18.5 1870-årene
I 1876 utgav Knudsen Den landsgyldige norske uttale, en samling småstykker om lyd og skrift, ordnet i tre hovedavdelinger som samlet sett er et solid innlegg for det som hele tiden hadde vært hans hovedanliggende: normering av skriftspråket på grunnlag av et mest mulig landsgyldig talespråk. Et program med eksakte forslag fremmet han i 1886 (se nedenfor).
I 1877 ble det offisielt tillatt å skrive substantiver med liten forbokstav. Noen hadde gjort det en tid, og mange fortsatte med stor forbokstav til etter første verdenskrig.
Landsmål, folkemål og språknorskhet i det hele tiltalte et Venstre i fremgang, og språksaken ble sterkere enn før koblet til skolepolitiske og pedagogiske spørsmål.
Knudsens store ordbok Unorsk og Norsk eller Fremmedords Avløsning utkom heftevis fra 1879 til 1881. Det er en kombinert fornorsknings- og synonymordbok på hele 984 sider, langt den største som er utgitt i Norge. Som fremmedord regner Knudsen for det første det vi i dag stort sett forbinder med begrepet (ord av ikke-germansk opprinnelse), dernest alt tysk foruten mye av det danske, og som erstatning for dette fremmede oppfører han ord av mange slag: fra norsk talespråk i dets mange varianter, fra Aasens ordbok og eldre norske ordsamlinger, ord fra svensk, ord fra eldre og nyere norsk skjønnlitteratur. Ikke minst danner han ord selv. Av Knudsens ideer var omstøpingen av ordforrådet den som hadde minst fremgang. Han undervurderte styrken i et innarbeidet og velfungerende språk.