4.2 Flertallsbøyning av substantiver
Riksmål har følgende muligheter for flertallsdannelse:
1. Endelsen -er (eller hvis ordet i entall ender på -e : -r): hest-er, bygd-er, okse-r, gate-r, eple-r
2. Endelsen -er med omlyd: bøker, føtter
3. Ingen endelse og ingen omlyd: barn, hus, sko, ting, mil, ski
4. Ingen endelse, men omlyd: menn, gjess
5. Endelsen -e: diktere, arbeidere, amerikanere, teatre
6. Endelsen -e med omlyd: fedre, mødre
7. Endelsen -r med omlyd: tær, glør, kyr
I tillegg kommer noen fremmede endelser (i fremmedord): -s, -i, -a, som i tricks, konti, fakta, leksika, media, tempora osv.
I det følgende behandles hvert kjønn for seg.
4.2.1 Felleskjønnsord
De aller fleste felleskjønnsord får i flertall -er eller -r: gutter, konger, byer, gjerninger, bakker, koner, heier, ingeniører, journalister, villaer osv.
Hvis substantivet ender på -el, faller i alminnelighet den trykksvake -e- bort i flertall: ankel – ankler, apostel – apostler, lengsel – lengsler, regel – regler, himmel – himler, sykkel – sykler (i de to siste tilfellene med konsonantforenkling foran l).
Felleskjønnsord på -en kan i flertall miste den trykklette e: frøken – frøkner, aften – aftner (men også aftener); men det heter hilsen – hilsener og verden – verdener. Alen har samme form i flertall: alen.
Felleskjønnsord på –er får oftest -e i flertall. Hit hører de såkalte nomina agentis (entall nomen agentis, substantiver som er avledet av verb og betegner handlende person): arbeider – arbeidere, baker – bakere, dikter – diktere, fisker – fiskere, lærer – lærere osv. Samme flertallsform har vi i mange personbetegnende lånord uten korresponderende verb: bøkker – bøkkere, videre høker, keiser, kjetter, skredder osv., i innbyggernavn: italiener – italienere, videre japaner, russer osv. og i ord for gjenstander, redskaper, begreper o.a.; de er oftest avledet av verb: demper (av dempe) – dempere, videre grøsser, holder, løfter, viser osv. Alle nyere ord (oftest fra engelsk) går inn i denne gruppen: hacker – hackere, videre printer, rapper, skanner, trendsetter osv.
Fullt utskrevet flertallsform på -e er den langt vanligste blant ordene som ender på -er, og typen har trukket til seg ord som tidligere hadde sammentrukket form på -e eller på -r. Riksmålsnormeringen har varsomt støttet denne tendensen ved for det første å gi en del ord -e som eneste flertallsendelse: bever – bevere, fender – fendere, hamster – hamstere, kalender – kalendere, klammer – klammere, lever – levere, oter – otere, panter – pantere, pater – patere, skifer – skifere og flere andre, og for det annet ved å gjøre flertall på -e til valgfri form i en del ord som tradisjonelt har sammentrekning, f.eks. alder – aldere eller aldre, fiber – fibere eller fibre, magister – magistere eller magistre, mester – mestere eller mestre, minister – ministere eller ministre, neger – negere eller negre, seier – seiere eller seire, sommere eller somre med flere. Om bestemt form flertall av slike ord se 5.2.
Sammentrukket flertall på -e som eneste form har skulder – skuldre, søster – søstre og aker – akre (nyere form: åker – åkrer). Valgfrihet foreligger ved finger – fingre(r), galder – galdre(r), gimmer – gimre(r), hulder – huldre(r), seter – setre(r) og vinter – vintre(r).
Noen få felleskjønnsord mangler endelse i entall. Det gjelder især en del ord for mål: meter, liter, øre, dessuten noen som opprinnelig var intetkjønnsord: ting, feil, fjær, kreps, lus, maur, mus, mygg, sild, ski, sko, takk, tvil.
Ingen flertallsendelse, men omlyd har mann – menn og gås – gjess.
I noen ord av fremmed opprinnelse er flertallsformen blitt oppfattet som entall, slik at entall og flertall har fått samme form: asters, kjeks, østers.
En del ord får -er og omlyd: and – ender, bok – bøker, bot – bøter, bonde – bønder, fot – føtter, hånd (opprinnelig hand) – hender, mark – merker (vekt), natt – netter, not – nøter, rand – render, rot – røtter, stand – stender, stang – stenger, strand – strender, tang – tenger, tann – tenner, som alle uttales med tonelag 1. To ord med tilsvarende bøyning har tonelag 2: kraft – krefter, ås – æser ’norrøne guder’.
