18.10 1917-reformen
Allerede i september 1913, altså før Riksmålsforbundet hadde behandlet utredningen fra sin komité og fått den trykt, oppnevnte departementet en komité som skulle overveie samarbeid i normeringen av riksmål og landsmål. Den kom til å bestå av tre riksmåls- og tre landsmålsrepresentanter, med Torp som formann. Imidlertid forelå det ingenting fra komiteen da Torp døde i 1916, og departementet oppnevnte en ny komité med Falk som formann og med Alnæs og professor Didrik Arup Seip (1884–1963) som øvrige representanter for riksmålet, og for landsmålet professor Marius Hægstad og dosent Knut Liestøl.
18.10.1 Falk-komiteens forslag
Falk-komiteen betyr noe nytt, på to måter: Den er den første rettskrivningskomité som behandler begge målformer, og den får som del av mandatet å stake ut veien for samnorsken. Som «samnorskens far» regner man gjerne Moltke Moe, som lanserte ordet i artikkelen «Nationalitet og kultur» i tidsskriftet Samtiden i 1909: et språk «vokset op av de levende talemål, byenes som bygdenes». Om Moe tenkte seg at utviklingen skulle skje naturlig, var det ikke nøyaktig slik departementet tenkte seg det (statsråd Jørgen Løvland med Halvdan Koht som bakspiller – henholdsvis tidligere og senere formann i Noregs Mållag).
Departementet fastsatte «maalet for og utstrækningen av komiteens arbeide» slik: «Den størst mulige tilnærmelse mellem vort lands to skriftsprog gjennem en sund, naturlig og lovmæssig utvikling av dem begge. Det er selvfølgelig ikke meningen at ville fremtvinge en kunstig sprogenhet, men komiteen maa altid ha for øie at den skal aapne veien for en utvikling frem imot national samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog.» Resultatet av komiteens arbeid kan kort oppsummeres slik:
a) Komiteen tok med seg alt av betydning fra 1913-utredningen, siterte flittig derfra, bygget det ut med flere detaljer og mer eksempelmateriale og supplerte med forslag som angikk landsmålet.
1. Harde konsonanter (p, t, k) ble gjennomført mer konsekvent enn i 1907.
2. Det samme var tilfellet med dobbeltkonsonant etter kort trykksterk vokal. Såpass konsekvent ble dette gjennomført, at det nå regnes som et prinsipp i norsk rettskrivning, en gjennomgående regel som man må ta hensyn til ved normering av nye ord.
3. Endelsen -a i bestemt form entall ble tillatt i noe større utstrekning enn i 1913-forslaget.
4. Helt nytt var det at endelsen -a ble innført i verbalbøyningen; komiteen så vanskelighetene, men mente at «døren bør aapnes for den [endelsen] som for andre norskheter», og foreslo at den måtte tillates i samme utstrekning som hunkjønnsformer og diftonger. Verb som hadde -et i fortidsformene fikk nå -a som valgfri form.
5. Forholdet mellom e og æ ble regulert, delvis etter landsmålets etymologiske system, og ble omtrent slik vi kjenner det i dag.
6. Særnorske vokaler ble anbefalt i f.eks. brott, dokke, golv, hogge, skott o.l., frå, åker, band, gard, hand o.fl.
7. Diftonger anbefales i veltalende ordelag: «Paa intet punkt av lydlæren er den tvang skriftsproget lægger paa folkets brede lag, mere følelig, mere trykkende og eggende end hvor riksmaalet har enkelt-vokaler mot tvelyd i folkemaalene… I overensstemmelse med fornorskningens principper bør disse tvelyd ikke kunstig holdes nede, men anerkjendes i det omfang som talen tilsiger.» Og «talen» skal ifølge mandatet være «folkets virkelige talesprog». Resultatet ble utstrakt valgfrihet også her, men bare diftong i en rekke særnorske ord (draug, gaupe, kveite, meis, brøite, løipe).
b) Komiteen så saken strengt i lys av mandatet; hovedsaken var å tilnærme. Det var ikke tale om å gjøre ting lettere i én målform hvis det ikke tjente tilnærmingen.
c) Komiteen var klar over at skulle mandatet etterleves, var det nødvendig med utstrakt valgfrihet – oftest mellom en form som bare betydde en grafisk endring fra 1907-rettskrivningen, og en form som medførte lydforandring, og som man antok ville møte motstand.
d) Komiteen stilte ikke opp to normer, men når man ser alle former i samme gruppe som en helhet, ble resultatet nettopp det: to normer, én moderat og én radikal.
