4.3 Kasus
Norrønt hadde fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. De tre sistnevnte kalles oblike kasus og er avhengighetskasus som styres grammatisk av et annet ord. I nominativ stod subjekter og subjektspredikativer. Akkusativ var i første rekke objektskasus, men ble også brukt ved objektspredikativ og i visse adverbialledd. Dativ var objektskasus, spesielt ved indirekte objekter, men kunne også brukes instrumentalt for å betegne et middel. Genitivens hovedfunksjon var å stå som underledd til et substantiv, men den kunne også være objektskasus og adverbialledd. Alle tre oblike kasus forekom som styrelse for preposisjoner.
Kasus er ikke lenger i levende bruk i norsk substantivbøyning. Unntaket er genitiv, som er et spesielt tilfelle. Riktignok finnes fremdeles rester av dativ i en del dialekter, men det er likevel bare på begrensede områder og i spesiell bruk. I moderne skriftspråk finnes dativrester i en del faste uttrykk: av dage, i live, av gårde, i drømme, i søvne, på ferde, i gjære, på tide, med rette, på tinge, fra borde osv.
Rester av akkusativ finnes ikke i substantivbøyningen, men kan sees ved et fåtall adjektiver med et substantiv i stivnede uttrykk som gjerne har en utpreget poetisk klang: fra fjell og dypen dal, men også i et dagligdags uttrykk som i vilden sky.
Også genitiv finnes det rester av i en rekke stivnede uttrykk, først og fremst i forbindelse med preposisjonen til, som på norrønt styrte genitiv: til alters, til bords, til bunns, til dels, til doms, til felles, til fjells, til fots, til gagns, til lags, til lands, til livs, til manns, til rors, til råds, til salgs, til sengs, til sjøs, til topps, til vanns, til veggs, til værs osv.
I disse eksemplene viser -s at vi har med en genitivsform å gjøre. I norrønt hadde genitiv også andre endelser. Vi møter rester av slike former i følgende gjengse uttrykk: til ende, til fote, til grunne, til hvile, til hånde, til orde, til skamme, til side, til stede, til syne, til takke, til veie osv.
Alle disse genitivsuttrykkene har en fast, spesialisert betydning: Hun kom til fots; Han dro til sjøs; Hun ligger til sengs osv. Vi kan ikke bruke genitiv i frie forbindelser som passe til foten, eller gå ned til sjøen eller bort til sengen.
Det finnes også rester av andre genitivsuttrykk: dødsens, havsens (på havsens bunn), landsens, hjertens (venner), ørens (lyd), øyens (lyst) og flere. I natters (tider) har vi dobbelt genitivsendelse: –er (av eldre -ar) + det «mer moderne» -s. Dette representerer et tidligere stadium i artikkelens historie med bøyning av både substantiv og etterstilt artikkel (slik det fremdeles er i moderne islandsk og færøysk).
4.3.1 Genitiv i moderne norsk
Mens norrønt hadde forskjellige genitivsendelser, er genitivsendelsen i moderne norsk alltid -s: en manns, mannens, menns, mennenes – en kvinnes, kvinnens, kvinners, kvinnenes – et barns, barnets, barns, barnas, og Olavs, Marits, Norges, Obamas osv. Dersom substantivet ender på –s, føyer vi bare til en apostrof: kong Hans’ regjeringstid, Nils’ forlovede, Paris’ beleiring, det gamle handelshus’ problemer osv.
I et tilfelle som det siste, med et vanlig fellesnavn som ender på -s, kan en omskrivning være å foretrekke, f.eks. de vanskeligheter det gamle handelshus har eller vanskelighetene for det gamle handelshus.
Hvis det som skal stå i genitiv, er en gruppe av ord: kong Sverre, Håkon Håkonsson, redaktør Syversen, min svoger Johan, Gunnar på Lidarende, en av mine kolleger, Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, Asbjørnsen og Moe, Asker og Bærum, settes genitivsendelsen til det siste ord i gruppen (og bare til det): kong Sverres tale, Håkon Håkonssons kroning, redaktør Syversens avis, min svoger Johans siste ord, Gunnar på Lidarendes død, en av mine kollegers utsagn, Det Norske Akademi for Språk og Litteraturs 60-årsjubileum, Asbjørnsen og Moes eventyr, Asker og Bærums Budstikke. Slike konstruksjoner kalles gruppegenitiv.