Endelsen -e med omlyd har vi i slektskapsordene far – fedre, mor – mødre, datter – døtre (de to første med tilføyelse av –d- til stammen).
Endelsen -r med omlyd har en del enstavelsesord: glo – glør, klo – klør, ku – kyr (men også kuer), rå – rær, tå – tær.
4.2.2 Intetkjønnsord
De fleste enstavelses intetkjønnsord får ingen endelse i flertall. Flertall heter altså barn, berg, brød, dikt, dyr, fjell, land, navn, ord, par, skip, vers, år osv. Unntak fra dette er noen ord med flertall på -er: et lem – lemmer, et medlem – medlemmer, et skrift – skrifter, et sted – steder, et stoff – stoffer, et tøy – tøyer. Grunnen kan være at de opprinnelig har vært felleskjønnsord som har beholdt den opprinnelige flertallsendelsen etter at de har skiftet kjønn, eller det kan være ord av fremmed opprinnelse (som de to sistnevnte).
Ved andre ord er det vakling mellom ingen endelse og -er, slik at begge muligheter må godkjennes: blad og blader, brev og brever, felt og felter, gods og godser, verk og verker (Samlede verker), lodd og lodder, kart og karter, skjørt og skjørter. Mens syn i flertall vanligvis heter syn, vil vi i betydningen ’visjon’ eller ’spøkelse’ få flertall syner.
Også flerstavelses intetkjønnsord kan være uten endelse i flertall: besøk, eventyr, forsøk, forhold, forhør, tiltak, våpen.
Flerstavelses intetkjønnsord får vanligvis –er i flertall: ansikter, brylluper, markeder, vesener, vinduer osv., således ord på -as, -eri og -skap: stillaser, tyverier, bryggerier, selskaper. Apotek har flertall apotek eller apoteker. Intetkjønns fremmedord på flere stavelser har gjerne den normale flertallsendelsen -er: apparater, biblioteker, byråer, dokumenter, fabrikater, firmaer, geværer, kontorer, kvartaler, partier, problemer, referater, skjemaer, substantiver, telegrammer osv. Noen fremmedord har en fremmed flertallsform (se 4.2.3).
Intetkjønnsord på -el og -er får full form på -et i entall og sammentrukket form på -er i flertall: tempel – tempelet – templer, middel – middelet – midler, mønster – mønsteret – mønstre, offer – offeret – ofre. Slik går f.eks. kobbel, møbel, orgel, triangel og anker, beger, helikopter, hinder, kloster, lager, og dessuten alle ord på -meter (barometer osv.). Noen ord på -er har valgfrihet mellom bøyd og ubøyd form i flertall: fruentimmer – fruentimmere eller fruentimmer, hylster – hylstre eller hylster, kogger – koggere eller kogger, nummer – numre eller nummer, pulver – pulvere eller pulver, og noen har valgfrihet mellom to bøyde former: alter – alt(e)re, anker – ank(e)re, kadaver – kadav(e)re, under – und(e)re, vidunder – vidund(e)re. To ord har fullt utskrevet flertallsform på –e : kobber – kobbere (kobberstikk), sukker – sukkere.
Intetkjønnsordene på -en er få: laken – lakenet – laken(er), omen – omenet – omen(er) og våpen – våpenet – våpen.
Intetkjønnsord som ender på en trykksvak -e, får i flertall -r: eple – epler, gjerde – gjerder, hjerte – hjerter, menneske – mennesker, merke – merker, øre – ører (om hørselsorganet). Mynten øre har flertall uten endelse: femti øre, men pengestykket heter i flertall ører: mange tiører. Tilfelle kan i flertall hete tilfelle eller tilfeller. Øye har flertallsformen øyne.
En egenartet flertallsform har ordene kne – knær, tre – trær og sammensetningsleddet -kle – -klær: forklær, håndklær, tørklær.
4.2.3 Særlige forhold ved flertall av fremmedord
Mange fremmedord har fått norsk flertallsform. I tillegg til dem som allerede er omtalt, kan vi nevne tema – temaer, komma – kommaer (hvor det tidligere også var gresk flertallsform: temata, kommata), passuser, kodekser (før også latinsk flertallsform codices), nomener eller bare nomen (latinsk flertallsform nomina brukes i nomina agentis ’substantiv som betegner handlende person’).
Ender fremmedordene på en ubetont stavelse, faller denne gjerne bort når flertallsendelsen kommer til: akvarium – akvarier, amanuensis – amanuenser, evangelium – evangelier, genius – genier (uttalt med trykk på første stavelse og g som i gutt), geranium – geranier, jubileum – jubileer, kollega – kolleger, museum – museer, mysterium – mysterier, privilegium – privilegier, radius – radier osv.
