tyske og franske flertallsformene umarkerte i forhold til deres entallsform for ’du’, som er markert familiær eller vennskapelig. Men vi behøver ikke gå så mange tiår tilbake i tid før vi også i Norge finner en språkbruk som i hovedsak tilsvarer dagens tyske og franske.
Norsk tiltale har vært igjennom alle disse stadiene, og mere til. Våre germanske forfedre kjente opprinnelig bare til det enkle ’du’ i entall og ’dere’ i flertall. Man sa i gammel tid du til alle, også til fyrsten. I senromersk tid begynte man så å bruke flertall til høytstillede personer, på latin: vos. Dette bredte seg til germanerne, og fra 1200-årene finner vi tilsvarende 2. person flertall som tiltale til kongen. I Kongespeilet gis som begrunnelse for dette kongens store betydning, langt over vanlige mennesker. Slik bruk av 2. person flertall brukes i nyere litteratur som et arkaiserende stilmiddel, f.eks. i historiske romaner og skuespill. Sigrid Undset brukte for dette formål de danske formene I – Eder. Disse formene hører også hjemme i tradisjonelt bibelspråk, og vi finner I som høflighetsform i eldre folkelig talespråk. Per Graver i Asbjørnsens «Graverens fortellinger» begynner slik: I er ikke den første som jeg forteller dette. Høflig tiltale med 3. person flertall har vi fått fra tysk (hvor den avløste eldre 2. person flertall): Har De så noe annet på hjertet?
I tidens løp kom også 3. person entall, han og hun, til å bli brukt som tiltaleord, slik vi finner det f.eks. hos Holberg: Har han så noe annet på hjertet? Det begynte nok som en høflighetsform; man ville unngå den direkte tiltale, som man fant for lite ærbødig, og lot i stedet som man omtalte den man talte til. I forlengelsen av bruken av 3. persons pronomen kunne man så gripe til substantiver med høyere stilpreg, som fruen, frøkenen og herren: Vil fruen ta plass ? Dette ble oppfattet som mer respektfullt enn: Vil De ta plass? Titler egner seg naturlig for dette formål: Tør jeg be direktøren om en samtale, eller: Tør jeg be Dem, herr Direktør, om en samtale?; videre: Vil advokaten ta plass ? En (siste?) rest av denne titteltiltalen har vi i tiltaleformene som brukes til kongelige personer, til kongen Deres Majestet, til andre kongelige Deres Kongelige Høyhet. I norsk er andre tilsvarende betegnelser for sosial rang eller posisjon som Deres Nåde, Deres Velærverdighet eller Deres Eksellense blitt noe nær kulturhistoriske kuriositeter som bare ytterst sjelden vil være aktuelle for det moderne praktiske livs tiltalebehov. Det har vært pekt på at altfor ærbødige uttrykksmåter lett kan slå over i det ironiske og derfor må brukes med forsiktighet.
I én henseende har De-formen en grammatisk side: I motsetning til du – dere skjelner den ikke mellom tiltale til en eller flere personer og kan for så vidt være upraktisk i enkelte situasjoner (slik det særdeles levedyktige tyske Sie av og til også er). I en samtale eller orientering hvor man snakker til flere personer, er det neppe lenger mulig å si: Tenk Dem at De står overfor følgende situasjon. Den praktiske løsning har vært å praktisere høflighetsmarkering med De, for eksempel i formell korrespondanse, bare i entall og la dere være generell flertallsform.
Valget mellom du og De er ikke et grammatisk valg, men et spørsmål om sosiale konvensjoner, og deres utvikling i løpet av de senere tiår har ikke gått i favør av å opprettholde skillet. I det politiske liv er man dus, og ofte på fornavn. På arbeidsplassen likeså. På offentlige kontorer, i butikkene, på sykehus osv. tiltales de fleste med du. Bruken av du i radio og fjernsyn har utvilsomt bidratt til å fremme du-formen. Det er også, og fremfor alt, en kjensgjerning at for store deler av landets befolkning har du, med flertall dere, alltid vært den eneste tiltaleformen, både på landet og i bymiljøer. Når samfunnet demokratiseres ved at sosiale forskjeller svekkes eller blir borte, er den generelle bruk av du-formen en språklig likhetsarv som følger med. Men noen kan nok beklage tilbakegangen av en De-form som muliggjør en klarere markert nøytralitet i mellomværender som ikke uten videre innbyr til intimitet. Og vi har heller ikke lenger du-formen som en tiltaleform som markerer nærhet, intimitet, fortrolighet, i motsetning til det mer nøytrale og upersonlige De.