3.2 Verbets bøyning: sterke og svake verb
For å vise bøyningen av et verb pleier vi gjerne å nevne infinitiv, preteritum og perfektum partisipp (såkalt a verbo-bøyning), altså:
kjøpe kjøpte kjøpt
skrive skrev skrevet
Mellom disse to verbene er det en karakteristisk forskjell i preteritum; kjøpte får endelsen -te lagt til stammen, mens skrev ikke har noen endelse. Verb som danner preteritum med endelse, kalles svake verb, mens verb uten endelse i preteritum kalles sterke verb. Sterke verb har dessuten gjerne en annen vokal i preteritum enn i presens og infinitiv, som skrive(r) – skrev. Kjøpe er altså et svakt verb, skrive et sterkt.
I tillegg kan vi notere oss en uttaleforskjell mellom presens av svake og sterke verb: Presens av svake verb, som kjøper, har tonelag 2, mens presens av sterke verb, som skriver, har tonelag 1.
3.2.1 Svak bøyning
Norsk (og nordisk) har et mer mangeartet endelsessystem enn f.eks. engelsk og tysk, hvor bøyningen er mer eller mindre ens for alle svake verb. I norsk inndeles svake verb i forskjellige klasser etter endelsene i preteritum og perfektum partisipp:
1. -et, -et: kaste kastet kastet
2. -te, -t: spise spiste spist
3. -de, -d: leve levde levd
4. -dde , -dd (ved verb hvor infinitiv ender på stammevokalen):
ro rodde rodd
Verb av klasse 2 med dobbeltkonsonant i infinitiv og presens forenkler denne i preteritum og perfektum partisipp: fylle – fylte – fylt, spenne – spente – spent, trykke – trykte – trykt. En undergruppe av klasse 2 har vokalveksling mellom infinitiv (og presens) på den ene side og preteritum (og perfektum partisipp) på den annen side (se 3.2.1.4).
Verbet ha følger presens og preteritum 4. klasse: har – hadde, men har avvikende perfektum partisipp: hatt.
3.2.1.1 Kasta eller kastet ?
Det ligger gamle ulikheter til grunn for oppdelingen av de svake verbene i norsk. Men i tidens løp er bøyningen blitt adskillig forandret; noen verb har gått over fra én bøyning til en annen, sterke verb er blitt svake osv.
Rettskrivningsreformene på 1900-tallet førte til ganske store endringer i verbalbøyningen. I verb av klasse 1 innførte offisielt bokmål endelsene -a, -a i preteritum og perfektum partisipp, først i enkelte særnorske ord (kinne – kinna – kinna, lauve – lauva – lauva, mjølke – mjølka – mjølka), dernest også som en generell mulighet. I den offisielle rettskrivning er i dag endelsene -et og -a likestilt. Formene med -a, som kasta, blomstra, klatra osv. bryter med riksmålets skrifttradisjon og har ingen plass i dets normalprosa.
3.2.1.2 Levde eller levet ?
Noen verb vakler i bøyning mellom typen kaste – kastet og typen kjøpe – kjøpte. Rettskrivningen av 1938 foretrakk gjerne den siste og gjorde den obligatorisk i flere tilfeller hvor den var i strid med riksmålets tradisjon. Ved bokmålsreformen i 1981 og en del senere enkeltvedtak ble det mulig å bruke -et i flere ord. La oss her bare minne om noen verb som på riksmål naturlig bøyes med -et:
drysse drysset drysset
grøsse grøsset grøsset
stønne stønnet stønnet
tygge tygget tygget
Disse formene er også tillatt i bokmål. I tillegg har bokmål også dryste – dryst, grøste – grøst og stønte – stønt, som i praksis forekommer svært sjelden, og de mer vanlig forekommende formene tygde – tygd.
Undertiden vil vi på riksmål ha et naturlig fritt valg mellom bøyning som kaste (kastet) og bøyning som kjøpe (kjøpte – kjøpt) eller leve (levde – levd). En slik valgmulighet foreligger f.eks. ved bygge, hvor vi har enten bygget – bygget eller bygde – bygd, ved leve, hvor vi har enten levet – har levet eller leve – levde – levd, ved forene, hvor vi har enten forenet – forenet eller forente – forent, og ved venne (seg til noe, jf. vane), hvor vi har enten vennet – vennet eller vente – vent. Ved trykke er det en betydningsforskjell mellom de to bøyningene. Det heter: Han trykket på knappen; Hun trykket hans hånd, men: De trykte artikkelen; Boken ble trykt.