Fremmed flertallsendelse er bevart i mange ord. Fra latin har vi aktivum – aktiva, faktum – fakta, kvantum – kvanta, maksimum – maksima, minimum – minima, pensum – pensa, serum – sera, genus – genera (også genus), tempus – tempora (eller tempus), modus – modi, terminus – termini, kasus – kasus. Fra gresk kommer leksikon – leksika. Særlig i eldre litteratur kan man som spesiell flertallsform av ordet farao finne faraoner (som tilsvarer adjektivformen faraonisk). Vanlig flertallsform er nå faraoer.
Fra italiensk stammer konto – konti (men det kan også hete kontoer), tempo – tempi (men også tempo). Ved kolli har den opprinnelige flertallsformen fortrengt entallsformen et kollo i allmennspråket. Formen et kollo er i bruk blant fagfolk, og det samme er flertallsformene celli, risiki og saldi, som aldri har vært normerte former i norsk. Flertall av intermesso er intermessoer (men italiensk flertallsform kan brukes om musikkuttrykket: intermezzi, hvor det også kan hete intermezzoer, med annen skrivemåte).
Likeledes er noen engelske flertallsformer blitt enerådende i entall: binders, drops, kjeks, slips, tips, caps, driks. Samme fenomen har vi i intetkjønnsordene gods og drops. Også triks kan nevnes, men her har riksmål mulighet for et trick – flere tricks ved siden av et triks – flere triks.
Noen andre fremmedord forekommer især i flertall, f.eks. narkotika og antibiotika. Disse formene brukes ikke om det enkelte narkotiske stoff. Det må hete et narkotikum og et antibiotikum. Kollektivt, i betydningen ’narkotiske midler’, forekommer entallsformen narkotikaen. Av flertall fabrikata utledes undertiden feilaktig entall: *et fabrikata. Det heter et virus – flere virus.
4.2.4 Bestemt form i flertall
Bestemt form flertall dannes vanligvis ved endelsen -(e)ne: hestene, bygdene, oksene, guttene, eplene, gatene, bøkene, føttene, husene, skoene, milene, mennene, gjessene, dikterne, arbeiderne, amerikanerne, teatrene, fedrene, mødrene, tærne, glørne, kyrne.
Nomina agentis og innbyggernavn på -er får -ne lagt til entallsformen: dikterne, amerikanerne; det samme gjelder selvsagt de entallsformene som ender på trykklett -e: gatene, eplene. Enstavelses flertallsformer på -r med omlyd får endelsen -ne: tærne, kyrne; for øvrig ender den bestemte flertallsformen på -ene, bortsett fra de meget få intetkjønnsordene som kan få -a. Den eneste formen som har fått hevd som eneform i riksmål, er barna. I det skrevne riksmål er det ved siden av barna bare bena som naturlig kan brukes med a-endelse (eller eventuelt med formen beina, hvis man bruker denne); ben heter altså i bestemt form flertall bena eller benene.
I de tilfeller hvor en trykklett -e i siste stavelse kan sløyfes i ubestemt form flertall av intetkjønnsord, blir den også sløyfet i bestemt form: lagrene, numrene, ofrene, mønstrene, hylstrene; dessuten heter det våpnene.
Også ved de felleskjønnsord som i ubestemt flertall kan sløyfe en trykksvak –e-, er det i de fleste tilfeller naturlig å sløyfe denne i bestemt flertallsform: frøknene, lengslene, reglene, syklene, setrene, somrene, vintrene, åkrene osv. I tilfeller som aftenene, morgenene, verdenene beholdes –e-.
Enkelte fremmedord som har bevart sin fremmede flertallsendelse, får ingen ekstra endelse i bestemt form (som da blir lik den ubestemte formen), f.eks. termini, mens bl.a. de mange som i ubestemt flertall ender på -a, kan få tilføyd -ene: aktivaene, faktaene, kvantaene, temaene og flere andre.
4.2.5 Entallsform brukt med flertallsbetydning
Entall med betydning av flertall har vi først og fremst ved ord for mål og mengde unntatt når substantivet ender på -e: seks fot jord, tre alen dyp, seksti meter, to liter (men fem tommer, to tønner, ti kroner osv.).
Også mann brukes slik: en besetning på femogtyve mann. Det samme gjelder navn på dyr og planter når de brukes om hele arten eller en flokk av den uten at det skjelnes mellom individer: En mengde fugl er skadet av oljeutslipp; Han går på jakt etter bjørn; Han fisker hvitting. Også etter tall finner vi denne bruken av entall: tre pene ørret (eller ørreter); Han hadde fått 36 hvitrev.
