14.2 Substantiver
14.2.1 Sammensetning
14.2.1.1 Forholdet mellom leddene i substantiviske sammensetninger
Sammensatte substantiver kan ha forledd av mange forskjellige typer, men vanlige substantiver (fellesnavn, appellativer) dominerer sterkt: steinbrudd, gatekjøkken. I løpende tekst har anslagsvis 80 % substantivisk forledd. Her finner vi tilfellene hvor rekkefølgen er betydningsskillende: lærerskole – skolelærer, takpapp – papptak, busstur – turbuss, bilbud – budbil, veggplate – platevegg, hustukt – tukthus osv. Andre mulige forledd er egennavn (proprier): københavntur, Trump-sveis; adjektiver: storkiosk, småpenger; verb i infinitivsform: hoppetau, løpegutt, gågate, eller som verbstamme: spaserstokk, eller verbalt partisipp: bruktbil; determinativ: hverdag; pronomen: hunkjønn; tallord: tikamp; preposisjon: tiltro; adverb: fremtid; svarord: jamenneske; interjeksjon: hurragutt.
Unntaksvis forekommer også nominalledd som består av substantiv med foranstilt adjektivisk attributt: varmtvannsbereder, femtiårsdag, ingenmannsland, ettpartistat; eller endog preposisjonsledd: undervannsbåt.
Forleddet modifiserer etterleddet betydningsmessig, men forholdet mellom modifiserende forledd og modifisert etterledd tillater ofte tolkning i forskjellige retninger alt etter omstendighetene. F.eks. betyr bilkø ’kø av biler (på en vei)’, men ferjekø ’kø (av biler, mennesker) som venter på ferje’. Sammensetningen fiskedame kan alt etter konteksten bety ’dame som selger fisk’, ’dame som studerer eller forsker på fisk’, ’dame som fortrinnsvis har fisk som motiv for sin kunst’, ’havfrue’ eller muligens også noe annet.
De fleste sammensetninger består nok av to enkeltord: båthus [a[b]], men en god del består av tre, og noen av enda flere. Ved tre ord oppstår mulighet for to forskjellige strukturanalyser, én med komplekst etterledd [a[b+c]]: kunstordbok, lakseoppdrettsanlegg, og én med komplekst forledd [a+b[c]]: fremmedordbok (mer logisk: fremmedord-ordbok), båthustomt, husbåtferie, jernbanemann, motorveidiskusjon, atomvåpenangrep. Tvetydighet forekommer: rikskirkejubileum [riks[kirkejubileum]] eller [[rikskirke]jubileum].
Sammensatte substantiver kan altså inngå i sammensetning med enkeltsubstantiver eller med andre sammensetninger. Slike komplekse sammensetninger er alltid hierarkiske og binære; dvs. det er på hvert trinn etter det første alltid et komplekst for- eller etterledd. Jf. eksemplene som allerede er gitt, og følgende:
husbåtkanalferie ia hus + båt = [husbåt]
ib kanal + ferie = [kanalferie]
ii [husbåt] + [kanalferie] = [husbåt[kanalferie]]
Forleddskategoriene adjektiv og substantiv/infinitiv krever en ekstra kommentar.
Bøyd adjektiv som forledd. Forleddskategorier som har bøyningsformer, står vanligvis i ubøyd grunnform. Det gjelder i all hovedsak også ved adjektiver, hvor ubøyd form av den sterke, ubestemte bøyning brukes: blåbær, men et blått bær; likeledes: blåtøy, flatbrød, godvær, klarsignal.
Bøyd form forekommer, og er langt på vei begrenset til nøytrum entall av adjektivets ubestemte bøyning: godtfolk, godtkjøp, men godvær; tungtvann, men tungsinn; varmtvann, men varmluft. Likeledes heter det grønnfor, men grønthandel ’handel med grønt’, grøntområde, grøntrett, grønttorg. Vi veksler mellom nyttår og nyår, men de to ordene betyr ikke generelt det samme; nyttår blir helst brukt om selve årsskiftet, mens nyår er en ’periode i begynnelsen av et nytt år’, jf.: en gang ut på nyåret.
Sammensetningene med bøyd adjektiv nevnt hittil har paralleller i tilsvarende nominalledd med attributivt adjektiv. Det er ikke tilfellet i gamlehjem ’hjem for gamle’, hvor gamle- er et substantivert adjektiv i ubestemt form som betegner ’gamle personer’.
Av en annen art er sammensetningene med bøyd bestemt adjektiv i entall som forledd: veslegutt, gamlefar. Sammensetningen gamleby kan brukes i ubøyd, ubestemt form: Her finner man en vakker gamleby, men sammensetningen er vanligere i bestemt form: gamlebyen, eller i et bestemt nominalledd: Hovedstaden er kjent for sin vakre gamleby. Gamlemåten brukes bare i bestemt form: Her gjør vi det på gamlemåten.
Substantiv eller verb som forledd? Samme verbale ordstamme kan opptre i forledd av forskjellig form, jf. (i) bakerbutikk, fiskerlag, leserkrets, lærermøte, skriverlønn osv., og (ii) bakepulver, fiskeplass, lesesirkel, lærebok, skriveplass osv. Den første gruppen er sammensetninger med substantivene baker-, fisker-, leser-, lærer-, skriver-. I den andre gruppen er det nærliggende å se på forleddet som infinitiv av verbene bake, fiske, lese, lære, skrive.
Det finnes imidlertid også sammensetninger som tydelig har bindesuffiks -e-. I tilfeller som fiskeblod, fiskeforedling taler betydningen for å anta en forleddsform fiske- av substantivet fisk, mens det i fiskeplass er naturlig å søke tilknytning til infinitiven fiske. I tilfeller hvor forleddet enten kan oppfattes som verbet fiske eller som substantivet fisker, tillater rettskrivningen valgfrihet: fiske(r)bu, fiske(r)båt, fiske(r)fartøy o.fl., likeledes: vekke(r)klokke. Forleddets form slutter seg ellers som regel til andre lignende sammensetninger. Det heter således dykkerskole, dykkerkurs som dykkerhjelm, dykkerklokke, men svømmeskole, dansekurs som svømmebelte, dansesko. Spesielt gjelder det ved sammensetninger med samme etterledd: fortellekunst, diktekunst som fektekunst, kokekunst. I tvilstilfeller er som regel infinitivsformen å foretrekke.