De fleste verb hvor stammen ender på dobbeltkonsonant eller flere konsonanter, bøyes som kaste – kastet – kastet: takke, blomstre, angre, fengsle, danse, dekke, elske osv.
3.2.1.3 Skadde eller skadet ? Bladde eller bladet ? Rådde eller rådet ? Betydde eller betød ?
De tre første verbene viser en vakling mellom bøyning som ro – rodde – rodd og bøyning som kaste – kastet. Det kan være en smakssak – eller kanskje et stilspørsmål – hva en bør foretrekke. Riksmålet har for de to første verbenes vedkommende gjort et valg og ved skade fastlagt bøyningen skadet – skadet, men med uskadd som isolert adjektivisk form. Ved bla har man derimot bladde – bladd. Ved råde er begge bøyningsmuligheter beholdt, men hver av dem er tillagt bestemte betydningsinnhold. I betydningen ’gi råd’ bøyer vi bare råde – rådet – rådet: Han rådet henne til i å studere jus, men i betydningen ’herske’ eller ’beherske’ kan vi i noen tilfeller ha bøyningen rå – rådde – rådd: Han rådde over et stort rike og Hun rådde ikke med ham. Et annet, men litt annerledes eksempel på at bøyningsforskjeller kan være forbundet med betydningsforskjeller, er verbet lade. Her heter det oftest Han ladet geværet, sjeldnere Han ladde geværet. I perfektum kan partisippet enten være ladet eller ladd: Han hadde ladet (eller ladd) geværet, men adjektivisk brukes ladd: Geværet var ladd. I overført betydning brukes bare ladet: Stemningen var ladet (aldri ladd). Ved bety godtas i preteritum både betydde og betød: Det betød ikke så meget.
Mens vi bøyer tre – trådte – trådt (se nedenfor), har vi ved trå valget mellom de to preteritumsformene trådte og tro; den siste, sterke formen brukes ved betydningen ’presse med foten’: Syklisten stod og tro i motbakkene. Vi kan velge mellom å bøye leie – leide – leid og leie – leiet – leiet i begge betydninger av ordet. Bokmål har leie – leide – leid som eneste bøyning i begge betydninger. Riksmål har bare bøyningen arbeide – arbeidet – arbeidet.
3.2.1.4 Vekte eller vakte eller vekket ? Turte eller turde eller torde ?
Verb med bøyning som velge – valgte – valgt er en liten gruppe, men den omfatter mange vanlige ord:
kvele kvalte kvalt
sette satte satt
telle talte talt
fortelle fortalte fortalt
strekke strakte strakt
velge valgte valgt
følge fulgte fulgt
smøre smurte smurt
spørre spurte spurt (presens spør)
tre trådte trådt
Nær dette bøyningsmønsteret står ellers tore – tør – torde – tort, hvor vi også i riksmål kan ha bøyningen tørre eller turde – tør – turde – turdet eller turt. Som modalverb med betydning av ’mulighet’ brukes formene tør og turde: Det tør (turde) være flere enn jeg som er imot det. Modalverbet som i presens og preteritum har formene henholdsvis bør og burde, har ikke infinitiv og partisipp.
Offisiell bokmålsrettskrivning krever k i preteritum og perfektum partisipp av bringe: brakte – brakt. Lydhistorisk er det grunner for en slik form, selv om den fører til et brudd med skriftspråktradisjonen. I riksmål godtas både bøyningen med k og den tradisjonelle bøyningen med g: bringe – bragte – bragt.
Med til denne gruppen av verb regner vi også følgende:
gjøre gjorde gjort (presens gjør)
legge la lagt
selge solgte solgt
si sa sagt
Berøring med kaste-bøyningen har vi ved dølge, som kan bøyes dølge – dølget – dølget eller dølge – dulgte med adjektivisk perfektum partisipp dulgt, og telle, som kan bøyes både talte – talt og tellet – tellet. Bokmålsformene telte – telt er vel nå i ferd med å bli vanligst. Ved vekke er det en betydningsforskjell. Med betydningen ’få en våken’ bøyer vi vekke – vekket – vekket: Hun vekket ham klokken syv. I betydningen ’fremkalle’ brukes bøyningen vekke – vakte – vakt: Det vakte stor oppmerksomhet; likeså også tradisjonelt ved betydningen ’gjøre religiøst bevisst’: Hun ble vakt.
