18.13 1960-årene
Striden om læreboknormalen fortsatte, og andre saker bidro til at språkstriden var hardere enn noensinne. Den ble en politisk belastning for Arbeiderpartiregjeringen, og kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen tok initiativet til en bredt sammensatt «språkfredskomité». Den ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964 og fikk som mandat å «ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet og gjera framlegg om tiltak som komitéen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv». Komiteen fikk navn etter formannen, professor Hans Vogt.
18.13.1 Vogt-komiteen
Komiteen var ingen rettskrivningskomité; den skulle spesielt «vurdere» hvordan Norsk språknemnd, eventuelt utbygget til et akademi, kunne få allmenn tilslutning, om oppgavene burde lovfestes, om det burde gis nye regler for språket i skolen og i offentlig tjeneste og eventuelt foreslå ny lov eller forandring av gjeldende lov.
Men siden rettskrivningsspørsmålet var det som hadde skapt størst strid, måtte komiteen uttale seg om det, og den fant en form som kom til å innvarsle et vendepunkt i rettskrivningshistorien og bli bestemmende for fremtidig offisiell normering: «En av grunnene til den bitterhet som preget noe av språkstriden i de senere år, og som for mange står som den vesentlige, er at tradisjonelle riksmålsformer som er levende i litteraturen, ikke tillates i lærebøker og for en del heller ikke i elevenes skriftlige arbeider… Enhver rettskrivning vil måtte treffe et valg mellom forskjellige former som ofte hver for seg er meget brukt, men prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning. Hvilke av de levende former som har størst gjennomslagskraft, vil utviklingen selv avgjøre.»
Normeringspunktet i komiteens lovforslag for et «språkvernråd» lød: «Rådet skal følge utviklingen av talemålet i bygd og by og skriftspråket i presse og litteratur, og på fritt grunnlag fremme et naturlig samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to skriftspråk.» Dessuten – som rådgivende organ for myndighetene: «uttale seg om hovedprinsippene for normeringen av skriftspråkene og stedsnavnene».
Komitéinnstillingen ble levert departementet 12. april 1966. Der satt nå ikke lenger Sivertsen som statsråd, og motviljen var betydelig. Det tok fire år for departementet å gjøre seg ferdig med saken, men det endte med at Norsk språknemnd ble avviklet, og dermed «det bundne mandat», og at både departementet og et enstemmig storting sluttet seg til Vogt-komiteens syn.
18.13.2 Riksmålsnormeringen
Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur vedtok i 1964 å utgi en «mellomstor ordbok» for riksmål, en ettbinds definisjonsordbok. Vogt-komiteen skulle komme til å nevne behovet for slike ordbøker. Arbeidet kom i gang tidlig i 1965 med økonomisk garanti fra Thorleif Dahls Fond og med cand.philol. Tor Guttu som hovedredaktør. Det ble nødvendig å gå grundig til verks på alle måter. Selve normeringsarbeidet skulle i første omgang grunne seg på Norsk Riksmålsordbok (som var blitt fullført i 1957) og fjerde utgave av Riksmålsordlisten (1963, i Bjerkes redaksjon). Men redaktørene skulle stille seg fritt til begge kildene og forelegge tvilsspørsmål for en komité av Akademiets medlemmer (Ordbokskomiteen) som de møttes regelmessig med. Dette var en naturlig og effektiv ordning, men også nødvendig på bakgrunn av meningsbrytninger i Akademiet i 1962–63 om betydning og stilverdi av visse variantformer.
Av stor betydning var Brynjulv Blekens medvirkning. Med doktorgrad om norsk språkstrid fra 1967 hadde han kjennskap til sakene som ingen annen, og han hadde under arbeid en systematisk og grundig oversikt over samtlige forskjeller i lyd- og bøyningsverk mellom riksmål og moderat bokmål, som utkom i 1973. Dette samarbeidet førte til at arbeidet med en femte utgave av Riksmålsordlisten (1973 og et revidert annet opplag 1976) kunne gå parallelt med ordboksarbeidet, at publikasjonene samstemte med hensyn til normen, og fremfor alt at en rekke viktige normeringsspørsmål ble grundig behandlet. Riksmålsordboken utkom i 1977, som med sine 814 sider var en stor ettbindsordbok og den første i sitt slag i Norge.