14.2.1.2 Bindesuffiks
Måten sammensetninger sammenføyes på, varierer. Det dreier seg især om hvorvidt forleddet skal stå i grunnformen: bilhjul, dagtid, eller om det skal bindes sammen med resten av ordet ved hjelp av et bindesuffiks (fugesuffiks, fugeelement), med opphav i tidligere språktrinns kasusendelser. Vanligst blant disse er -s-: tidsreise; og -e-: muselort; de øvrige er til sammenligning særtilfeller (jf. nedenfor pkt. (f)): -er-: rettergang; -n-: øyenlege; -ns-: øyenslyst;-ie-: medietekke.
Særlig er bruken av bindesuffiks skiftende ved usammensatte forledd som ender på konsonant; i mange tilfeller kan ett og samme forledd ha bindesuffiks i visse sammensetninger, men mangle det i andre, jf.: aprilvær – aprilsnarr, brødkjører – brødsbrytelse, dagmamma – dagsform, krigføring – krigshisser, skogbruk – skogsdrift osv.
Flere forhold ved bindesuffiksbruken krever mer utførlige kommentarer.
Regler for forledd i grunnform eller med bindesuffiks -s- eller -e-. Når forleddet ender på vokal, mangler bindesuffiks i de fleste tilfeller: bakketopp, kirkegang, klokkestreng, vitneprov osv. Unntak er bl.a. fylkesmann, gledestårer, minnesmerke, trosbekjennelse, ulykkestilfelle, yrkesutdanning, æreskompani.
Ord som ender på –ing og betegner levende vesener, har som regel ikke bindesuffiks: brislingfiske, grevlinghund, kjerringemne, vikingtid, Det norske hedningsamfunn. Når forleddet er en personbetegnelse med flertallsbetydning, brukes tradisjonelt ofte –e-: flyktning(e)leir, viking(e)tid. Med unntak av islendingesaga (norrønt íslendingasaga) er slike former med -e- ikke tillatt i offisiell bokmålsrettskrivning. Et unntak fra hovedregelen for -ing er utlending-, som tar -s-: utlendingskontor og andre.
Forledd som ender på fremmed suffiks –ion, -sjon, -itet eller –ment, får i regelen bindesuffikset –s-: religionshistorie, stasjonsmester, aktivitetstrang, departementskontor; det samme får forledd som ender på et av de hjemlige suffiksene –dom, -else, -het, -(n)ing, -nad, -skap: ungdomstid, forkjølelsesplager, frihetsverk, kringkastingssjef, forskningsråd, søknadsfrist, troskapsløfte.
Noen vanlige ord opptrer i tre forskjellige forleddsformer, enten med bindesuffiks -s-, -e- eller i ordets grunnform. Tid som forledd finnes med både som tids-, tide- eller grunnform tid-. Minst vanlig er formen med -e-; den opptrer bare i et fåtall sammensetninger som tideverv, tidevann, tidebønn. Grunnform uten bindesuffiks er vanligere: tidkort, tidtabell, tidtrøyte, tidtager. De aller fleste sammensetninger med tid som forledd har –s-: tidsfordriv, tidspunkt, tidsfrist, tidsalder, tidsspørsmål, tidsånd, tidsavsnitt, tidsledd. Disse sammensetningene uttales med tonem 1 (tonelag som Willy), men bl.a. tidtager, tidtrøyte har tonem 2 (tonelag som villig). Dette er en mer generell tonemmotsetning som gjelder nesten overalt hvor -s- veksler med grunnformen, jf.: dagsverk – dagtid, morsmål – morplante, saksliste – sakliste, landsmann – landgang. Sammensetninger med kvelds har tonem 2: kveldssol, kveldsmat, og er dermed et unntak fra regelen om tonem 1 ved forledd med -s-.
Sak, mann, land er vanlige ord som opptrer i tre forskjellige forleddsformer: Sakprosa, sakfører; saksbehandler, sakskompleks; sakefall. Mannfolk, manngard; mannskor, mannsperson, mannsdrakt; mannemot, mannefall. Landdyr, landhandel, landmakt; landsby, landsfader, landskamp, landsmann; landesorg, landeplage, landevei. Forleddet land- er uten bindesuffiks i sammensetninger hvor land står i motsetning til sjø: landkrabbe, landgang.
Forleddet sjef- brukes uten bindesuffiks når ordet har betydningen ‘over-, den høyeste’: sjefredaktør, sjefforhandler. Ellers brukes sjefs-: sjefsegenskaper, sjefskontor. En sjeflege er dermed ikke sjefens lege, men sjefen blant legene, og en sjefssjåfør er sjåfør for sjefen – kanskje er han også sjefsjåfør. Sammensetninger med sjef- og sjefs- gjennomfører tonem 1: sjefflyver, sjefsstol.
Sammensetninger med død som forledd har i regelen –s- og dermed tonem 1: dødsalder, dødsattest, dødsdag, dødsfare. Noen færre har grunnform uten -s- og uttales med tonem 2: dødfødsel, dødgang, dødsesong; dødball er et unntak med tonem 1.
Ved forleddet som ender på trykksvakt -el (se nedenfor om ord på -sel), -en eller -er, har sammensetningen dels –s-, som er det vanlige, dels grunnform; jf.: adelsmann, handelsbrev, odelslov, vandelsattest, men: ankelledd, djevelmaske, griffelfot, høvelbenk, nøkkelknippe, tittelblad, tøffelhelt, vaffeljern. I noen slike sammensetninger er bruken skiftende: brensel(s)forbruk, varsel(s)rop, men: advarselsfarge.
De fleste avledninger på –sel har imidlertid bindesuffiks -s-: fengselsport, ferdselsåre, fødselsmerke, førselsavgift, gjemselslek, glemselsdrikk, hørselsinntrykk og hørselsskade, skremselspropaganda, skjenselsdåd, trivselsbehov. Mange slike forledd har en mer eller mindre tydelig tilknytning til en verbstamme, men det gjelder ikke alle: redselshistorie (jf. redd), fløyelsbukse. Det er tallrike unntak uten -s-, ved tilknytning til verbstamme: trusselbrev, vekselbruk, gjødsel-, syssel-; men særlig ellers: åtselgribb, og videre forledd som: esel-, gissel-, hassel-, kapsel-, meisel-, pensel-, ransel-, støpsel-.