Det hender at et verb får overgang fra sterk til svak bøyning eller omvendt. På riksmål er f.eks. lese et svakt verb, som bøyes leste – lest, mens det på nynorsk (og tysk) har sterk bøyning (med preteritum las). Skinne, som tidligere kunne hete skjen i preteritum, bøyes nå svakt: skinte – skint. Presens av begge disse verbene uttales imidlertid fremdeles med tonelag 1.
3.2.2 Sterk bøyning
Karakteristisk for den sterke bøyning er (1) at preteritum er uten endelse, og (2) at stammevokalen skifter. Det finnes enkelte brudd med dette. Det vokalskifte vi møter, kalles avlyd og er en eldgammel foreteelse med opphav i det indoeuropeiske urspråket. Etter avlydsforholdene deles de sterke verbene tradisjonelt inn i syv klasser.
3.2.2.1 Første klasse: lang e i preteritum
Det finnes to undergrupper avhengig av hvordan perfektum partisipp dannes. En gruppe bøyes som skrive – skrev – skrevet. Den omfatter drive, gripe, hive, knipe, pipe, rive, skrike, snike, stige, svike.
En annen gruppe bøyes som gli – gled – glidd. Slik går li (om tid), gni, ri eller ride, svi, vri, mens lide ’gjennomgå, være utsatt for’ har led – lidd eller lidt. Samme mønster, men med en annen utlydskonsonant i partisippet viser bite – bet – bitt. Slik bøyes grine, slite og bli.
3.2.2.2 Annen klasse: ø (eller øy) i preteritum
Noen verb bøyes som krype – krøp – krøpet. Det er fyke, gyve, ryke, smyge, stryke. I perfektum partisipp har fryse den avvikende formen frosset.
Som bryte – brøt – brutt bøyes skyte og by (som får inn den d som er falt bort i infinitiv og presens): bød – budt; byde med presens byder ’befale’ kan brukes i høytidelig (eller arkaiserende) stil.
Som flyte – fløt – flytt bøyes nyse, gyte, fnyse, gyse. Begge de sistnevnte kan ha svak bøyning: fnyste og gyste. To verb har øy i preteritum: lyve – løy – løyet og fly – fløy – fløyet (men i betydningen ’løpe, renne’ heter det fløy – flydd).
En tradisjonell sideform til gyte er gyde, som særlig ble brukt med overført betydning, f.eks. i gyde olje på ilden, og i sammensetninger: inngyde, utgyde, jf. også fryktinngydende, utgydelser. Denne differensieringen er i ferd med å forsvinne i skriftspråket.
3.2.2.3 Tredje klasse: kort a i preteritum
En gruppe viser veksling mellom tre vokaler i bøyningen. Et vanlig mønster er i – a – u, som ved drikke – drakk – drukket. Slik bøyes slippe, springe, stikke, tvinge. I enkelte betydninger har også svinge slik bøyning: Han hadde svunget seg opp til de store høyder, men oftest er det svakt: svingte – svingt. Noen slike verb tilføyer en -t i preteritum: finne – fant – funnet. Slik bøyes binde, rinne, spinne, vinde ’sno, dreie’, vinne ’seire’.
Vokalvekslingsmønsteret e – a – u, som i hjelpe – hjalp – hjulpet, er representert ved brekke, treffe, rekke, sprekke, trekke. Mønsteret y – a – u finner vi ved synge og synke: synge – sang – sunget.
I den andre hovedgruppen finner vi veksling mellom to vokaler, slik at infinitiv (og presens) har samme vokal som perfektum partisipp. Her finner vi for det første mønsteret i – a – i, som i sitte – satt – sittet. Slik bøyes også briste, gidde, glippe, klinge. Det andre mønsteret er e – a – e, som i knekke – knakk – knekket. Slik bøyes også dette, skjelve. Henge og slenge bøyes hang – hengt og slang – slengt. To verb, gjelde og smelle, tilføyer -t i preteritum: gjelde – gjaldt – gjeldt, smelle – smalt – smelt.
3.2.2.4 Fjerde klasse: lang a i preteritum og å i perfektum partisipp
Som bære – bar – båret bøyes også skjære og stjele.
Dialektformer som preteritum *bærte, *skjærte og *st(j)ærte eller de tilsvarende, vanligere partisippene *bært, *skjært og *st(j)ærte kan ikke brukes i normalspråket (selv om de ofte høres).
