18.12 Fra 1938 til1959
18.12.1 Oslo-vedtaket
Det er mulig at mye språkstrid kunne ha vært unngått hvis ikke Oslo skolestyre 2. mars 1939 hadde fattet følgende vedtak: «Ved overgangen til ny rettskrivning skal en så langt råd er, legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemål og er ens for bokmål og nynorsk. – Når det gjelder bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolestyret gjøre hva det kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformer.» Man satte altså nærmest likhetstegn mellom «barnas talemål» og norsk folkemål. Vedtaket ble retningsgivende både for andre kommuner og for lærebokforlagene. Resultatene viste seg etter krigen.
18.12.2 NS-rettskrivningen
Quisling-regjeringen ved Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet presenterte sin rettskrivningsnorm i Ny rettskrivning 1941. Regler for bokmål, regler for nynorsk, fellesregler. Normen er i alt vesentlig fremkommet ved at man har strøket en del valgfrie former (stort sett tilnærmingsformer) i 1938-rettskrivningen, og den fremstår dermed som mer homogen og tradisjonell enn 1938. Men den er haltende og ufullstendig. Fellesreglene omfatter rettskrivningen for fremmedord og en del skriveregler. En ordliste på ca. 16 000 ord ble utgitt i 1943. All normering etter krigen så konsekvent bort fra 1941-rettskrivningen.
18.12.3 1940-årene
Etter krigen ble språkstriden gjenopptatt etter de gamle linjer. Skolefolk stred for 1938-reformen, riksmålsfolk imot. Arnulf Øverland ble valgt til formann i Riksmålsforbundet i 1947 og ledet det inn i dets glanstid.
Et krav om et språkakademi ble lansert i en resolusjon fra Bergens Riksmålsforening og Riksmålsforbundet i 1947, hvor «det henstilles til Stortinget å delegere sin myndighet i rettskrivningsspørsmålet til en sakkyndig sprognevnd (eller sprogakademi) med det mandat å følge sprogutviklingen og, med visse mellemrum på ikke under tyve år, å fastsette de endringer i rettskrivningen som sprogutviklingen krever». Kravet om et akademi eller en lignende institusjon kom også fra andre, og i 1949 oppnevnte departementet en syvmannskomité som skulle utarbeide forslag til vedtekter for en språknemnd. Det forelå 1. juli 1949 og førte omsider til Norsk språknemnd.
På et møte i Riksmålsvernet i 1948 foreslo Øverland at det skulle utarbeides en riksmålsordliste på grunnlag av Norsk Riksmålsordbok. Etter intense diskusjoner ble det vedtatt at listen skulle være en skoleordliste med moderate 1938-former. Forbudte riksmålsformer skulle tas med, men merkes med stjerne, og elevene skulle advares mot å bruke dem i skolen. Med riksmålsformer mentes levende 1917-former. En god del former av typen blant, hva, nesten, nevnt ovenfor under omtalen av valgfriheten i 1938-normen, står uten de tilsvarende 1917-formene blandt, hvad, næsten. Dette betyr en indirekte godkjennelse av de lydrette 1938-formene i riksmålet. Bortsett fra det er ikke ordlisten uttrykk for selvstendig riksmålsnormering. Listen er omtrent på størrelse med den foran nevnte av 1943 og utkom i 1950 med navnet Riksmålsvernets ordliste etter rettskrivningen av 1938.
18.12.4 1950-årene. Norsk språknemnd
Motstanden mot det radikale lærebokspråket tok form av aksjoner blant foreldre, som pågikk fra 1949 til 1954. De radikale formene viste seg ikke bare i lærebøkenes sakprosa; også litterære tekster i lesebøkene fikk nytt utseende, noe som vakte voldsom harme. I denne perioden ble Norsk språknemnd opprettet, etter stortingsvedtak av 15. desember 1951, mot 24 stemmer, hvorav 22 fra Høyre. Det springende punkt var formålsparagrafen – om tilnærmingsstrevet skulle fortsette. Det viste seg at det så skulle: «På grunnlag av vitskapleg gransking skal ho [dvs. nemnda] gje styremaktene og ålmenta råd og rettleiing i språkspørsmål og i dette arbeidet fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn.» (vedtektene § 1). Det var dette som ble kalt «det bundne (språkpolitiske) mandat», og som ble et kjernepunkt i striden så lenge nemnda bestod. Det ble riktignok noe modifisert av departementet i proposisjonen om Norsk språknemnd: «Det må takast rimelege omsyn til skrifttradisjonen i båe mål, til samanheng og system i skriftmål og målføre og til dei krav som litterært mål og fagmål set.» Dette fikk imidlertid lite å si, og hverken stortingsflertallet eller flertallet av dem som ble oppnevnt i nemnda, lot seg skremme av at «norsk folkemål» og «norsk folkemåls grunn» var like uklare og uvitenskapelige størrelser nå som i 1930-årene. Riksmålsvernet ble invitert til å delta, men avslo under tvil.