Sammensetninger med forledd hvor ordet slutter på –en, varierer: eksamensnerver, ordensbror, vesensforskjell, men: bekkenbelte, helgenglorie, kjøkkenbenk, lakenpose, prekentekst, våpenbruk, ørkenvind. Vakling foreligger også i sammensetninger med forledd som ender på (trykklett) –er: aldersgrense, hedersgjest, hungersnød, men: fingerring, offerdyr, sommerleir. Det heter vinterfrukt, men vinter(s)dag, vinter(s)tid.
Mange forledd på -el og noen på -er kan få synkopert form, f.eks. djevlemaske, djevletro, nøkleknippe. Forleddet kan nok da oppfattes som flertallsform; i huldreeventyr, huldrehatt er flertallsforståelse av forleddet mindre naturlig.
Sammensetninger med ord som ender på -at som forledd, vakler mellom -s-form og –s-løs form: apparatbord, pensjonatbestyrer, destillatprodukt, men: lektoratsutvalg, predikatsdel.
Ord på -ium/-eum som forledd. Sammensetninger med ord som ender på –eum, har normalt bindesuffiks -s-: museumsbesøk, linoleumsgulv, mausoleumsbygning, jubileumsfeiring, petroleumsovn. Forledd som ender på -um veksler mellom valgfri -s- og grunnform uten -s-: depositum(s)konto, sentrumsregjering, minimums- og maksimumsgrense, men uten -s-: visumtvang, volumprosent, serumbehandling.
Sammensetninger med forledd som i grunnform ender på –ium, omfatter tre grupper: (i) Ord som bytter ut grunnformens –ium med –ie-, tilsvarende bestemt form entall –iet og ubestemt og bestemt flertall -ier, -iene: amfibiedyr (jf. amfibium – amfibiet, amfibier, amfibiene), akvariefisk (jf. akvarium), auditorieundervisning (jf. auditorium), medieforskning (jf. medium); videre kriterieløp, laboratorieforsøk, mysteriespill, presidiesekretær, privilegiepolitikk, sanatorieopphold, solariebesøk, studietid. I normalprosa (utenom fagspråk) omfatter denne gruppen ca. 90 ord på –ium. Unntakene er få: aluminium, artium, atrium, opium, otium. – (ii) Ord som beholder grunnformen på –ium uten tilføyelse av bindesuffiks: atriumhus, kaliumbromid, natriumamalgam, radiumterapi, Radiumhospitalet, silisiumlegering. Hit hører ca. 65 ord for grunnstoffer og dessuten en del kjemiske, botaniske og geologiske fagord. Aluminium tar dels –s-: aluminiumsfolie, aluminiumsverk; dels brukes gunnformen uten -s-: aluminiumforbindelse. – (iii) Ord som beholder grunnformen på -ium med tilføyelse av -s-: artiumskarakter.
Decennium behandles som de fleste allmennspråklige ord på –ium og har forleddsformen decennie- i overensstemmelse med bøyningsformene decenniet, decennier, decenniene. Millennium bøyes på samme måte: millenniet, milliennier, millenniene, men her bibeholdes likevel ofte -ium i sammensetninger: millennium(s)skifte, millenniumsgenerasjonen. Bøyning og sammensetning etter hovedregelen er stadig å anbefale: millenniet – millennier – millennieskifte, millenniefest osv. (Masse)medium oppfører seg i hovedsak som et vanlig -ium-ord, men har i riksmål i motsetning til andre ord på -ium en alternativ flertallsform på -ia; denne er i riksmål alternativ ubestemt, men i bokmål alternativ bestemt form: (masse)medium – (masse)mediet – (masse)medier (riksmål også: (masse)media) – (masse)mediene (bokmål også: massemedia). Forleddsformen tilsvarer de bøyde formene: (masse)mediepolitikk, medievirkeligheten.
«Dobbeltsammensetninger». Når forleddet er et sammensatt substantiv som består av to ord, som brennevin + glass, settes tradisjonelt ofte bindesuffiks mellom det sammensatte forIeddet og etterleddet. Det heter brennevinsglass med –s– mellom brennevin og glass, men vinglass. Andre eksempler er: aftenbønn – helaftensforestilling, ulltøy – bomullstøy, benbrudd – skinnebensbrudd, bordplate – skrivebordsplate, budrunde – anbudsrunde, målsak – landsmålssak, målform – talemålsnormering, bokproduksjon – ordboksproduksjon. I slike tilfeller indikerer bindesuffikset –s- hvordan forholdet mellom sammensetningens tre ord skal analyseres. Ved ordbok- som forledd griper den -s-løse formen om seg: ordbokpolitikk, understøttet av Språkrådets språkbruk. Det har paralleller i etablerte termini som læreboknormal, lærebokforlag, lærebokforfatter; tidligere het det læreboksnormal.
I mange dobbeltsammensetninger mangler bindesuffikset -s- på grunn av de overordnede fonetiske regler for enkle sammensetninger, f.eks.: luftputebåt, gråstrupetrost, arbeiderpartiregjering, innsjørute, stortånegl, ferdighusfabrikk, varmdusjkran, sommerkursplan, musikklærerutdannelse, pengeseddeltrykkeri.
En eller to s-er? Hvis etterleddet i en sammensetning er et ord som begynner på s-, kan man av uttalen ikke høre om sammensetningen skal ha bindesuffiks -s-. En praktisk test er å danne en sammensetning med et etterledd som ikke begynner med s-. Er man f.eks. usikker på om rettssak eller handelsskole skal skrives med én eller to s-er i midten, kan man bytte ut –sak og –skole med f.eks. henholdsvis –lære og –brev. Resultatet blir rettslære og handelsbrev. Altså har sammensetninger med forleddene rett- og handel– bindesuffiks –s-, og det skal hete rettssak og handelsskole. Andre eksempler på korrekt bruk er: fylkesskole (jf. fylkesmann), midnattssol (jf. midnattstime), månedsskifte (jf. månedslønn), salgssjef (jf. salgstall), krigsskade og krigsskip (jf. krigstid), æressak (jf. æreskompani), årsskifte (jf. årstid). Språkbevisstheten er imidlertid ikke stabil på dette punkt, og navngivere er ofte usikre: Toppidrettsentret og Forlagsentralen burde rettelig hett Toppidrettssentret (jf. toppidrettsmann) og Forlagssentralen (jf. forlagspolitikk).