3.2.2.5 Femte klasse: lang a eller å i preteritum, vokalen i perfektum partisipp er den samme som i infinitiv (og presens)
Slik bøyes gi – gav (eller ga) – gitt, ligge – lå – ligget, be – bad (eller ba) – bedt, kvede – kvad – kvedet, ete – åt – ett, se – så – sett, være (men med uregelmessig presens er) – var – vært. Avvikende bøyning har overvære – overværer — overvar – overvært og unnvære – unnværer – unnværte – unnvært.
3.2.2.6 Sjette klasse: lang o i preteritum
Denne klassen er lite enhetlig. Det dreier seg om følgende verb:
dra drog (eller dro) dradd eller dratt
fare for fart
ta tok tatt
la lot latt
late lot latt
le lo ledd
slå slo slått
slåss sloss slåss
Gale, gnage, (be)grave og male (korn) kan iblant ha o i preteritum: gol, gnog, (be)grov, mol, men har nå oftest svak bøyning: galte, gnagde, gravde, malte. I preteritum og perfektum partisipp til late finnes det en nyere talemålsform latet, f.eks.: Jeg latet som ingenting; Jeg har latet som…, som hverken er tatt inn i riksmåls- eller i bokmålsnormen.
3.2.2.7 Syvende klasse: (i hovedsak) samme stammevokal i alle bøyningsformer
Slike verb, som ikke viser avlyd, er falle – falt – falt, gråte – gråt – grått, hete – het – hett, holde – holdt – holdt, løpe – løp – løpt, låte – låt – lått (partisippet forekommer sjelden), sove – sov – sovet. Vi kan imidlertid merke oss at gråte, hete, løpe, låte har lang vokal i infinitiv (og presens) og preteritum, og kort vokal i partisippet.
Historisk hører også to verb med annen stammevokal i preteritum til denne gruppen: få – fikk – fått og gå – gikk – gått.
3.2.3 Preterito-presentiske verb
Disse verbene har fått sitt navn fordi de i presens har en form som egentlig er en gammel preteritumsform. Preteritum får samme personendelse som ved svake verb av klasse 2 eller 4, men suffikset d eller t mangler. Partisippet er svakt etter klasse 1. De modale hjelpeverbene tilhører denne gruppen. Her oppgis også presens av verbene (de fleste av disse presensformene, som kan, tilsvarer gamle preteritumsformer, som igjen går tilbake på enda eldre perfektumsformer):
kunne kan kunne kunnet
skulle skal skulle skullet
ville vil ville villet
måtte må måtte måttet
Ett verb som ikke er modalt hjelpeverb, har denne bøyningen:
vite vet visste visst
3.2.4 Transitive og intransitive verb: parverb
En del verb står vanligvis med objekt: Han skjøt en hare; De bygger nytt hus. Slike verb kalles transitive. Andre opptrer vanligvis uten objekt: Han sprang av gårde; De danset. Disse kalles intransitive. Intransitive verb kan iblant ha et såkalt indre objekt, dvs. et objekt som har en mening verbet i seg selv uttrykker: Hun drømte søte drømmer; Han sov de rettferdiges søvn; Han gikk en tur; De danset vals.
Parverb kalles to verb med beslektet betydning og form, slik at det ene er transitivt, det andre intransitivt, f.eks. sette – sitte, legge – ligge. Her vil normalt det transitive verbet ha svak bøyning, det intransitive sterk: sette – satte – satt, men sitte – satt – sittet. Slike verb forveksles ofte i talespråket (og av og til også i skrift).
En fast regel er: Finnes det objekt, må vi bruke sette, altså: Han satte boken på plass (ikke: *Han satt boken på plass), men derimot: Han har sittet lenge og ventet. Slik er det også ved: legge – la – lagt, men ligge – lå – ligget. Det heter altså: Han har ligget syk lenge, men: Han har lagt boken på bordet; Han har lagt seg. Videre:
henge – hengte – hengt vs. henge – hang – hengt: Jeg hengte bildet på veggen.
Men: Bildet hang skjevt.
Jeg hengte frakken bak døren. Men: Den hang bak døren.
slenge – slengte – slengt vs. slenge – slang – slengt: Han slengte avisen på bordet.
Men: Han gikk og slang bortetter.
brenne – brente – brent vs. brenne – brant – brent: Han brente brevene.
Men: De brant med hvit flamme.
knekke – knekket – knekket vs. knekke – knakk – knekket: De knekket nøtter.