18.10.2 Fremmedord
Falk-komiteen behandlet ikke fremmedordene, men de kom inn i de rettskrivningsregler og ordlister som komiteen fikk i oppdrag å utarbeide (1918), hvor de viktigste punktene er følgende:
1. Lydrett e, som i norske ord, for tidligere æ, f.eks. fenomen, retrett, premie, terreng.
2. Lydrett skrivemåte i ord som basseng, buljong.
3. s for tidligere c i verb på -isere, ord på -ise (kaprise) og en del andre, f.eks. desember, farse.
4. Endelsen -sjon for -tion, -sion og -ssion (stasjon, divisjon, misjon), med unntak for enkelte «fjerne og fremmede ord».
5. Lydrett sj i f.eks. drosje, sjakk, sjokolade.
6. Geografiske navn av typen Italien «bør ha endelsen -a ».
I sum er dette et sterkt norvagiseringsfremstøt; bare ordene på -sjon løper opp i et antall av mellom 300 og 400.
18.10.3 Debatten og forvirringen
Reformforslaget vakte voldsom debatt; den gjaldt i første omgang venstrestatsråd Løvlands hastverk med å få saken behandlet i statsråd: Han mottok komitéinnstillingen 12. desember 1917, og statsråd skulle holdes ni dager senere, lenge før noen utenom komiteen og statsråden visste hva som stod i innstillingen og lenge før den kunne trykkes.
I tiden frem til stortingsbehandlingen i april 1919 innløp det resolusjoner og protester fra mange hold, det ble forfattet brosjyrer og pamfletter, og saken opptok folk i et omfang vi i dag neppe kan forestille oss. Venstre hadde mistet stortingsflertallet ved valgene i 1918, og resultatet kunne bli at saken ville falle. Debatten varte i tre dager fra 5. april, det ble fremmet to utsettelsesforslag, og regjeringen truet med å gå av hvis de ble vedtatt. Omsider gikk saken igjennom med presidentens dobbeltstemme.
I sitt foredrag til den kongelige resolusjonen hadde departementet brukt obligatorisk om de moderate forandringene og valgfrie om de radikale. Man kom dermed misvisende til å tale om «obligatoriske og valgfrie former», noe som skapte forvirring. Det er f.eks. lett å se at mange av protestene mot reformen gjaldt de «valgfrie» variantformene. Men departementet fikk «bemyndigelse til at gi de nærmere bestemmelser og forskrifter angaaende tiden og maaten for reformens gjennemførelse i skolene». I praksis kom det til å bety at hvis et skolestyre hadde valgt de «valgfrie» formene i morsmålsopplæringen, ble formene obligatoriske i skolekretsen. Dessuten sikret departementet seg retten til å fortsette samnorskstrevet, ved at «de principper for en sproglig reform» som fremgår av Falk-komiteens innstilling, «fremtidig skal lægges til grund for den officielle retskrivning og for retskrivningen i skolene». Her lå en spire til 1938-reformen, som kunne ha gitt en slags hjemmel til å gå videre, også om ikke Koht i 1934 hadde tatt saken i egne hender.
Riksmålsrepresentantene i 1917-komiteen forholdt seg forskjellig i tiden som fulgte. Falk var taus, Seip aktiviserte seg sterkt i Østlandsk Reisning (se nedenfor), og Alnæs prøvde i skrift og tale å få riksmålsfolk og andre til å begripe forskjellen mellom de moderate og de radikale formene, og henviste til den læreboknormalen som fagforfatterne hadde utarbeidet, og hvor de radikale formene stort sett ikke kom med. – Det er for øvrig grunn til å merke seg en passus i Alnæs’ lange særvotum i komitéinnstillingen av 1917: «Jeg tror … at tvelyd og hunkjønsform neppe vil faa den plads i riksmaalet som flertallet aapner for dem, og jeg må derfor ta forbehold med hensyn til disse punkter. I det hele tror jeg at det gangbare riksmaal vil vise sig at være en sproglig enhet med større levedygtighet og av større styrke end komiteens flertal mener.»
18.10.4 1917-reformen i bruk. Østlandsk Reisning
Det var åpenbart at reformen kom for tidlig, bare 10 år etter 1907. Selv de moderate («obligatoriske») forandringene, som alle utenom skolen etter hvert gikk over til, må ha virket uvante, til tross for at de stort sett bare var grafiske og samsvarte godt med standardisert uttale. Flere aviser nølte. Venstreavisene Dagbladet og Verdens Gang var først ute, henholdsvis i 1919 og 1921. Social-Demokraten la om i 1924 og Stavanger Aftenblad (Venstre) i 1926, Aftenposten, Nationen og Tidens Tegn i 1928, Morgenbladet og Norges Handels og Sjøfarts Tidende i 1931 og Bergens Aftenblad i 1932.