Det finnes noen unntak som ikke fanges inn av denne testen. Det skal hete allmueskole og allmuespråk (til tross for allmuesfolk, allmuesmann), domstol (til tross for domsmann), kveldsol og kveldskumring (til tross for kveldsmat); valgfritt er kveld(s)stund og kveld(s)stillhet.
Avledninger med suffikset -skap skal ikke ha -s-; det heter altså medlemskap, vennskap osv. Ved avledninger med det latinske prefikset trans- ’gjennom, tvers over’ vakler skrivemåten mellom -ss- og -s-: trans(s)kripsjon, trans(s)ubstansiasjon.
Bindesuffikset -e-. En lang rekke substantiviske sammensetninger tar -e- som bindesuffiks: barnebarn, bygdemål, guttestrek, jordeferd, julekveld, laksetrapp, mannefall, melkerute, prestekall, strengespill, åremål. Denne sammensetningstypen finnes hyppig når forleddet refererer til et flertallsbegrep. Det gjelder først og fremst en hel del betegnelser for personer, dyr og planter: trellekår, vennekrets; falkeblikk, fiskeskinn, ørnereir, geitebukk, gaukesyre, grisebinge, hjortejakt, bukkeskinn, krepsebestand, lusekjører, musejakt, kattefamilie, laksetrapp, sauekjøtt, sildestim, torskerogn, revejakt; bjerkeris, eketre, ospeløv, erteblomst, piletre. Hit hører også flere sammensetninger med forleddet manne-, hvor opphavet til bindesuffikset -e- ligger i en gammel bøyningsendelse for genitiv flertall: mannefall, mannemakt, mannemål, mannevett. En motsetning mellom entalls- og flertallsbetydning ved forleddet ses også i parene gudstro og gudetro, som reflekterer forskjellen mellom mono- og polyteisme, og, noe mindre tydelig, gudsbilde ’bilde eller forståelse av den ene Gud’ og gudebilde ’bilde eller forståelse av en av flere guder’.
Noen forledd opptrer dels med bindesuffiks, dels uten, for å unngå vokalsammenstøt mellom forledd og etterledd: julekveld – julaften, fuglefangst – fuglunge (eller fugleunge), sildemel – sildolje (eller sildeolje), ørnerede – ørnunge (eller ørneunge).
Som nevnt har dobbeltsammensetninger gjerne bindesuffikset –s-; det heter ullgarn, men bomullsgarn. I tilfeller hvor sisteleddet i en dobbeltsammensetnings forledd har bindesuffikset -e- når det står alene som forledd, erstattes dette med –s- i dobbeltsammensetning: barnealder – småbarnsalder, bygdeinteresser – småbygdsinteresser, delelager – reservedelslager, juletreff – førjulstreff, lånekvote – utlånskvote, nattetid – midnattstid, navneforsker – stedsnavnsforsker, oreblad – svartorsblad, mørejarl – sunnmørsbunad; jf. også: vernelag – barnevernsnemnd. Her erstattes det mindre vanlige bindesuffikset -e- med det mer vanlige -s- når sammensetningen blir mer kompleks.
I andre tilfeller faller -e- bort uten å erstattes av -s-: trygdeutbetaling – folketrygdloven, bjørnejakt – isbjørnjakt, fiskekaker – tørrfiskproduksjon, fuglerede – småfuglrede, havneavgift – båthavnavgift, lasteskip – tørrlastskip, navneliste – personnavnliste, ormebitt – huggormbitt, osteproduksjon – geitostproduksjon, prestekontor – studentprestkontor, reveskinn – blårevskinn, sildefiske – vårsildfiske, vaskeklut – oppvaskklut, muselort – markmushale. Sammensetning uten bindesuffiks er også en normaltype.
Andre bindesuffikser. Bindesuffikset –en- opptrer i noen tyske lånord eller ord som er dannet etter tysk mønster: bakkenbart, blikkenslager, diskenspringer, fruentimmer, galgenfrist, rosenkrans, stratenrøver, taskenspiller, tappenstrek, vaisenhus, flottenheimer; børste(n)binder; jf. også Grekenland.
Hjemlige er sammensetningene med øren- og øyen-. Øren- er foreldet, men sekundært utvidet med -s- foreligger det i ørenslyd og ørenslyst. Forleddet øyen- er eneste form i øyentjener, øyentjeneri, øyentjeneste, øyentrøst og foreligger alternativt i øye(n)lege, øye(n)bedrag, øye(n)betennelse, øye(n)bryn m.fl. I riksmål foretrekkes formene med -n-, i bokmål de uten. I øyenslyst foreligger sekundær utvidelse med -s-.
Bindesuffikset –er- går i noen tilfeller tilbake på en utdødd norsk genitivsform, som i: giftermål, rettergang. I mange tilfeller med opprinnelig -er- er r bortfalt, og det blir formelt sammenfall med bindesuffikset -e-: sotteseng, hjortelær, jordeferd, sønnesønn (jf. Ivar Aasens former bygdarfolk, solarglad, soknarprest, sonarson, ættarminne, hvor de tilsvarende riksmålsord alle har forledd på -e-: bygdefolk, soleglad osv.). Natt som forledd står i grunnform: nattklubb, nattsvermer, eller tar bindesuffikset -e-: natteravn, nattesøvn; -er- forekommer bare i nattergal. Uttrykket natters tid(er) har sekundær s i tillegg til -er- ← -ar-.