Men: Grenen knakk.
skvette – skvettet – skvettet vs. skvette – skvatt – skvettet: De skvettet vann på hverandre.
Men: Han skvatt til side.
smelle – smelte – smelt vs. smelle – smalt – smelt: Han smelte døren igjen.
Men: I det samme smalt et skudd bak huset.
I daglig språkbruk blandes ofte parverbene sammen, kanskje særlig ofte ved henge og brenne. Mange vil ikke reagere mot «Han brant sine papirer» eller «Han hang fra seg frakken». Men selv om parverbreglene kan være vanskelige å praktisere, bør vi følge dem. Altså: Ved transitiv bruk, dvs. når vi har objekt, er det svak bøyning, og ved intransitiv bruk kreves sterk bøyning.
For verbet strekke er det vanskelig å gi regler. I bokmål har det siden 1985 vært lov å bøye verbet sterkt også i transitiv bruk, og valget overlates til språkbrukeren:
strekke – strakte eller strakk – strakt eller strukket
Riksmålsnormeringen har vært betydelig mer nyansert. Den tar hensyn til refleksiv bruk av verbet og til faste forbindelser som ikke passer i skjemaet «sterk bøyning – intransitiv bruk, svak bøyning – transitiv bruk». Det må f.eks. hete Tøyet har strukket seg under vask; formen strakt er umulig her. Likedan i: Soldaten ble strukket (’irettesatt’) av sersjanten. Videre, i muntlig språk, under påvirkning av det sterkt bøyde forstrekke – forstrakk – forstrukket: Jeg strakk, har strukket en muskel. Det er rimelig å skrive: Forhandlingene strakte seg over en uke, hvor strakk seg likevel ikke er umulig. I perfektum er sterk bøyning mest naturlig: Forhandlingene har strukket seg over en uke.
Da dypfrysing av varer begynte, ble det dannet et nytt parverb. Til det sterke og intransitive fryse – frøs – frosset konstruerte man en transitiv «parhest», som følgelig fikk svak bøyning: fryse – fryste – fryst. Slik oppstod uttrykket dypfryste varer med det nye partisippet.
3.2.5 Bøyning av s -verb
Heter det Har det lykkes? eller Har det lyktes? Endelsen -s har sin opprinnelse i det norrøne (gammelnorske) refleksivpronomen sik ’seg’. Verbene på -s har da også ofte refleksiv betydning som i: Han undres ’han undrer seg’; Han trives ’han liker seg’, osv. S-verb kan også brukes resiprokt (gjensidig): De slåss ’de slår (løs på) hverandre’. Men samme verb kan brukes uten slik gjensidighetsbetydning: Han slåss. Videre kan noen av s-verbene brukes transitivt (altså med objekt): Hun minnes gamle dager, eller: De synes hun er flink, hvor synes betyr ’mener’. Dette er den betydning ordet oftest har i dag, selv om synes også kan være uselvstendig verb (kopulaverb) med predikativ: Dette synes vanskelig. (Jf. også: Det synes ’det er synlig’.)
Det kan være en viss usikkerhet forbundet med bøyning og skrivemåte av enkelte former av s-verb. Nedenfor gis det en liste over noen av dem, med formene angitt i den vanlige rekkefølge: infinitiv – presens – preteritum – perfektum partisipp:
finnes fins eller finnes fantes funnes
gis gis gas (perfektum brukes ikke)
lykkes lykkes lyktes lykkes
slåss slåss sloss slåss
spørres spørres spurtes spurtes
synes synes syntes synes eller syntes
trives trives trivdes trives
ferdes ferdes ferdedes ferdes
Til spørres finnes også presensformen spørs med den særlige betydningen ’det er tvilsomt’: Det spørs om vi får tid.
Svaret på innledningsspørsmålet er altså: Det har (eller er) lykkes (uten t). Til forskjell fra riksmål har offisielt bokmål bare partisippformene lyktes, syntes og trivdes. Merk at vokalskiftet i slåss er det samme som i: slå – slår – slo – slått.
Mange av s-verbene forekommer sjelden eller aldri i perfektum, og det er derfor vanskelig – og uten praktisk interesse – å prøve å finne frem til perfektum partisipp-form.
S-former brukes også til å uttrykke passiv: Det skrives for mange romaner ’det blir skrevet for mange romaner’. Vi kommer tilbake til dette ved omtalen av passiv.