Språknemnda fikk straks (30. april 1952) i oppdrag fra departementet å «utarbeide en læreboknormal snarest råd er». Hastverket skyldtes foreldreaksjonen mot lærebokspråket, som pågikk for full kraft, og frykten for å få et læreboksystem med parallellutgaver i hver målform, altså fire utgaver av samme lærebok.
18.12.5 Riksmålsbevegelsens normering
Allerede før Riksmålsvernets ordliste forelå, hadde Riksmålsforbundet innledet arbeidet med en ren riksmålsordliste. Den utkom i 1952, og forordet (signert av Øverland og her sitert i sin helhet) antyder de prinsipper riksmålsnormeringen kom til å følge:
«De to nye ordlister som nu foreligger, den ene utgitt av Riksmålsvernet, den annen av Riksmålsforbundet, vil tjene forskjellige behov og er begge nødvendige, hver til sitt bruk.
Riksmålsvernets ordliste ’er holdt innenfor reglene i 1938-rettskrivningen og er bestemt til bruk både i skolen og i det praktiske liv’.
Dette dobbelte hensyn har imidlertid belastet Riksmålsvernets ordliste med adskillige dobbeltformer, hvorav mange er fremmede for riksmålet; og det har derfor oppstått et alminnelig behov for en klar og entydig veiledning i riksmålets rettskrivning. Det er dette behov Riksmålsforbundet har ment å måtte imøtekomme.
Vår ordliste bygger på levende, dannet dagligtale og på riksmålets skriftlige tradisjon. På skolebenken kan denne ordliste ikke brukes. Men vi håper man vil finne den brukbar i det praktiske liv utenfor skolen.
Under påvirkning av den stedlige dialekt råder der også innenfor dannet dagligtale en viss usikkerhet overfor enkelte bøyningsformer, det gjelder især de svake verbers fortidsendelser. Her har vi som regel valgt de mest utbredte. Vi har i det hele tatt søkt å unngå dobbeltformer og har bare tatt dem med i den utstrekning forskjellige stilarter krever forskjellig uttale og derfor også forskjellige skriftlige former av samme ord.»
Ordlisten gir ingen brukerveiledning og lider leksikografisk sett av en del mangler, men det viste seg at den dekket et behov, den veiledet på en rekke punkter hvor offisiell normering hadde skapt tvil og usikkerhet, og den ble i stor utstrekning brukt i det praktiske liv, i ukepressen og i borgerlige dagsaviser. Normen samsvarer stort sett med 1917-rettskrivningens moderate variant, med unntak av de lydrette 1938-formene som allerede stod i Riksmålsvernets ordliste.
«Øverlands blå», som ordlisten ble kalt, kom i nye utgaver i 1956 og 1958, revidert og supplert, slik det vanligvis gjøres. 1956-utgaven var redigert av André Bjerke, Carl Keilhau og Ernst Sørensen og 1958-utgaven av Bjerke, Sørensen og Leif Korshavn. I mellomtiden hadde riksmålsbevegelsen fått sin normeringsinstans.
18.12.6 Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur
Tanken om et språkakademi førte til dannelsen av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1953. Tanken var ikke ny. Den ble lansert allerede i 1913, av Bjørn Bjørnson, og som nevnt (18.12.3), av riksmålsbevegelsen i 1947. Riksmålsvernet var i prinsippet et akademi, men viste etter manges mening for liten selvstendighet overfor myndighetenes tilnærmingspolitikk.
Om riksmålsnormeringen sier § 2 i Akademiets statutter (nåværende form etter en justering):
«Akademiet vil i sin rådgivende virksomhet tilstrebe en normering av riksmålet med grunnlag i dets litterære tradisjon og aktuelle bruk i velpleiet, landsgyldig skrift og tale. Det vil motarbeide enhver kunstig eller tvungen tilnærmelse mellom de to målformer i landet, og arbeide for å bevare kontinuiteten i folkets kulturliv.»
Akademiet har fra starten hatt tilsyn med og godkjent Riksmålsforbundets ordlister og har drevet ordboksarbeid fra 1965. Paragrafen samsvarer med normeringspraksis i andre land og har vist seg å være et klart og godt fundament for normeringsarbeidet.
18.12.7 Norsk språknemnds læreboknormal
Arbeidet med læreboknormalene for bokmål og nynorsk tok det meste av Språknemndas tid i 1950-årene. Den la frem resultatet i Framlegg til læreboknormal 1957. Ved siden av å foreslå endringer som tilfredsstilte tilnærmingskravet i vedtektene, var hovedformålet å skape en fastere læreboknormal ved å redusere antall dobbeltformer (valgfrie hovedformer) og justere sideformkategorien [klammeformene] i nødvendig utstrekning. Disse målene ble ikke nådd.
Språknemndas arbeid tok form av en detaljert gjennomgåelse av formverket i 1938-rettskrivningen – lyd for lyd, ord for ord – med drøfting og eventuelt vedtak om forandringer. Grunnlagsmaterialet for arbeidet er ikke fullstendig, sier nemnda, men «alt i alt har vi hatt fyldigere samlinger å bygge på enn noen tidligere rettskrivningsnemnd». Her er to eksempler på bokmålsnormering i Framlegg:
«boge – bue. Formen boge kom inn i bm. som jamstilt med bue i 1938. Dialektene har former som båge, båga, båje, baue; formen bue er dansk og har trengt inn gjennom skriftspråket. Denne tradisjonelle formen står svært sterkt i litteraturspråket; valgfriheten i bm. må opprettholdes.»