Bindesuffikset –er– finnes forøvrig i enkelte sammensetninger med særlig tyske, men også nederlandske stedsnavn som forledd: berlinerkrans, wienerbrød, sveitserost, pilsnerøl; edamerost, Skagerrak; jf. også pariserhjul og stedsnavnene Adriaterhavet, Atlanterhavet med tysk form på forleddet. I andre tilfeller foretrekkes i bokmål generelt forleddsform uten bindesuffiks, men likevel holder de tradisjonelle formene med bindesuffiks godt stand i tilfeller som: Frankfurterskolen, frankfurterfilosof, düsseldorferskolen, Wienerkongressen. Kølnerdomen er langt vanligere enn Kølndomen (eller Köln-domen), mens Kielfreden nå synes vel så vanlig som Kielerfreden. Formen uten bindesuffiks har slått igjennom i: Berlinmuren, Københavnekspressen.
Især i eldre språk foreligger bindesuffikset -er– ved noen forledd som ikke er stedsnavn: husittersamfunn, jesuitterorden, og etter dette mønsteret: studentersamfunn, Studenterlunden osv. I slike sammensetninger kan forleddet se ut som et flertallsuttrykk. Men substantiviske forledd har entallsform: tannlege (ikke *tennerlege). Det gjelder også når forleddet ellers bare forekommer i flertallsform: renkespill, innvollsorm, spilloppmaker osv. (jf. renker, innvoller osv.) Slik sett kunne man hevde at det egentlig burde hete studentsamfunn, studentlue, jesuittorden osv. (de anførte formene uten -er- er eneformer i bokmål, mens riksmål har valgfrihet). Nye sammensetninger med student- som forledd bevarer alltid grunnformen: studentlag, studentlån, studentprotest osv.; jf. nå også husittsamfunn.
14.2.1.3 Egennavn som forledd i substantivsammensetning
Egennavn opptrer som forledd i sammensetninger i flere forskjellige former: (i) grunnform uten bindesuffiks, når forleddet ender på vokal: oslofolk, tromsømål, moldepatriot, selbuvott, møretorsk; et unntak er Norge, som får -s: norgesglass, norgessalpeter, norgesvenn osv.; (ii) -s- som bindesuffiks: nordmarkstur; (iii) -e- som bindesuffiks: mosselukt, vossemål (men vossamål torde her være vanligere).
Personnavn som forledd får i henhold til vanlige regler –s-løs grunnform når forleddet ender på vokal, –s eller -er, -en: evadatter, olabukser; Jupiter-figur, mausergevær, røntgenstråler, Welhaven-utgaven. Et tilsynelatende unntak er uriaspost, men her stammer -s(-) fra den eldre bibelske navneformen Urias, og er ikke bindesuffiks til formen Uria som brukes i nyere norske bibeloversettelser. Ved familienavn som forledd foretrekkes oftest –s-løs form: Nordheim-komposisjon, Øverland-dikt, Almås-program.
Et stedsnavn i bestemt form som forledd mister i regelen etterhengt bestemt artikkel: Holmenkollbakken, lofottorsk, gudbrandsdalsost, østerdalslue, nordmarkstraver, Ruseløkkveien, Kalvøybrua, Kalvsundbrua, Sandviksåsen, dagbladjournalist. Hit hører sammensatte navn som ender på -bakken, -bråten, -enga, -kollen, -mosen, -løkka, -stua, -stubben: Sarabråtveien, Holmenkollbakken, Majorstukrysset osv. Skribenter uten kjennskap til lokal navnetradisjon lar ofte mer tilfeldige sammensetninger feilaktig stå med forleddet i bestemt form: Snarøyasundet, Bekkestuabanen, Kalvøyafestivalen, Vassdalenulykken osv. Det bør generelt hete: Snarøysundet, Bekkestuveien, Vassdal(s)ulykken osv.
Navn i flertallsform mister i noen tilfeller bare bestemthetsbøyningen: Dardanellerstredet, Karpaterkjeden, Pyreneerhalvøya, i andre tilfeller både bestemthets- og flertallsmarkeringen: Færøybankene, Orknøy-fisker.
Eksemplene ovenfor tilhører forskjellige betydningsgrupper: (i) Noen sammensetninger er i sin helhet et navn: Færøybankene, Majorstukrysset osv. I tillegg til stedsnavn omfatter denne gruppen også navn på historiske hendelser, arrangementer o.l.: Tredveårskrigen, Vassdalulykken osv. Slike sammensetninger skrives med stor forbokstav og uten bindestrek mellom forledd og sisteledd. (ii) I noen sammensetninger er forleddet et egennavn som står i fokus, men helheten ikke er et navn: Welhaven-utgaven, Orknøy-fisker, Stavanger-båt, Tønsberg-avis osv. Det er da naturlig å bruke stor forbokstav og bindestrek mellom forledd og sisteledd. (iii) I andre sammensetninger står forleddets egennavnkarakter ikke i fokus, og helheten har en mer generell betydning hvor forleddet artsbestemmer sisteleddet: oslojolle, nordmarkstraver, røntgenstråler osv. Her er liten forbokstav og sammenskrivning uten bindestrek naturlig.
I typene (i) og (iii) tillater gjeldende skriveregler stor forbokstav og bindestrek i kombinasjon med bindesuffiks -s-: Arendals-uka, Trondheims-båt ’båt hjemmehørende i Trondheim’, Nordmarks-tur. Siden bindesuffikset nå generelt markerer en nær sammenheng mellom forledd og etterledd, er ikke alle disse skrivemåtene like selvsagte. I tråd med det som er sagt ovenfor, ville skrivemåtene Arendalsuka, trondheimsbåt, nordmarkstur være å foretrekke.
14.2.2 Avledning
Innenfor substantivavledningen dominerer affiksavledning, og suffiksavledning er viktigere enn prefiksavledning.