I sakprosaen for øvrig og i skjønnlitteraturen gikk det senere. Fullt akseptert og gjennomført var 1917-rettskrivningens moderate variant ikke før et stykke ut i 1930-årene. For det lesende publikum later det ikke til at det varierte skriftbildet fra ren dansk til moderat 1917-rettskrivning har budt på problemer.
I skoleverket kom selvsagt den nye rettskrivningen i bruk tidlig, og ikke bare i den moderate («obligatoriske») varianten. Den radikale («valgfrie») ble i løpet av få år innført i nærmere halvparten av landets skolekretser, i mange tilfeller etter agitasjon fra Østlandsk Reisning (stiftet i 1916), en språklig-kulturell organisasjon som især skulle arbeide for å heve de østlandske dialektenes prestisje – som talespråk og som grunnlag for skriftspråksnormering. Frontfigurene var Seip (fra 1917-komiteen), Koht og Eivind Berggrav-Jensen (den senere biskop Berggrav). De radikale formene fikk imidlertid ikke noe langt liv i skolen. Da folk forstod hva de innebar, stemte de dem ut igjen like fort som de var kommet inn.
Forskjellen mellom de to formkategoriene kan belyses ved en sammenligning av de følgende to korte tekstene med «obligatorisk» (moderate) og «valgfrie» (radikale) former (sistnevnte er fremhevet med halvfete typer):
Hun gikk langsomt frem mot huset og stanset nedenfor trappen. Endelig kunde hun sette sig og hvile, nyte roen og stillheten, være alene med sig selv en stund. Hun så utover og strøk sig over pannen.
Hu gikk langsamt fram mot huset og stansa nerafor trappa. Endelig kunde hu sette sig og kvile, nyte roen og stillheten, være aleine med sig sjøl e(i) stund. Hu så utover og strauk sig over panna.
18.10.5 Uoffisiell normering, Riksmaalsvernet
En ny, akademilignende riksmålsorganisasjon, Riksmaalsvernet, ble stiftet i 1919, med formål å «maalbevisst arbeide for vort sprogs skjønhet og naturlige utvikling». Den talte 24 medlemmer, som skulle representere «videnskap, skole, litteratur, scenekunst, presse og næringsliv». Med støtte i det ene utsettelsesforslaget fra stortingsdebatten i 1919, som fikk 58 av de 126 stemmene, utarbeidet Vernet en ordliste (1921). Den presenterer en norm som er en varsom revisjon av 1907-rettskrivningen – en mellomting, et kompromiss mellom 1907 og 1917. Siden «de fleste som nu bruker sproget skriftlig», i alt vesentlig følger reglene av 1907, vil de «sikkert godkjende de forandringer Riksmaalsvernets ordliste byr paa». Det samme må gjelde dem «som hittil har fulgt en ældre retskrivning».
Også denne ordlisten oppførte valgfrihet og unntaksregler i mange tilfeller:
1. Når det gjelder harde konsonanter, går Riksmaalsvernets ordliste noe lenger enn 1907-rettskrivningen, med f.eks. aarsak, anstøtelig, ape, baktale, begrep, draape, glupende som eneformer, og valgfrihet «hvor uttalen er vaklende», f.eks. utelukkende (-d-), utillatelig (-d-).
2. For «dobbeltkonsonant i enden av ord» gis det en innviklet regel som nok ville være vanskelig å etterleve.
3. Med e og æ gjøres det nesten ingen forandringer fra 1907.
4. For fremmedordene er det ofte «opført to helt sidestillede former», f.eks. for «alle ord som ender paa -ssion, -sion eller -tion ».
Det er uvisst hvor mange brukere ordlisten fikk. Sannsynligvis var det langt færre enn man hadde ventet. Men Aftenposten brukte den fra 1923 til avisen gikk over til moderat 1917-rettskrivning i 1928, og ordlisten er viktig som det første resultat av normering innen riksmålsbevegelsen. Hovedretningslinjen var, og har siden vært, å ikke foregripe utviklingen. Vernets hovedoppgave fra 1922 var å utarbeide Norsk Riksmålsordbok (fullført i fire bind i 1957). Som redaksjonsspråk vedtok styret enstemmig i 1924 å bruke den moderate varianten av 1917-rettskrivningen.