I enkelte faste uttrykk med andre slags ord forholder det seg likedan: kaste stein, samle kvist. Her nærmer vi oss stoffnavnet, og derfor blir entallsformen naturlig.
Entall kan også brukes generisk til å betegne alle individer innenfor en gruppe: Bondens liv er slitsomt; Den norske Sjømand er et gjennembarket Folkefærd (Bjørnson); Det er ganske stor forskjell på engelskmannen og amerikaneren (dvs. ’på engelskmenn og amerikanere’).
4.2.6 Substantiver som bare brukes i entall
Abstrakter og stoffnavn, til dels også kollektivene, brukes vanligvis ikke i flertall. Dette gjelder abstrakter som rettferdighet, ærlighet, ungdom, rikdom, frykt, lykke, sorg, glede, fred, ro, trøst, tillit, moro, lys, mørke, kulde, varme, sult, tørst, tvang osv.
Slike abstrakter forekommer ikke sjelden med konkret betydning, f.eks. en skjønnhet om den enkelte vakre kvinne, og vil da kunne stå i flertall: En rekke skjønnheter var til stede; Nye talenter gjør seg gjeldende i malerkunsten. Likeså: store rikdommer. Ordet ungdom blir ofte brukt om det enkelte unge menneske: Hvor mye kan en ungdom låne til bil?; Ungdommer lærer ikke av bøter.
Andre abstrakter kan brukes i flertall med en mer konkret betydning eller om de enkelte uttrykk for et abstrakt begrep: dagliglivets sorger og gleder; Vi har alle våre svakheter; Jeg har lidd store skuffelser; Fremgangsmåten har store fordeler, men også mangler, eller om en ytringsform: Hold opp med dine uforskammetheter og spydigheter osv.
Stoffnavn som betegner ikke-tellelige mengder, kan i seg selv ikke brukes i flertall. Egentlig er de uttrykk for et begrep som hverken kan sies å være entall eller flertall, men grammatisk har de entalls form: jord, grus, sand, sølv, gull, jern, luft, vann, is, kjøtt, flesk, melk, smør, ost, tjære, olje, kull, koks, ull, nylon, silke, tøy, tobakk osv. Likevel kan en del av disse også få flertalls form når de betegner forskjellige arter av vedkommende stoff eller gjenstander laget av det. I sistnevnte tilfelle blir de ofte ledd i en sammensetning som f.eks. brekkjern, strykejern. På denne måten kan vi få flertallsformer som jern, vann (i betydningen ’innsjø’), iser (om desserter), oster, oljer, tøyer, tobakker osv.
4.2.7 Egennavn i flertall
Personnavn brukes oftest om et enkeltindivid og skulle således normalt ikke opptre i flertall. Men flertall forekommer likevel: de mange Christianer og Frederiker i dansketiden, alle disse Anne-Marier og Beriter osv. At familienavn kan brukes på samme måte, er ikke underlig: Ruudene, Vogtene osv.
En egen flertallsform på -s av familienavn er en opprinnelig genitiv: Petersens, Kiellands osv. Vanlig er flertall brukt om fyrsteslekter: oldenborgerne, habsburgerne, de svenske Bernadottene, eller andre historiske familier: Fuggerne, Mediciene. Om enkeltindivider av slike slekter brukes tilsvarende entallsform: en oldenborger, en Fugger. Navn som oldenborger osv. som er avledet av stedsnavn, skrives med liten bokstav, mens Fugger, Bernadotte osv., som er personnavn (etternavn), skrives med stor forbokstav.
De fleste geografiske egennavn er entall, men flertallsord finnes også: Sylene, Alpene, Pyreneene, Dardanellene.
4.2.8 Substantiver som bare eller vesentlig brukes i flertall
Slike flertallsord er slektskapsord: foreldre, forfedre, søsken, et par ord for sykdommer: kopper, meslinger, og enkelte andre: fakter, løyer, grunker, penger, foruten noen fremmedord som annaler, auspisier, data, whiskers. Flertallsformen klær har en betydning som gjør at ordet nå knapt kan oppfattes som flertall av kle(de), men må sees som et selvstendig flertallsord.
Forfedre er egentlig flertall av forfader. Undertiden føler man behov for et entallsuttrykk for et ord som normalt bare finnes i flertall. Slik er entallsformen en forelder oppstått, på samme måte som den kjønnsnøytrale en (eller et) søsken.
.