Det var altså ikke tale om å stryke boge; formen står der fortsatt.
«fra – frå. Siden 1917 har frå vært tillatt i bm., siden 1938 jamstilt med fra. I norske bygdemål er frå visstnok eneste form. I bymålene har formen fra en sterk stilling, den skriver seg fra dansk. Frå har vært svært lite brukt i bm., men da den er samform og står så sterkt i målføra, bør den fortsatt være jamstilt med fra.»
At frå ikke hadde vunnet innpass, hverken i skrift eller bymål siden 1917, tellet ikke, og ønsket om en strammere og realistisk læreboknormal for bokmål måtte vike for nynorsken og bygdemålene. Formen fikk redusert sin status til sideform [klammeform] i 1981, men ble ikke fjernet før i 2005.
Også Framlegg ble utsatt for kritikk fra begge språkleirer, kraftigst fra riksmålssiden, og den fortsatte etter at Stortinget hadde godkjent normalen (7. oktober 1958, mot 31 stemmer, hvorav 29 fra Høyre).
Publikasjonen Ny læreboknormal 1959 viser i realiteten en ny rettskrivningsnormal, en videreføring og justering av 1938-rettskrivningen. Også i 59-normalen ble det, som antydet, behov for en mengde dobbeltformer. Sideformkategorien ble utbygget, og som tidligere rommet den både tradisjonelle og radikale former, de siste som redskap i tilnærmingen på samme måte som tidligere, f.eks. slik:
| Bokmål | Nynorsk | |
| 1917 | trett [trøtt] | trøytt |
| 1938 | trett el. trøtt | trøytt [trøtt] |
| 1959 | trøtt [trett] | trøtt [trøytt] |
Om man i neste omgang hadde kunnet fjerne sideformene, ville man med utgangspunkt i formene trett og trøytt ha oppnådd å normere inn trøtt som samnorsk eneform i begge målformer.
1959-normalen lempet noe på kravene til -a i hunkjønnsord, men reglene og unntakene var meget innviklede. Ellers gjaldt:
1. For flertall av intetkjønnsord var reglene omtrent som før.
2. Bøyningen av svake verb ble regulert, og det oppstod en masse valgfrihet. Endelsene -a og -et anses i prinsippet som én og samme, f.eks. gråne -a/-et og snakke -a/-et, men det er merkelige unntak som håpe -et/-te, lire -a/-te og skjenke -et/-te; det er merkelige a-former som pelle -a/-te og klisse -a/-et og forvirrende valgfrihet som feie –a/-et/[d]de og love –a/-et/-de/-te.
3. Nytt med hensyn til verbene var at det ble tillatt som sideform (altså for elevene) å bruke såkalt kløyvd infinitiv (e og a: kjøre, men sitta) i samsvar med østnorske dialekter.
Sett med riksmålsøyne ble resultatet for ordformene på enkelte punkter noe verre enn i 1938, siden en del moderate former som var fullt tillatt i 1938, nå ble sideformer eller på annen måte forbudt i lærebøker. Helt forbudt ble f.eks. men (varig m.), sen, grøt, mel, gulv, megle, trosse (v.). For en del ord ble det gitt spesialregler for bruk i lærebøker, f.eks. «sjuk el. syk, tjuv el. tyv; sjuk og tjuv bør brukes i lærebøker når ikke stilistiske vansker er i veien». Og: «lauv el. løv; lauv er obligatorisk i lærebøker i naturfag».
Lydrett form verken mot tidligere hverken ble innført av hensyn til nynorsken, som ikke kunne ha forbindelsen hv-. Også hvis fikk en form uten h, men bare som sideform: hvis [viss]. En forandring som ble akseptert i riksmålsnormeringen, var dobbeltskriving av konsonant foran -ere i verb som er avledet av et substantiv med dobbeltkonsonant, f.eks. blokkere av blokk og plassere av plass. I denne ordtypen hadde praksis vært vaklende.
En del av de pussige 1938-formene med hard konsonant fikk den forandret til bløt: begrede(lig), drabelig, jyde, knuge, læge, ufortrøden, mens den harde ellers ble stående: fortryte(lig), [hike], rote, mit (ved siden av midd), pote (vsa. pode), skjøt, skjøtesløs. I noen ord stod den til 2005.
De følgende to korte tekstene kan gi en pekepinn på hvor forskjellige tekster med moderate og radikale 1959-former kunne være (radikale former er fremhevet med halvfete typer):
Hun gikk langsomt fram mot huset og stanset nedenfor trappa. Endelig kunne hun sette seg og hvile, nyte roen og stillheten, være alene med seg selv en stund. Hun så utover og strøk seg over pannen.
Ho gjekk langsomt fram mot huset og stansa nedafor trappa. Endelig kunne ho setta seg og kvile, nyte roa og stillheten, væra aleine med seg sjøl ei stund. Ho såg utover og strauk seg over panna.