14.2.2.1 Suffiksavledning
Antallet suffikser i avledede substantiver er meget stort, og mange av dem er svært produktive. Mange er av hjemlig, nordisk opprinnelse, men et ikke ubetydelig antall har et annet, særlig romansk opphav. Substantiver avledes særlig av andre substantiver og av adjektiver og verb. Her gis en oversikt over suffikser som opererer på disse tre ordklassene:
i Substantiv → substantiv. -dom: manndom; -ing: utlending (jf. utland); -ling: mannsling; -ning: slektning; -sel: ferdsel; -skap: fiendskap; -dømme: kongedømme; -iker: alkoholiker; -inne: prestinne; -ske: bedragerske; -(i)aner: læstadianer, lutheraner; -(l)eser: kongoleser, malteser; -eri: kjendiseri; -isme: kapitalisme; -ist: fiolinist; -ar: arkivar; -esse: prinsesse.
ii Verb → substantiv. -dom: lærdom; -(n)ing: bryting, forskning; -ling: lærling; -sel: skremsel; -skap: kjennskap; -is: snakkis; -er: lærer, viser; -else: utsettelse, lidelse; -nad: søknad; -en: nølen; -ende: foretagende; -ert: ropert; -eri: snyteri, lureri; -anse: konkurranse; –sjon, med variantene -asjon, -esjon, -isjon, -osjon, -usjon: inspeksjon, integrasjon, kvalifikasjon, progresjon, tradisjon, eksplosjon, revolusjon; -ikk: replikk; -ine: studine; -ant: representant; -ent: student, tangent; -or: investor; -ator: vibrator; -ør: posør, sufflør; -øse: massøse; -ement: abonnement.
iii Adjektiv → substantiv. -dom: fattigdom; -het: godhet, beklemthet; -eri: koketteri; -anse: arroganse; -ing: barsking, tøffing; -ling: gamling, yngling (jf. ung); -sel: blygsel; -skap: latskap, argskap; -is: grovis; -as: kjekkas, smukkas; -ine: blondine; -isme: sosialisme; -ist: sosialist; -itet: frivolitet.
Selv om mange av suffiksene har samme betydning, kan de likevel ikke kobles til hvilken som helst avledningsstamme; man kan for eksempel ikke tale om godskap eller dovenhet; det heter godhet og dovenskap. Noen suffikser, som -(n)ing, -er, -sjon og -het er likevel svært anvendelige ved mange avledningsstammer.
Enkelte etterledd i sammensetninger viser suffiksoidtendenser: -vesen: skolevesen, tollvesen, fattigvesen; -mål: riksmål, bokmål, talemål, folkemål; -glede: kjøreglede, spiseglede, vandreglede.
Substantiviske avledninger kan inndeles i tre hovedsakelige betydningsgrupper: (i) personbetegnelser, (ii) ord som betegner abstrakte fenomener og (iii) ord som betegner konkrete ting. Mange av suffiksene ovenfor har i denne henseende dobbeltfunksjon; for eksempel betegner regjering både ’det å regjere’ (nomen actionis, handlingsbetegnende substantiv) og ’gruppe av mennesker som regjerer’ (nomen agentis, substantiv som betegner utøver av en handling’). Diktning kan bety både ’det å dikte’ og resultatet av handlingen, dvs. litterære verk.
-het er et særlig produktivt suffiks som kan tre i funksjon nær sagt overalt hvor det er behov for et abstrakt substantiv som svarer til et adjektivisk ord. En utlydende trykksvak -e faller bort ved avledningen: stillhet ←stille, ekthet ← ekte, avholdenhet ← avholdende. Noen av de abstrakte avledningene på -skap og –dom har fått en mer spesialisert betydning. I så fall kan den opprinnelige abstrakte betydning uttrykkes gjennom det produktive suffikset -het: egenskap – egenhet, visdom – vishet.
I ord med suffikser av latinsk eller romansk (fransk) opprinnelse bærer suffikset i regelen hovedtrykket: -sjon i instruk’sjon, -ant i speku’lant, -ist i bi’list. Dette gjelder også for utlyden i ord med –eri, som er kommet inn i norsk fra fransk (men vel understøttet av tilsvarende tyske dannelser): bokholderi (jf. tysk Buchhalterei), skredderi, sløseri, snobberi. I noen ord, som svineri, lureri, brukes også trykk på første stavelse, som regel forbundet med nedsettende betydning.
Noen særlig vanlige suffikser utgjør egne problemområder som må omtales nærmere.
Forholdet mellom -else og -(n)ing. Med suffiksene -else og -ing dannes substantiver av verb (når ikke annet er sagt, betegner -ing i det følgende også variantsuffikset -ning): føle – følelse, danse – dansing. I noen tilfeller er det en funksjonsfordeling mellom de to suffiksvariantene. Ofte er det slik at -ing-avledningen (som nomen actionis) vektlegger det abstrakt verbale innhold, mens -else-avledningen har en mer eller mindre konkret spesialbetydning: prinsipper for staving av fremmede ord – Trykket ligger på første stavelse; Hun er opptatt med retting av skolestiler – Hun sendte inn en rettelse; Hun holdt på med forkorting av teksten – Mange forkortelser må oppløses; jf. også: heving (av ubåtvraket) – hevelse (i håndleddet), røking – røkelse.
Det er her likevel ikke tale om et gjennomgående og generelt fordelingsprinsipp. Undertiden er forholdet omvendt: anrettelse av en skade – anretning ’bord med retter arrangert til måltid’, besettelse av stillinger – besetning ’mannskap på båt; pynt’, utsendelse av trykksaker – utsendinger til møtet, forhøyelse av prisene – forhøyning ’rygg, haug’.
I andre tilfeller kan suffiksene –ing og -else begge ha et abstrakt, handlingsbetegnende innhold, altså betegne ’det å …’, men med hver sin spesialiserte betydning: avsettelse av formannen – avsetning av fisk, blottelse (i fekterspråket) – blotting (som ekshibisjonisme), opprettelse av noens ære – oppretting (av en bilskade). Andre eksempler på en etablert betydningsforskjell er: forbindelse – forbinding, følelse – føling (i uttrykket ha føling med; ellers ’lavt blodsukker hos diabetikere’), kjennelse – kjenning, ledelse – ledning, lignelse – ligning. Sammenlignbart med disse eksemplene er paret forberedelse – tilberedning.
I nyere språkbruk er mange –else-avledninger enten gått ut av bruk, eller de er skjøvet i bakgrunnen og erstattet med tilsvarende -ing-avledninger. Eksempler er belærelse – belæring, bevilgelse – bevilgning (men stadig innvilgelse), innkallelse – innkalling, sysselsettelse – sysselsetting, tankeoverførelse – tankeoverføring. Utdannelse og utdanning lever stadig side om side, men fra 1970-årene av er utdanning vanligst (og blir stadig vanligere). Ordformene bakvaskelse og baksnakkelse er bærere av en etablert særbetydning, forskjellig fra vasking og snakking.
