17.5 Mer om fremmedordenes skrivemåte
17.5.1 Hva er et fremmedord?
Skal man inndele ordforrådet i et språk i typer ut fra ordenes opprinnelse, er det vanlig å regne med to hovedgrupper: arveord (ord som har vært i språket i uminnelige tider) og importord (ord som er «importert» fra andre språk). Importordene kan inndeles i to typer: lånord (ord som er innlånt i eldre tid (på et eldre språktrinn), og som er tilpasset lyd- og skriftsystemet i landet som låner), og fremmedord (ord som i de fleste tilfellene er innlånt i forholdsvis ny tid (i skandinavisk fra 1600-årene av), som har beholdt fremmede trekk i lydform, trykkplassering eller skriftform, og som på den måten stikker av fra det hjemlige og kan virke «fremmede»).
17.5.2 Det innlånte kontra det hjemlige
Det er vanskelig å si nøyaktig hvor stor del importordene utgjør av ordforrådet i norsk; antagelig dreier det seg om opp imot 40 prosent. Av de importerte står latin og gresk for nesten halvparten, og nedertysk, fransk og engelsk for en snau sjettedel hver, mens andre långivere (italiensk, nederlandsk, tysk, spansk osv. samt fjernere språk) til sammen har levert ca. 10 prosent.
Slike tall kommer man frem til ved å telle oppslagsord i en representativ ordbok. Men at nesten fire av ti ord i norsk er kommet fra utlandet, sier lite om hvordan det fortoner seg i praksis. – For det første er, som nevnt, de fleste lånordene fra tidligere tider vel innarbeidet; de «høres og ser norske ut», f.eks. bli, begynne, brekke, dans, doktor, engel, fersk, flause, form, freidig, ganske, glose, hive, kirke, klage, kor, krone, kåpe, lekker, menneske, omtrent, plass, prest, skole, skrive, spyd, stolt, tog, vinke, vittig…
For det annet spiller det en rolle hvor hyppige (frekvente) fremmedordene er i tekster. Undersøkelser har vist at de 100 hyppigste ordene i løpende avis- og romantekst utgjør mellom 40 og 50 prosent av ordmengden, og av disse 100 er antall lånord mindre enn 10, med bli som det hyppigste; det ligger på omkring 30. plass på frekvenstabellen. Resten er arveord. Fremmedordene kommer betydelig lenger ned. Av de 1000 hyppigste ordene i løpende tekst er mellom 60 og 70 prosent arveord, og mellom 15 og 20 prosent er lånord fra tysk. Omkring 10 prosent er fremmedord av latinsk og gresk opprinnelse (ord som eksempel, jurist, materie, nasjon, universitet og demokrati, filologi, matematikk, polyfon, syntese, osv.), og de resterende ca. 10 prosentene utgjøres av lån fra en rekke språk, deriblant engelsk. Antall engelske ord blant de hyppigste 1000 overstiger neppe dusinet.
For det tredje er mengden av importord avhengig av emne og teksttype. Fremmedordene er klart hyppigere i vitenskapelig prosa enn i jevn allmennprosa, og innslaget av nyere lån fra engelsk er merkbart på mange fagområder (f.eks. i filmfag, idrett, militærfag, musikk, markedsføring, økonomi) og i slangpreget privatspråk på Internett.
17.5.3 Forholdet mellom lyd og skrifttegn
Fremmede språk har enkelte lyder som avviker mer eller mindre fra de norske; de fleste fremmedspråk mangler de norske skrifttegnene æ, ø og å, og de har til dels andre systemer og regler for å gjengi lydene med skrifttegn. Et par eksempler: å-lyden skrives i fransk au (chauffeur, chaussée), eau (plateau, château), od (pernod), os (repos), ot (tricot). Dessuten o for kort å-lyd, som i norsk (baroque, en bloc) og on for nasalert å-lyd, som norsk ikke har (salon, chiffon). I dagens norske rettskrivning skrives disse ordene slik: sjåfør, chaussé, platå, château, pernod, repos, trikot, barokk, en bloc, salong, chiffon. Som vi ser, har noen ord fått norsk skrivemåte – de er blitt norvagisert –, og tiden for vedtakene eller ordboksføringen er som følger: chauffør (1917), sjåfør (1938), platå (1907), trikot (1800-tallet), barokk (1800-tallet: barok), salong (1907). De andre har beholdt den fremmede formen.
