17.4 Stumme konsonanter: konsonanter som ikke uttales
17.4.1 Stum d
Utenom den stumme d som vi har i forbindelsene ld og nd (se 17.2.3), skrives av historiske årsaker en d som ikke høres, i mange ord etter r: bord, fjerde ’4.’, fjord, gjerde, preteritumsformen gjorde, gård, hard, merd (fiske-), nord, ord. Østnorske dialekter har her ofte en uttale med «tykk l», som forteller at lyden har en annen opprinnelse enn den «rene» r, nemlig norrøn r + «stungen d » (ð). I ordene ur (stein-), i gjære og vøre ’bry seg om, respektere’ er en slik historisk d sløyfet i rettskrivningen.
En d som ikke høres, skrives i mange ord etter lang vokal: beskjed, blid, blod, brød, død (adj.), glad, gled, gned, god, i sted, kjed, med, rød, smed, ved o. fl. Preteritum av stå kan skrives stod eller sto, likeså bad eller ba av be.
17.4.2 Stum g
Også når vi i mange ord skriver en g som ikke høres, skyldes det språkhistoriske forhold. Vi finner den bl.a. i gjalle, gjedde, gjeld, gjelde, gjemme, forstavelsen gjen- og igjen, gjennom, gjerde, gjerne, gjerning, gjerrig, gjespe, gjest, gjete, gjette, gjev, gjær, gjø, gjødsel, gjøk, gjøn, gjøre, gjørme, gjørtler.
g er stum i endelsene -ig og -lig: modig, farlig. I superlativ uttales g som [k]: modigst, farligst, mens den ikke uttales foran e: modige, farlige og modigere, farligere.
17.4.3 Stum h
Med stum h er det på samme måte. I norrøn tid ble den uttalt foran v, og vi finner spor av denne uttalen i mange dialekter i form av [kv] eller [k], iblant [gv]. Vi skriver h foran v i hval, hvete (kornsort), hvile, hvine, hviske (snakke lavt), hvit o.fl., foruten i en rekke «småord»: hva, hvem, hver, hverken, hvilken, hvis, hvor, hvordan, hvorfor og pronominaladverbene hvorav, hvori(blant), hvorpå o.fl. Det samme gjelder et par foreldede ord: hvi (hvorfor) og hvo (hvem).
Riksmålsrettskrivningen tillater h i noen ord hvor offisiell rettskrivning har sløyfet den: hvalp, hvirvel, solhverv, tidehverv og hvisle for valp osv.
Også foran j har vi stum h, bl.a. i hjell (hems), hjelp, i hjel, hjelm, hjemmel, hjerne, hjerte, hjord, hjort, hjul, hjørne.
17.4.4 Stum l
Stum l skrives foran j i noen ord: ljome, ljore ’røykåpning i tak’, ljå (men jåblom). En slik l hører historisk hjemme også i den vanlige østlandske dialektformen av lyve, men den skriver vi uten l: juge.
17.4.5 Stum t
t er stum i bestemt form entall av intetkjønnsord: huset, partiet, vannet osv. og i det. Foran genitivs-s uttales t: husets, partiets, vannets, dets.