I allmennspråket er ca. 700 -else-avledninger bevart. Eksempler er: anelse, bearbeidelse, begravelse, bileggelse, dannelse, fornyelse, forstoppelse, oppfinnelse, igangsettelse, påminnelse. Suffikset –else foretrekkes i mange ord med religiøst innhold, og forøvrig i ord som betegner sinnstilstander eller resultater av åndelig virksomhet i skrift eller tale: anfektelse, bebudelse, brødsbrytelse, forelskelse, gjenfødelse; bedrøvelse, gremmelse, vemmelse, ydmykelse; anropelse, besvergelse, utgivelse, uttalelse. I mange tilfeller konkurrerer de to avledningstypene uten betydningsforskjell. I språkradikale kretser og på nynorskhold har det hersket en ideologisk uvilje mot -else-suffikset. Den bør ikke komme i veien for naturlig bruk.
Forholdet mellom -ing og -ning. Ved en lang rekke –ing- og -ning-avledninger retter valget mellom de to suffiksvariantene seg etter lydlige forhold ved den tilgrunnliggende verbstammen, spesielt verbstammens utlyd. Det skal alltid være -ing ved verbstammer som ender på n og nn, og etter konsonantgrupper som består av konsonant og l eller r: tyning, tenning, stabling, hutring. Dette gjelder også ved verbstammer som ender på l, ll, r, rr: deling, felling, muring, murring. (Kvelning er et unntak.) Mange verb med stammeutlyd på diftong vakler mellom de to avledningsmåtene: bøy(n)ing, drei(n)ing, tøy(n)ing.
Ved stammeutlyd på enkeltstående s finnes både -ing: tilgrising (av vinduet), og -ning, og det kan da oppstå tvetydighet: visning kan høre til både vise og visne, løsning til både løse og løsne (men uttalen har her forskjell mellom lang og kort vokal). Det kan hete lesing av fagtekst, men lesning brukes også med samme handlingsbetegnende betydning: lesning av salmevers, og dessuten om det man leser eller har lest: Dette var interessant lesning, eller om innholdet i det som leses: Innskriften tillater to lesninger. Sammensatte og avledede verbstammer på s krever regelmessig –ning: avblåsning, anvisning, avløsning, forelesning, lovprisning.
Med unntak av dem som har stammeutlyd på l, n og r, har prefiksverb som begynner med an-, be-, er-, for-, gjennomgående -ning-avledning: anretning, bevilgning, erstatning, forvaltning. Slike ordformer er en arv fra dansk, og flere har et litterært preg. Samsvaret med dansk er ikke tilfeldig, for i dansk er –ning, ikke –ing, normalsuffikset. Der brukes –ing etter stammeutlyd på n og r, og oftest også etter l; ellers har dansk -ning.
Det har tradisjonelt vært hevdet at –ning-avledning mer generelt velges når verbstammen er avledet eller sammensatt, slik at det da regelmessig skulle hete oppbygning (av et forsvar), opprydning (på tomten), utrydning(struet). Dette gjelder ikke lenger ubetinget i nyere språk, hvor man like hyppig eller hyppigere finner -ing-avledning: oppbygging (av et forsvar) osv. Overvåkning, som er avledet av verbet overvåke, vakler mellom denne formen og overvåking (mens oppvåkning korresponderer med våkne og ikke kan hete noe annet).
Når lydlige eller andre, formelle forhold som de nevnte ikke gjør seg gjeldende, er det i en del tilfeller en klar betydningsforskjell mellom –ing og –ning: –ing-varianten betegner da selve handlingen, mens -ning-ordet står for handlingens resultat eller har en abstrakt særbetydning: Han holdt på med pakking av sekken – Han hadde en tung pakning på ryggen. Andre eksempler på stabil betydningsforskjell er: bygging – bygning, rydding – rydning, fletting – fletning, trekking – trekning, strekking – strekning.
I noen tilfeller har begge avledningstypene abstrakt verbal betydning. I så fall kan –ing bli foretrukket når betydningen er egentlig, mens den tilhørende -ning-avledningen brukes når det er tale om en billedlig, overført betydning: bryting – brytning ’uro, kamp’; dekking (av et bord) – dekning (av statens utgifter), holding – holdning. Det abstrakte skaping ’det å skape’ er betydningsmessig adskilt fra det konkrete skapning; nyskapning betegner tilsvarende ‘det som er skapt’. Sammensetningen verdiskapning er på sin side heller tvetydig.
Forholdet mellom -ing og -sjon. Verbalsubstantiver til verb på -ere, som delegere, navigere, representere osv., dannes på to måter: enten med suffikset -sjon eller med suffikset -ing. Iblant er det klar betydningsforskjell mellom de to avledningene. Avledningen på -sjon kan da være reservert for en bestemt konkret betydning, f.eks. en gjenstand eller det sted der virksomheten foregår, mens -ing-avledningen betegner handlingen: Huset har pene dekorasjoner – Hun holder på med dekorering av taket; Hun oppholdt seg i redaksjonen – Hun var opptatt med redigeringen; Installasjonene var kostbare – Han er i gang med installering av utstyret.
Det finnes en god del unntak. For eksempel forekommer rekvisisjon både i konkret betydning, dvs. ’dokument som man bestiller noe med’, og i den handlingsbetegnende ’det å rekvirere’. Eksaminasjon er gjengs i den verbale betydningen ’det å eksaminere’: eksaminasjon av studentene; jf. videre de likeledes handlingsbetegnende –sjon-avledningene diskvalifikasjon, integrasjon, operasjon, likvidasjon, renovasjon, ventilasjon.
Suffikset -sjon foretrekkes for -ing når avledningen inngår som forledd i sammensetninger. Selv den som helst holder seg til -ing-avledning og skriver f.eks. diskvalifisering, kan like fullt skrive -sjon i f.eks. diskvalifikasjonsgrunn; tilsvarende: integrering – integrasjonspolitikk, kastrering – kastrasjonsangst, likvidering – likvidasjonsordre.