Noen ord som vi har lånt fra engelsk, med en vokal som ikke ligger langt unna norsk ø-lyd, skrives slik i opprinnelsesspråket: flirt, (script)girl, service, nerd, touch, trouble, bluff, rub ’gjøre ru’. I dagens offisielle bokmålsrettskrivning er de normert slik: flørt, (script)girl (eller bare script eller skript), service eller sørvis, nerd, touch/tøtsj, trøbbel, bløff, rubbe. Vedtak eller ordboksføring av norvagisert form: flørt(e) (1938), service/sørvis (1996), touch/tøtsj (1974), tøtsje (1974), touche/tøtsje (1996), trøbbel (1940), trubbel (1981), trøbbel (1983), bløff(e) (1940). I girl, nerd og rubbe er altså den engelske vokalen beholdt.
17.5.4 Ord fra fransk og engelsk
Motorkjøretøyenes økende og etter hvert dominerende betydning for folks dagligliv måtte før eller siden fremtvinge en mer eller mindre norvagisert form av chauffeur, når det dessuten (fra 1862 av) var en viss tradisjon for å norvagisere ord hvor skrivemåten var spesielt fremmed. (I dansk og svensk skriver man for øvrig stadig chauffør). Det har ikke vært naturlig med en tilsvarende behandling av chaussée; der er bare den franske hunkjønns-e fjernet. Ordet og fenomenet var sjeldent, og de norske ordene landevei, storvei, hovedvei o.a. har gjort tjenesten. I Riksmålsvernets uoffisielle ordliste fra 1921 har man riktignok forsøkt; der står chaassé oppført som valgfri form vsa. chaussé og chaaffør vsa. chauffør.
I tilfeller som platå kan leseligheten spille en rolle; formene plateauet, plateauer og plateauene er ikke lette å oppfatte. At det ikke er gått likeens med château, kan henge sammen med at ordet brukes lite i bøyde former, men først og fremst er det et verdenskjent fagord og knyttet til en bransje hvor Frankrike står sentralt. I riksmålsrettskrivningen er cirkumfleksen over a fjernet, som i chateaubriand.
Pernod er et firmanavn. Et lignende ord er champagne, opprinnelig egennavn, som nok for de fleste fungerer som fellesnavn og er vel kjent, men norvagisering møter motstand, især hos fagfolk. Det gjelder i mindre grad cognac, som har vært skrevet mer eller mindre norvagisert (kognak, konjak, konjakk o.a.) helt siden 1800-tallet. Formen kyraså (etter den franske uttale av det vestindiske curaçao) har vært i begrenset bruk i mer enn hundre år, men har aldri vært normert form, og åddevi for eau de vie er stadig bare humoristisk. – Trikot og barokk kan tas som eksempler på at det stort sett er lettere å norvagisere – og i det hele forandre – konsonanter enn vokaler.
Nasalvokaler, som i fransk markeres med n etter vokalen og deretter eventuelt en stum konsonant, skrives på norsk regelmessig med ng etter vokalen når skrivemåten norvagiseres, og vokalen tilpasses norsk uttale: bassin > basseng (1917), terrain > terræng (1907) og terreng (1917), gratin > grateng (1917), salon > salong og bouillon > buljong (1907). Ord med nasal a i fransk er bare i liten grad norvagisert: present > presang (1917) og volant > volang (1940). Ellers staves slike ord uten g i norsk: korrespondanse, finans, grand, departement, parentes, altså ikke -ang- etter uttalen.
