17.2 Konsonantene
17.2.1 b, d, g og p, t, k
Fra dansk skrivemåte kom de stemte konsonantene b, d og g inn i ord hvor de ustemte p, t og k historisk hørte hjemme. Mest påfallende var dette etter lang vokal, f.eks. dåb, gade, skrig. Gjennom rettskrivningsreformene fra og med 1907 (se 18.8 osv.) er norske former for det meste gjeninnført, med grunnlag i uttalen i det meste av landet.
I tidens løp hadde en skriftuttale etter det danske mønsteret festet seg i en del ord. Uttaleformer som «foreløbig», «håb», «kjøbmann», «våben», «lebestift», «skib», «embede», «nadverd», «vidne», «fryktinngydende», «innflydelse», «innskydelse», «skidden», «viden(skap)», «yderst» o.fl. er stadig i bruk, også hvor de ikke har grunnlag i dialekten. Men langvarige forbud mot b, d og g i offisiell rettskrivning har virket til å dreie både uttale og skriftform av slike ord i retning av ustemt konsonant (p, t og k). Et fast uttrykk som «takk i lige måde» uttales vanligvis som det er angitt her, men skrivemåten er takk i like måte.
På samme måte som ved mann : mandig har vi enkelte motsetninger mellom ustemt og stemt konsonant, som neppe byr på problemer: fet : fedme, flate : overfladisk, gråte : begredelig, late : -laden (fetladen, mørkladen o.fl.), mot : modig, vemodig o.fl., nyte : nydelig, lik : ligne, ta – tok : -tagelig (antagelig, mottagelig o.fl.), -tagelse (antagelse, deltagelse o.fl.), -tager (deltager, mottager o.fl.).
Med stemt konsonant skriver vi ad (følges ad, adferd, adkomst, adspredelse o.fl.), fortryde(lse), laden (gjøren og laden), lader ’geberder, fakter’, skjød, drog ’latsabb’, legfolk, sogn, fremragende.
En pussig misforståelse har den gamle skrivemåten sindrig vært utsatt for. Den kommer av det tyske sinnreich ’forstands- eller idérik’ og skrives nå sinnrik. Men den gamle (danske) skrivemåten hadde ført til en feilaktig (norsk) uttale [sindri], uten sluttkonsonant, slik mektig, riktig o.fl. uttales; folk mistet følelsen av at ordet er sammensatt av sinn og rik. Man hører fremdeles uttalen [sindri] en gang iblant eller ser ordet skrevet sindrig.
17.2.2 g og v
Det er valgfrihet mellom mage og mave, men vi skriver flyver, flyvning, flyvetanke o.l. Riksmålet har beholdt enkelte tradisjonelle former som valgfrie hvor offisiell rettskrivning har bare g: farve vsa. farge, have vsa. hage (frukt-, blomster-), torv vsa. torg. At disse v-formene er beholdt, skyldes at de er utbredte taleformer. Derimot skriver vi bare lage, selv om uttaleformen [lave] er høyst levende. Skriftformen lave ble utestengt allerede i 1907.
17.2.3 ld og ll, nd og nn
Over store deler av landet er d stum etter l og n, og det kan være vanskelig å vite om visse ord skrives med ld eller ll, med nd eller nn (fjell, men kveld, bunn, men hund, vann, men land). Når vi har beholdt d i mange ord, har det historiske årsaker; den står der bare i de ordene som hadde d i norrønt. Etter dansk skriveskikk kom d inn i ord hvor den språkhistorisk ikke hørte hjemme (fjeld, mand), og rettskrivningsreformene på 1900-tallet førte inn igjen ll og nn i de fleste.
Med ld skriver vi fald ‘brett på tekstil’, fold ‘brett; høstingsutbytte’, -fold (mangfold, tifold o.l.), gild, gjeld, gjelde ‘være gyldig; angå; kastrere’; men gjelle ‘åndedrettsorgan hos fisk’, holde, ild, kald, kulde, melde, mild, sild, skjold, skylde (men skylle ‘rense, rengjøre med vann’), sold ‘lønn’, spjeld, såld ’sikt, sil’, tjeld, vold ’makt’; men voll (gress-, seter-, festningsvoll, Eidsvoll).
Med nd skriver vi and, binde (men binne (‘hunnbjørn’)), blande, blende, blind, blund, bonde, brand ’stokk, stolpe’ (men (ilde)brann), bånd, forbund, forstand, fynd, grend, grind, hende ’skje’ (men henne, avhengighetsform av hun), lend, lind, lund, pund, rand, rund, sandstrand, sende, skynde, stand, stund, sund ’trangt farvann; i stykker’ (men sunn og frisk), vende ‘snu’ (men venne seg til, avledet av vane), vind, vinde ’sno’ (men vinne ‘seire’), ond og vond, ånd.
I en del ord hvor dobbeltkonsonant er påbudt i offisiell rettskrivning, er former med [d] stadig vanlige i tale: fyldest, gylden – gyldne, huld – hulde ’nådig, hengiven’, hyldest, hynde ’pute’, almindelig, evindelig o.fl., og de tillates i riksmålsnormen.
(Om l-lyden og n-lyden, se under «Dobbeltkonsonant» og «Stumme konsonanter». Som konsonant i vår sammenheng kan vi også regne nasale lydforbindelser med opprinnelse i franske nasale vokaler, nemlig ang-, eng- og ång-lyden, se 17.5.4.)