Nettopp fordi bare ett (det siste) av gruppegenitivens ord har genitiv-s, kan den en sjelden gang være tvetydig. F.eks. vil substantivleddet Universitetet i Oslos historie normalt oppfattes slik at det dreier seg om historien til Universitetet i Oslo, men en tolkning i retning av ’universitetets rolle i Oslos historie’ er faktisk også språklig mulig.
Visse navn av fremmed opprinnelse har en fremmed genitivsform, især i faste uttrykk: Pauli ord. Ved Jesus og Kristus brukes alltid slike former: Jesu dåp, Kristi lære.
Ved stedsnavn, særlig bynavn, brukes i noen faste forbindelser ubøyd form i stedet for genitiv: Oslo rådhus, Arendal kommune, Bergen by, Hamar bispedømme, Uppsala domkirke osv.
4.3.2 Genitivsomskrivninger
Genitiv brukes i mindre eller liten grad i dagligdags talespråk, og unngås ofte i nynorsk. Tradisjonelt har genitiv av a-ord stått svakt. Uttrykk som felas klang eller øyas befolkning har vært frarådet, og klangen av fela eller befolkningen på øya anbefalt i deres sted. Fra et moderne ståsted er det ingen grunn til å drive klappjakt på alle former av genitiv, så ei heller ved a-former. Ved en form som barna virker genitiv helt naturlig: barnas foreldre. I moderne skriftspråk synes genitiv til a-form å ha befestet sin stilling.
Ukritisk bruk av preposisjonsuttrykk i stedet for genitiv fører ikke uten videre til bedre språk. En genitiv bør ikke erstattes med et annet uttrykk hvis dette ikke er klart nok, eller kan misforstås. Velkjente er de problemer som kan oppstå når preposisjonen til overgeneraliseres som genitivserstatning, slik at presidentens brev blir til brevet til presidenten. Det selvsagte alternativ er her brevet fra presidenten. Hensynet til stil, sammenheng og tydelighet er avgjørende for om genitiv eller et annet, tilsvarende uttrykk er mest formålstjenlig. Et lignende eksempel har vi i holdningen til Støre er i overkant røff (Dagbladet), hvor det, som sammenhengen viser, dreier seg om Støres holdning, ikke den holdning andre har til Støre.
Skulle man finne at en gruppegenitiv blir for tung, finnes det alternativer. For eksempel kan den i et uttrykk som en av våre fremste og internasjonalt mest kjente forskeres epokegjørende oppdagelse omskrives med et preposisjonsledd med til: den epokegjørende oppdagelsen til av våre fremste og internasjonalt mest kjente forskere, eller med en relativsetning: den epokegjørende oppdagelsen som en av våre fremste forskere har gjort, eller med et etterstilt partisipputtrykk: den epokegjørende oppdagelsen gjort av en av våre fremste og internasjonalt mest kjente forskere.
S-genitiven har i senere tiår fått en viss konkurranse fra omskrivning med det refleksive eiendomspronomenet sin, som i: Petter sin sykkel, familien sitt nye hus, regjeringen sitt forslag, forfatterspiren sine siste ablegøyer. Det finnes en del tilfeller hvor sin-omskrivning kan være lett å gripe til, som når «eier»-substantivet ender på en s-lyd («hvislelyd»): Arne Næss sitt slagord, Hamas sine styrker vs. Arne Næss’ slagord, Hamas’ styrker (jf. ovenfor om apostrofbruk). I slike tilfeller høres jo ikke genitiv-s’en , med mindre den uttales som -es, hvilket det er en viss tradisjon for. (Tidligere kunne man også, som fremdeles i dansk, skrive Arne Næss’s slagord, Hamas’s styrker.)
På denne måten slipper man også å ta stilling til om genitiv-s skal tilføyes en eller to ganger, ved samordning: Nansen og Johansen sin overvintring vs. Nansen og Johansens overvintring eller Nansens og Johansens overvintring; eller med underordning av den første genitiven under den andre: Statens vegvesen sine trafikkstasjoner vs. Statens vegvesens trafikkstasjoner.
Sin-omskrivning kan også fortone seg fristende ved komplekse «eier»-ledd som omfatter et preposisjonsledd: ungene nedi gaten sin egen løkke vs. ungene nedi gatens egen løkke, eller en bisetning: forbryterne som hadde begått innbruddet sin videre skjebne vs. forbryterne som hadde begått innbruddets videre skjebne. I slike tilfeller er utvilsomt omskrivning med preposisjonsledd å foretrekke: løkken til ungene nedi gaten, den videre skjebne til forbryterne som hadde begått innbruddet.