Engelske vokaler og diftonger byr på en del problemer hvis man skal gi ordene norsk skrivemåte. I det hele tatt har engelsk rettskrivning mange merkverdigheter sett med norske øyne, men takket være god engelskundervisning står nordmenn flest ikke fremmede overfor ord med engelsk skrivemåte; vi har ganske god kjennskap både til ortografi og uttale. Eksemplene ovenfor med ø-lyden er ikke av de vanskelige normeringstilfellene, men vi ser at det har vært problemer. Ordet girl har antagelig vært for velkjent til å norvagiseres, og det ville ha tatt seg underlig ut i sammensetninger som callgørl og showgørl. Når det gjelder touch og trouble, har man vaklet litt og ombestemt seg; i våre dager går ord som hører eller har hørt hjemme på et noe lavere stilplan, vanligvis greit inn i det norske systemet og får ø; bløff(e) er et annet eksempel på det, og fra de senere år: røff, tøff, pønk. Når det gjelder rubbe, kan det ha spilt en rolle at det bare er betydningen ‘gjøre ru’ som er ny og lånt fra engelsk; ordet er gammelt i norsk med betydningen ‘gni, skrubbe’ uttalt med [u], og man hører denne uttalen også i den nye betydningen; også dubbe (‘lydlegge film’) uttales på begge måter. I disse to ordene spiller skriftbildet en rolle for uttalen, slik tilfellet er ved nerd, som på norsk uttales [nærd], likedan med det langt eldre ordet slum, som vi uttaler med [u]. I slike tilfeller gjør man ingenting med skriftformen.
17.5.5 Generelle betraktninger om norsk skrivemåte (norvagisering) av fremmedord
Dette lille utvalget av fremmedord og opplysningene om behandlingen av dem i norsk kan antyde hvor komplisert virkeligheten er – og har vært. Og årstallene angir bare når ordene ble normert eller ordboksført; de sier lite om hvordan de virkelig ble og blir skrevet. Folk er stort sett språkkonservative, og det vil alltid være mange som ikke – iallfall ikke straks – bryr seg om å oppta ortografiske nyheter, men fortsetter å skrive slik de er vant til. Dermed kan to eller flere former leve side om side i mange år, normerte og unormerte. I nettalderen, da så mange skriver som det faller dem inn i øyeblikket, kan dette bli et enda tydeligere trekk i skriftspråklig praksis, om vi ser den i full bredde.
I det store og hele har Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (stiftet 1953) vært varsommere med å anbefale norsk skrivemåte i riksmålsrettskrivningen enn departementet, Norsk språknemnd og Norsk språkråd har vært når det gjelder de offisielle målformene. Blant de engelske ordene nevnt ovenfor ble flørt(e) tatt inn i riksmålsnormen som valgfri form i 1956, og flirt(e) tatt ut i 1963. Service og de beslektede ordene serve og server (i alle betydninger) har bare denne formen i riksmålsrettskrivningen. Formen tøtsj(e) ble valgfri form i 2005. Ordet trøbbel forekom ikke i noen form i Riksmålsordlisten før i 1963.
17.5.6 Erstatningsord
I våre dager legges det en viss vekt på å finne norske erstatningsord for mer eller mindre uønskede fremmedord. Det var neppe på tale for hundre år siden når det gjelder chauffeur/chauffør (se ovenfor), men ordet fører har stått til disposisjon og var i bruk om den som kjørte elektrisk sporvogn, forstadsbane og jernbanetog (lokomotivfører). Omsider er det kommet i utstrakt bruk også om dem som tar seg frem i gater og på veier, både fordi det brukes i veitrafikklovgivningen, og fordi det har vært bruk for en samlebetegnelse for alle som kjører et motordrevet fremkomstmiddel, to- eller flerhjuls. Det har altså vært utviklingen og behovet som har fremkalt bruken av ordet fører; bistand fra språkplanleggere har ikke vært nødvendig.
