I alminnelighet uttrykker vi oss ikke i løsrevne ord, men i setninger. I vanlig sakprosa benytter vi oss nesten alltid av fullstendige setninger. Men en setning består av ord, og for å beherske setningen må vi beherske de enkelte ord.
Tradisjonelt deles ordene i ti ordklasser. Det kan gis grunner for andre inndelingsmåter, men i denne boken legger vi i hovedsak til grunn den inndeling som de fleste vil kjenne fra før, og supplerer den på enkelte punkter. Navnet på den enkelte ordklasse har oftest sitt utgangspunkt i latin.
1. Verb uttrykker en handling eller en tilstand: kommer, kjøper, leser.
2. Substantiver sier hva noe (noen) er eller heter: mann, bok, Oslo, Skogheim.
3. Adjektiver uttrykker en egenskap ved substantivet: stor, rød, hemmelig.
4. Artikkelen hører til et substantiv eller adjektiv og uttrykker bestemthet eller ubestemthet:
a. Substantivets ubestemte artikkel: en, et.
b. Substantivets bestemte artikkel (her for anskuelighetens skyld adskilt med bindestrek): gutt-en, hei-a, hus-et, ord-ene, barn-a.
c. Adjektivets bestemte artikkel: den nye bilen, det norske folk, de nære ting.
5. Adverb uttrykker steds-, tids-, måtes- og gradsforhold ved verbet, ved adjektivet eller ved et annet adverb: lenge, ute, stygt, nokså, og har også noen andre funksjoner.
6. Pronomener viser til eller erstatter et annet ord eller substantivledd: jeg, han, de, noen, mange, som.
7. Tallord er én, to, tre, tyve, hundre, million osv., (den) første, annen, tredje, tyvende, hundrede, millionte osv.
8. Preposisjoner uttrykker et forhold mellom to ord: på, fra, til, mellom.
9. Konjunksjoner knytter ord eller setninger sammen: og, men, enten – eller, at, da, når, fordi. Det skjelnes mellom sideordnende og underordnende konjunksjoner. De sistnevnte kalles nå ofte subjunksjoner (som senere i denne boken).
10. Interjeksjoner er tilrop eller utbrudd: hei, hallo, au, uff. Hit regnes vanligvis også svarordene: ja, nei, jo. Interjeksjoner og svarord kan også sammen sies å utgjøre en klasse av setningsekvivalenter, dvs. ord som alene kan utgjøre en fullstendig ytring. I ny grammatisk terminologi benyttes som sammenfattende begrep setningsfragment (selv om de ord det dreier seg om, ikke kan sies å være fragmenter av noe mer fullstendig).