Moderne fagterminologi er gjerne engelskpåvirket og kan ha et markant innslag av -sjon-avledninger. Fagspråket kan således ha en -sjon-avledning som står i motsetning til allmennspråklig -ing-avledning til samme stamme, eksempelvis i psykologisk fagspråk diskriminasjon ’det å skjelne’, mens allmennspråket har diskriminering ’forskjellsbehandling (f.eks. av minoriteter)’. Tilsvarende: stimulasjon i medisinsk fagspråk overfor allmennspråklig stimulering.
I juridisk-administrativt språk blir delegasjon brukt i den handlingsbetegnende betydningen ’det å delegere’, jf. delegasjon av myndighet og den tilsvarende sammensetningen delegasjonsmyndighet. I allmennspråket betyr imidlertid delegasjon ‘gruppe av utsendinger’: Norges delegasjon reiste i går, mens delegering brukes handlingsbetegnende: delegering av myndighet.
14.2.2.2 Prefiksavledning
Følgende prefikser er av nordisk opphav: ad-: adferd, adgang; mis-: mistanke, mistak; sam-: samarbeid, samvirke; sær-: særmerke, særsyn; u-: urett, udyr, uår; ur-: urskog; van-: vantro, vanstyre; ill- ’stygg’: illgjerning; og følgende av tysk opphav: bi-: bisak; for-: forstudie; an-: anstrøk; be-: beskjed; ge-: gebyr. Prefiksene an-, be- og ge- forekommer i motsetning til de øvrige neppe i fri, selvstendig meningsbærende bruk.
Meningsbærende substantivprefikser har som regel en allmenn abstrakt betydning. Flere, som u-, mis-, van-, går i retning av det negerte eller negative og/eller ubehagelige.
I tillegg til de nevnte er det i historiens løp kommet inn ganske mange abstrakt meningsbærende prefikser fra latin, gresk og romansk, for eksempel: ante- ’foran, før’: antemensale; anti- ’motsetning’: antiklimaks; auto- ’selv’: autobiografi; eks- ’tidligere’: eksmann; erke- ’høyere rang’ eller forsterkende: erkebiskop, erkefjols; hyper-, forsterkende: hypernorvagisme, hypertekst; inter- ’mellom’: interregnum; kontra ’mot’: kontrabeskjed; kvasi- ’liksom’: kvasivitenskap; meta- ’på den annen side, ut over’: metaspråk; non- ’ikke’: nonintervensjon; poly- ’mange’; polyfoni, polyhistor; post- ‘etter’: postludium; pseudo- ’uekte’: pseudogotikk; semi- ’halv’: semifinale; super- ’av høyeste grad’: supermann; maksi- ’stor’: maksitaxi; mini- ’av liten størrelse’: miniskjørt; vise- ’stedfortreder’; viseformann.
Enkelte slike fremmede prefikser opptrer i forskjellige varianter, som kan være lydlig betinget, men som ikke alltid er det: a- eller foran vokal an- ’u-, ikke’: amoralitet, anestesi; in- ’u-’: indiskresjon, intoleranse med variantene ir- foran r: irreligiøsitet, ill- foran l: illegitimitet, im- foran labial konsonant: impotens; de- ’tilbake(gang), mot’ foran konsonant: degenerasjon, demobilisering, eller des-, dis- foran vokal, men også foran konsonant: desinfeksjon, disfavør.
Det er mulig å betrakte avkortningene e- og el-, fra elektrisk/elektrisitet eller elektronisk, som nye prefikser, saklig tilpasset en omseggripende teknologisk virkelighet i stadig og sterk utvikling: e-verk, e-post, e-bok; el-bil, el-sykkel.
Prefiksavledningen ulempe omfatter en avledningsstamme som ikke forekommer i selvstendig bruk med samme betydning; skal motsetningen til ulempe uttrykkes, må et ord med en annen ordstamme, som fordel, brukes.
14.2.3 Andre orddannelsestyper
Eksempler på ordstammeavledning (konversjon) er: klappe ← klapp, hinder ← hindre.
Eksempler på samdannelse er: hushold-ning (jf. holde hus), sengevæt-er (jf. væte sengen), trehjul-ing (jf. (med) tre hjul). Sammenlignbar med disse er høyttaler, hvor verbforbindelsen tale høyt ligger til grunn. Her inngår det adverbiale leddet høyt som forledd i substantivsammensetningen høyttaler; likeledes: høytlesning, høytleser, lavtflyvning, høyttenkning.
Ordet lavtlønnskrav er oppstått på en beslektet måte, og er et godt eksempel på hvilke veier orddannelsen kan slå inn på. Utgangspunktet er lønne lavt, med lavt som adverbial til verbet lønne. Denne verbforbindelsen opptrer også som partisipp: lavt lønnede (arbeidstagere), som ved sammentrekning av adverbial og partisipp går over til å bli et partisipialadjektiv: lavtlønnede (arbeidstagere). Siden det ikke eksisterer noe substantiv *lavtlønn, må forleddet i lavtlønnskrav være avledet fra partisipialadjektivet. Forleddet lavtlønn- betyr her ikke ’krav om lav lønn’ (jf. lavprisbutikk ’butikk hvor kundene kan ha forventning om eller krav på lave priser’), men ’krav om forbedring av lav lønn (fra lavtlønnede)’. Uttalen reflekterer forskjellen i de to ordenes grammatiske grunnlag: Et eventuelt substantiv *lavlønn ville, slik som lavpris, ha tonem 2 (som bønner), mens lavtlønn- krever tonem 1 (som bønder), siden det ikke er et opprinnelig tostavelsesord.
Tilbakedannelse (retrogradering) foreligger i: spenstig → spenst, mangfoldig → mangfold.
Forskjellige former for avkortning er ganske vanlige, hyppigst slik at en større eller mindre del av ordets begynnelse blir stående igjen: straffespark → straffe, plastikk → plast, kriminalroman(er) → krim, repetisjonsøvelse → rep, permisjon → perm, manuskript → manus, laboratorium → lab, matematikk → matte, kondisjon → kondis, og, med utelatelse av en ordintern stavelse i tillegg: kvalifikasjon → kvalik. Eks i betydningen ’tidligere ektefelle’ er et eksempel på forkortning, med konversjon av et prefiks til substantiv. Sjeldnere utelates ordets første del: autobus → buss, automobil → bil, eller en større del av et nominalledd: personlig (rekord) → pers(), electric (tram) → ()trikk.