4.4 Substantivsammensetninger
Substantiver er viktige i norsk orddannelse fordi de inngår i så mange produktive sammensetningsmønstre. Viktigst blant disse er substantivsammensetningene, hvor et substantiv som sisteledd er logisk overordnet førsteleddet: en skolegutt er en gutt, og en gutteskole er en skole. Jf. s. 165–174.
4.4.1 Bindeelementer
Førsteleddet i en substantivsammensetning er som oftest et substantiv, og det forbindes med sisteleddet uten eller med et bindeelement eller bindeledd. Eksempler uten bindeelement er: dagmamma, finnerlønn, sakliste, sommertid, vinflaske osv. Særlig vanlig er denne typen hvis førsteleddet ender på en trykksvak vokal, især -e: eplegrøt, hodetelefon, oksestek, furutre osv., eller på en trykksterk vokal: byplan, brefører, sjøfly osv. I hjemlige ord har bindeelementene sitt opphav i gamle substantivledd med en foranstilt genitiv som er innlemmet i sisteleddet. Slik forklarer vi -s- som bindeelement i knivsodd, gårdsbestyrer, livsforsikring, rettslære, rikstelefon osv. Bindeelement-s brukes ofte når førsteleddet er et verbalabstrakt, som et verbalsubstantiv på -ing, -else, -sjon, -ment: ligningskontor, forlystelsesetablissement, subskripsjonsinnbydelse, arrangementskomité; også ved andre verbalsubstantiver: hørselsvern, synsinntrykk. Etter adjektivabstrakter og andre ord på -dom, -het og -skap får vi -s: ungdomsforbryter, storhetstid, selskapslek. Når sisteleddet begynner på s, som sak eller skole, får vi skrivemåter som rettssak og handelsskole med -ss-, selv om bare én s høres i uttalen.
Det er vanskelig å sette opp uttømmende regler for når substantivsammensetninger skal dannes med, og når uten bindeelement. Ofte er det slik at bindeelement-s ikke brukes når førsteleddet er et usammensatt ord, men brukes når det er et tilsvarende sammensatt ord. Det gir ordpar som: vinflaske – brennevinsflaske, ulltøy – bomullstøy, skapnøkkel – pengeskapsnøkkel, vannbeholder – varmtvannsbeholder osv. Av og til kan det være betydningsforskjell mellom ellers like sammensetninger uten og med -s- som bindeelement: gårdgutt – gårdsgutt, landmann – landsmann, sommertid – sommerstid ’om sommeren’ osv.
Også sammensetningsmønsteret med trykklett -e- som bindeledd har sitt opphav i gamle genitivsforbindelser: barnebarn, dyrestek, juledag, landeplage osv.
Et spesielt tilfelle er bindeleddet -er- i wienerbrød osv., som opprinnelig er en tysk kasusendelse for genitiv flertall. Den opptrer i forbindelse med mange stedsnavn, kanskje særlig bynavn, men slett ikke bare det: parisermodeller, wienermelodier. Ofte dreier det seg om faste forbindelser som wienerbrød, berlinerkrans, pariserloff, Atlanterhavet, Kielerkanalen, Kölnerdomen. Støttet av sammensetninger der førsteleddet er et norsk substantiv som ender på -er: jakobinerklubb, dominikanermunk og lignende, har -er- spredt seg til andre sammensetninger som Studentersamfundet og jesuitterskole. (Navnet Studentersamfundet har fått hevd om Det Norske Studentersamfund, men i det siste tilfellet er jesuittskole å foretrekke.)
4.4.2 Ikke-substantivisk førsteledd
Substantiver danner også sammensetninger med ord fra andre ordklasser som førsteledd. Er førsteleddet et verb, har det gjerne infinitivsform: hoppetau, hviledag, kløpulver, regnekunst, symaskin. Undertiden er det til samme verb dannet én sammensetning med verbet i infinitiv, en annen med et avledet substantiv (et nomen agentis): lærebok – lærerværelse, bakepulver – bakerbutikk, fiskegarn – fiskerflåte osv.
Videre kan vi få sammensetninger av substantiv og adjektiv, med adjektivet som førsteledd: storby, sensommer, tungarbeid, blåtøy, godvær. De tre siste ordene har et adjektiv i ubøyd form, enda substantivet er et intetkjønnsord. Dette er det vanlige, men det finnes også noen sammensetninger med adjektivet i intetkjønnsform: godtkjøp, tungtvann. Det finnes noen sammensetninger med bestemt førsteledd, som storebror, gamlefar, skitnesøndag ’siste søndag før jul’, og stedsnavn som Gamleveien (bl.a. kjent fra Kittelsen-tegninger med Sigdal-motiv).
I sammensetninger som høytlesning og høyttaler står en intetkjønnsform av adjektivet, selv om substantivet ikke er et intetkjønnsord. Her er det den adverbiale bruken av høyt som ligger til grunn, jf. lese høyt, tale høyt.
Når adjektivet er sisteledd, har vi å gjøre med adjektivsammensetninger: blodrød, kulerund, sinnssyk.
4.4.3 Sammenskrivning vs. særskrivning
Substantivsammensetninger skal alltid sammenskrives som ett ord, aldri særskrives i to ord (slik det fremgår av eksemplene ovenfor). Likevel rir særskrivning mye moderne norsk skriftspråk som en mare, muligens under påvirkning fra engelsk. Tomatsuppe blir til tomat suppe og suppekjøkken til suppe kjøkken, og det stopper ikke der. Av og til oppstår gjennom særskrivningen en ordgruppe med en helt annen betydning enn sammensetningen, slik at resultatet blir komisk, jf. lamme lår (for: lammelår), sukker biter (for: sukkerbiter), asfalt skader (for: asfaltskader), gull ringer (for: gullringer), pent brukt dame sko og klær (med gal adjektivbøyning, for: pent brukte damesko og -klær); maur dreper (for: maurdreper); Tunfisk biter i gele (for: Tunfiskbiter i gelé); Smult ringer til jul (for: Smultringer til jul); Vi har ferske hvaler reker (for: Vi har ferske Hvaler-reker). Dette skjer til tross for at de to skrivemåtene burde gi et klart signal om en betoningsforskjell som egentlig skulle gjør det umulig å ta feil. Heller ikke adjektivsammensetninger slipper unna: fjern styrtmus (med både gal sær- og gal sammenskrivning, for: fjernstyrt mus). Særskrivninger av denne art er gjengs i engelsk, men i norsk rettskrivning har de ingen ting å gjøre, og bør bekjempes.