17.2.4 j-lyden
J-lyden skrives med g foran lyse vokaler (i og y) og foran ei: gi, begynne, geit. Foran de andre vokalene kan vi ha j: ja, jeger, jord, jubel, jul, jøkel osv., men ofte skrives gj (gjemme) eller hj (hjemme), se omtalen av stumme konsonanter (17.4.2, 17.4.3).
17.2.5 k-lyden
Preteritum av verbet bringe har i riksmål valgfrihet mellom brakte og bragte; bokmål har bare brakte, jf. 3.2.1.4.
Når fremmedord med k-lyd skrevet c norvagiseres, har det skjedd og skjer det normalt med bokstaven k: ekstrakt, kabriolet, kompani, kultur. For stats- og stedsnavn på eller med c er det valgfrihet mellom c og k i innbyggernavnet og det tilhørende adjektiv: Canada og canadier eller kanadier og canadisk eller kanadisk; Jamaica og jamaicaner eller jamaikaner, jamaicansk eller jamaikansk.
17.2.6 kj-lyden
Denne lyden, som f.eks. innleder ordet kjære og som deler av den yngre generasjon har fått vanskeligheter med å uttale, skrives i alminnelighet kj som i kjapp, kjenne, kjole, kjøre osv., men foran i og y bare k: kilde, kinn, kirke, kylling, kyndig, kyss, kyst. Også foran diftongen ei skulle det normalt stå bare k: keitet(e), keive, men det svenske ordet for jente – tjej – har valgfrihet mellom kj og k i norsk: kjei eller kei. Folkelige, mer eller mindre slangpregede, opprinnelig «sjømannsengelske» uttaleformer av en del engelske ord kan skrives slik: kjangs(e), (engelsk chance), kjingse (veksle, bytte; engelsk change), kjip (‘smålig’; engelsk cheap), men chief (maskinsjef på skip; uttalt «kjif» eller «tsjif»).
I noen få ord skrives kj-lyden tj av historiske årsaker, f.eks. i tjafs, tjeld, tjern, tjor, tjue, tjære og former som tjukk, tjuvflaks, -radd, -triks og tjuagutt.
17.2.7 s-lyden
Både i hjemlige ord og fremmedord skrives s-lyden oftest s. Men ganske mange vanlige fremmedord har c når følgende vokal er e, i eller y: celeber, celle, centi-, cerebral, cesur, cirka, cisterne, citrus, city, cyklamen, cyto- o.fl. I en del slike ord ble det i 2000 gitt valgfri form med s i bokmål, f.eks. selle og sirka. Det samme skjedde med noen ord med innarbeidet skriftform sc, f.eks. fascist, scenario, scene. Riksmålet har bare formene med c.
17.2.8 sj-lyden
Sj-lyden skrives i ord av hjemlig opphav bare skj eller sj: (kan)skje, skjegg, skjenne, skjorte, skjul, skjære, skjønn; sjangle, sjekte, sjel, sjelden, sjette, sjø og mange flere. Ut fra dagens språk er det ikke mulig å gi regler for når det skal være skj og når sj; det avhenger stort sett av historiske forhold (skrivemåten i norrønt o.a.).
Foran i og y skrives bare sk: ski, skinne, sky, skynde, skyte osv. Det samme gjelder de få ordene med sj-lyd foran ei og øy: skeid, skeie (ut), skeis, skøyte.
Nysgjerrig uttales i sørøstlandsk alltid [nysjæ’rri]. Uttalen [kjæ:’sjte] av kjæreste er fremmed for omhyggelig tale, selv om den ofte høres. I begge tilfeller viser skrivemåten ordets opprinnelse.
Mange fremmedord har fått norsk skrivemåte i samsvar med regelen for norske ord, bl.a. sjablong, sjakk, sjalu, sjanker, sjanse, sjargong, sjef, sjekk, sjeté, sjokk, sjonglere, sjåfør, sjåvinisme. Det gjelder videre de mange franske ord som ender på -age i opprinnelsesspråket: etasje, garasje osv. Også foran i, y og ei skrives sj i noen få ord, i strid med den norske hovedregelen som forbyr j foran disse lydene: sjia(muslim), sjikane(re), sjikt, sjimpanse, sjingel ’frisyre’, sjiraff, sjy ’kjøttkraft’, brosjyre, sjeik.
Fremmed skrivemåte er beholdt i en lang rekke ord fra forskjellige språk, og sj-lyden får da tilsvarende skrivemåter:
ch i franske og engelske ord: attaché, chateau, chic, charter, cheddar, match osv.
g i franske ord: arrangere, gelatin, gelé, geni, ingeniør, regi(me) osv.
Det samme gjelder genere og generøs, som i bokmål har sj- som eneform, mot valgfrihet i riksmål. Brennevinet genever kan i bokmål fra 1938 av bare skrives sjenever, en form som har vært og er lite i bruk.
j er beholdt i journal(ist) og à jour, likeledes i f.eks. jeans, jihad, jingo og jockey, hvor uttalen med affrikat [dsj] gjør at lydrett norsk skrivemåte ville virke svært avstikkende. Uttalen kan imidlertid endre seg, slik det tidlig skjedde med jeep, og som det er tilløp til i jeans og juice. Det siste har valgfri form jus i bokmål.
sch står i noen få lånord fra tysk: schnauzer, schwung, schächte.
sh er typisk for engelske ord: dash, shabby, sherry, shingle ‘takbelegg’, shipping, shop(pe) osv.
c skrives i noen italienske ord som til dels uttales med affrikat (t-forslag): cello, cembalo, boccia, cappuccino o.fl.