Et særlig tilfelle av sin-omskrivning finnes ved spørrepronomenet hvem: Hvem sin bil er det? Her erstatter sin-omskrivningen genitivformen hvis, som mange nå vil oppfatte som alderdommelig eller foreldet: Hvis bil er det? Det finnes også tilfeller hvor hvis knapt kan brukes: Hvem er det sin? er allment forståelig og vel også akseptabelt, i motsetning til: Hvis er det?
Sin-omskrivningen kalles ofte garpegenitiv. Garp er et gammelt økenavn på en hanseatisk kjøpmann i Bergen, og betegnelsen garpegenitiv reflekterer dermed sin-omskrivningens opprinnelse. Den ble i løpet av middelalderen lånt inn fra nedertysk og spredte seg først på Vestlandet og dernest til Nord-Norge og dialekter og talespråk andre steder i landet, i de senere år også på Østlandet. Til tross for sitt tvilsomme, unasjonale opphav er den blitt adoptert av offisiell nynorsk på grunn av sin utbredelse i mange dialekter. Den har aldri vært noen naturlig del av riksmålstradisjonen eller av moderat bokmål, og, som vi har vist, finnes det vanligvis gode innarbeidede og allment aksepterte alternativer til den.
4.3.3 Genitivens betydninger
Den vanligste betydningstypen er eiendoms– eller tilhørighetsgenitiven: bøndenes gårder, Petters hus, min brors boksamling, videre: bøndenes synspunkter i denne sak, Petters forhold til psykoanalysen, min brors blindtarm osv. I de siste tilfellene er det ikke tale om et egentlig eiendomsforhold, men om en nær forbindelse, som også i byens innbyggere, verdens raskeste langdistanseløper, Holbergs komedier, Trondheims domkirke osv.
Når det ord som genitiven står til, har et verbalt innhold, kan vi få en subjektiv genitiv hvis genitiven er logisk subjekt for den handling som uttrykkes: departementets avgjørelse, rettens dom, ungdommens oppførsel. Er genitiven logisk objekt for handlingen, får vi en objektiv genitiv: kruttets oppfinnelse, forbryterens dom, Stortingets høytidelige åpning osv.
Forskjellen mellom disse to betydningsmulighetene fremgår når vi sammenligner de to setningene Retten dømte forbryteren og Columbus oppdaget Amerika med tilsvarende genitivuttrykk. Av dem kan vi både danne uttrykk med subjektiv genitiv: rettens dom, Columbus’ oppdagelse, og med objektiv genitiv: forbryterens dom, Amerikas oppdagelse. Men velger vi objektiv genitiv, er det lite vanlig og generelt problematisk å tilknytte et agensledd som betegner det logiske subjekt i tillegg; vi må se bort fra *forbryterens dom av (eller ved) retten. *Amerikas oppdagelse av Columbus blir like galt, mens Amerikas oppdagelse ved Columbus vel kan aksepteres, men ikke representerer en kurant uttrykksmåte.
Andre betydningsmuligheter finner vi i uttrykk som fem graders kulde, tre dagers halsesyke, alle tiders jente. I det siste tilfellet er det tale om en forsterkende eller potenserende genitiv. Uttrykk som bøkenes bok, kongenes konge sies tradisjonelt å inneholde en superlativisk genitiv. I uttrykk som aller best, aller størst er aller en gammel genitiv flertall som en partitiv genitiv av typen det heles genitiv. Grunnbetydningen er ’best av alle, størst av alle’.
I tilfeller som Bergens by, Norges rike, gjentagelsens hemmelighet foreligger det et definisjons- eller sågar identitetsforhold, slik at genitiven blir nærmere bestemt gjennom overleddet (derav den tradisjonelle betegnelse definisjonsgenitiv eller genitivus definitivus).
Et substantivledd som omfatter en genitiv i bestemt form, har normalt hverken bestemt eller ubestemt artikkel (eller noe annet bestemmelsesord) foran seg. I en del faste forbindelser kan det likevel forekomme en beskrivende genitiv: en folkets mann, et Herrens vær, en sorgens dag, en lysets engel, min hjertens venn med flere.