De fleste anser nok et godt erstatningsord («avløserord») for å være den beste løsningen, altså at et innarbeidet eller nydannet hjemmenorsk ord får tre i stedet for det fremmede. Men det er ikke alltid at forslagene om nydannelser blir godtatt; iallfall kan det ta tid. Til erstatning av carport (1964) foreligger det flere fantasifulle forslag som ikke har ført frem, og et godt og anskuelig ord som kollisjonspute (1980-tallet) har svært langt igjen før det kommer på høyde med airbag (1970) i brukshyppighet. Ordet (goal)keeper kom til Norge med fotballspillet på 1880-tallet, og keeper er fortsatt langt hyppigere enn målvakt og målvokter til sammen og dominerer i sammensetninger (keeperspill, keepertabbe, Brann-keeperen o.fl.). Derimot ble den opprinnelige uttaleformen av football [futtbål] tidlig fornorsket, først til [futtball] med tonelag 1 og så til [fot(t)ball] med tonelag 2. Skriftformen ble norvagisert til fotball. På den annen side igjen har først i løpet av de siste par tiår hjørnespark kommet på høyde med corner i hyppighet. Det har gått raskt med f.eks. e-post, som på få år har distansert e-mail; begge har vært i bruk fra første halvdel av 1990-årene. Men det kan være at det usammensatte mail går seirende ut av konkurransen, hjulpet av verbet maile, som er langt smidigere enn e-poste; ordet poste må stadig reserveres for ordinær post.
17.5.7 Betingelser for norvagisering
Det er vanskelig å finne gode erstatningsord, og det er like vanskelig å vite om og eventuelt når de kommer i alminnelig bruk. Det filologiske arbeidet med nyordene vil som oftest dreie seg om norvagisering eller ikke norvagisering. Ord av eldre dato, med innarbeidet skrivemåte, bør man i alminnelighet være forsiktig med å forandre.
Nye fremmedord har alltid vært i bruk i visse kretser eller fag innen normeringsinstansene får øye på dem og eventuelt bestemmer seg for å gjøre noe. Første betingelse er da at det eksisterer en normaluttale av ordet som er så stabil og anerkjent at man kan bygge en norsk skriftform på den. Det gjorde det i tilfellet chauffeur/chauffør/sjåfør; dialektuttaler som [sjaffør] og [sjæufør] kom ikke i betraktning. Likedan med clutch/kløtsj: det ble ikke tatt hensyn til folkelige uttaleformer som [klusj] og [kløsj].
Annen betingelse er at ordet bør ha vært i bruk skriftlig i en form som noenlunde svarer til denne normaluttalen. Totalt nye og ukjente skrivemåter skaper lett uro og forvirring.
Tredje betingelse er at ordet må kunne innpasses i det norske rettskrivningssystemet (praksis og regler for samsvaret mellom lyd og skrifttegn). For eksempel bør ord som jeans og jockey få beholde den engelske formen, siden forbindelsen d + sj i fremlyd ville virke for avstikkende i norsk rettskrivning, og engelske diftonger som i coach, sit-down og knockout er det vanskelig å skrive lydrett på norsk uten å ty til uvante bokstavkombinasjoner.
I det store og hele er det enighet om hvilken form et fremmedord bør få, hvis det først skal norvagiseres. Striden kan stå om tidspunktet for omnormering og hvor konsekvent og omfattende et «inngrep» skal være.
Fjerde betingelse er at avgjørelser ikke tas før man har anvendt sunt skjønn, f.eks. overveiet forholdet fagspråk (terminologi)/allmennspråk, forholdet nasjonalt/internasjonalt og forholdet norsk/skandinavisk. «Fag» er et omfattende begrep, og det er stor forskjell på hva fagordene språklig sett betyr for «vanlige språkbrukere». De bilfaglige ordene som er nevnt i det foregående, angår de fleste av oss, ord fra f.eks. hjernekirurgi, nanoteknologi og partikkelfysikk gjør det ikke. Ord som booke, guide, mail, pub, scene, service, show, taxi og yankee er det neppe nødvendig å særbehandle i land som vårt, i den vesteuropeiske kulturkrets og med latinsk alfabet; det er nærmest en fordel at de har en internasjonal form. Når fremmedord normeres i Norge, bør man ta i betraktning hva som er gjort og gjøres i Danmark og Sverige. Fremmedordnormering er et område som egner seg for nordisk språklig samarbeid.
Femte betingelse er at det prinsipielt gis rom for valgfrihet mellom den fremmede formen og den nye norvagiserte, og at man ikke går raskere frem enn at det store flertall kan slutte seg til vedtakene. Språkrådet vedtok i 1998 for bokmålets og nynorskens vedkommende at «norvagiseringen bør foregå i et moderat tempo hvor man tar rimelig hensyn til reaksjoner fra publikum». Dette burde kunne sikre en rolig og harmonisk utvikling.