Kapittel 13 Hovedtrekk av ord- og leddstilling

13.2 Posisjoner, plasser og ledd

13.2.1 Setningsskjemaet

De tre setningstypene adskiller seg fra hverandre i sin første del, mens resten, fra og med det infinitte verb, er felles. Vi kan anskueliggjøre forskjeller og sammenhenger mellom de tre setningstypene i følgende formler, sammenfattende omtalt som «setningsskjema» (X = åpen, uspesifisert kategori, us = underordnende subjunksjon, n = subjekt, N = andre substantivledd (nominale ledd) som objekter osv. og adjektiv som predikativ, v = finitt verb, V = infinitt(e) verb, a = adverb eller adverbialledd som står like etter eller like foran det finitte verb i henholdsvis hoved- og bisetninger, A = adverb eller adverbialledd som står etter V og/eller S):

Det er bare utsagnssetninger av type I som har en uspesifisert førsteplass. Her kan ledd av mange forskjellige typer stå, men meget hyppig, og vel mest typisk, står setningens subjekt her (derfor «n/X» i formelen ovenfor). Ellers finner vi her andre, bestemte ledd som knytter an til foregående kontekst, f.eks. objekter og forskjellige typer adverbialledd: Denne utviklingen har forfatteren skildret helt ypperlig; Derfor måtte de gi opp, eller ledd som refererer til en kjent situasjon: På møtet i går var det mye snakk om budsjettoverskridelsene. Slike adverbialledd presenterer en ramme for, eller omstendigheter rundt, det øvrige setningsinnhold. Ofte finner vi her adverbiale bisetninger. Særlig vanlige og typiske er bisetninger som etablerer en fortidighets-, årsaks- eller betingelsesrelasjon: Da den unge mannen fikk ordet, holdt han en ypperlig tale; Så snart Olav hørte dette, gikk han ned til skipet; Fordi dette var kjent, oppstod det ingen problemer; Hvis vi isteden investerer i obligasjoner, unngår vi alle problemer. Slike tekstbetingede funksjoner er vanligere enn mer eller mindre emfatiske fremhevelser av følgende art: Helt ypperlig har forfatteren skildret denne utviklingen; En ny regjering er det vi nå vil ha!, eller med fremhevet objekt- eller subjektsetning: At sikkerheten hadde sviktet, ble etter hvert alle unntatt de ansvarlige klar over; At svindel stadig foregår i stort omfang, er innlysende; eller med infinitiv: Skamme deg skulle du!

Et verb kan fremheves ved plassering på førsteplass i forbindelse med finitt form av gjøre: Skrøt gjorde han også. Ofte settes verbet da i infinitiv: Skryte gjorde han også. Denne anvendelsen av gjøre er beslektet med bruken som «erstatningsverb» («verbpronominalisering») i tilfeller som: Hun gråt, og det gjorde han også.

13.2.2 Subjektets plassering

Subjektet i utsagnssetninger av type I stilles etter det finitte verb når et annet ledd inntar førsteplassen på grunn av konteksttilknytning eller fremhevelse, og i spørsmål av setningstype II generelt. Slik etterstilling kalles inversjon. Som regel står subjektet da umiddelbart etter verbet, men visse adverb kan likevel komme mellom verb og subjekt, jf. Er de ikke kommet ennå? vs. Er ikke de kommet ennå?; Etter beredskapssvikten hadde han nå tenkt sitt vs. Etter beredskapssvikten hadde nå han tenkt sitt.

Når setningens verbal bare er et finitt verb og ordenes form ikke viser hva som er subjekt og objekt, kan det ved inversjon oppstå misforståelser i skriftlig språk – i muntlig språk vil betoningen gi beskjed om hva som er subjekt og objekt i setninger som Faren elsket moren; subjektet er ubetont. Med sammensatt verbal oppheves tvetydigheten: Faren (subjekt) hadde elsket moren (objekt) – Faren (objekt) hadde moren (subjekt) elsket.

Tvetydigheten i setninger uten sammensatt verbal kan oppheves ved bruk av en spesiell konstruksjon som kalles utbrytning: Det var faren (logisk objekt) (som) moren (subjekt) elsket – Det var faren (logisk subjekt) som elsket moren (objekt). Slik utbrytning er svært utbredt i norsk: Han hadde skutt elgen – Det var han som hadde skutt elgen; De så henne – Det var henne (som) de så; En stormfull høstkveld rodde han over fjorden – Det var en stormfull høstkveld (at) han rodde over fjorden. Ved utbrytning av substantivledd brukes som, og ved utbrytning av adverbialledd at.

13.2.3 Posisjoner og plasser

I setningstypeformlene ovenfor kan det skjelnes mellom posisjoner som bare tillater ett setningsledd (og som dermed er én plass), og posisjoner som tillater to eller flere setningsledd (og dermed kan omfatte to eller flere plasser).

Ett ledd har vi på første plass i utsagnssetninger; mulighet for å stå i denne posisjonen betraktes vanligvis som en test for hva som kan regnes som et setningsledd. Andre én-plass-posisjoner er v – plassen for det finitte verb, n – subjektplassen, og us – plassen for bisetningsinnleder (subjunksjoner). Som vi har sett, er disse posisjonene (plassene) av forskjellig art: subjunksjoner som innleder adverbialsetninger, har som regel ingen setningsleddsfunksjon. Det har derimot relativpartikkelen som, selv om den ikke har noen form for bøyning og ofte kan utelates. Setningsleddsfunksjon har også spørrepronomener og spørreadverb, f.eks. hvem, hva, hvordan, hvorfor, ledd med hvilken, og de kan ikke utelates.

I de andre posisjonene er det rom for flere plasser, således i a-posisjonen: Fordi han etter alles oppfatning¹ i løpet av året² sannsynligvis³ ikke⁴ ville begå flere feil (fire adverb og adverbialledd etter hverandre). Ledd som angir kilde og lokalisering i tid og rom, står foran slike som angir sannsynlighet, og til slutt står nektelsen ikke som det mest radikalt modifiserende.

I V-, N- og A-posisjonene er det også flere plasser. V-posisjonen kan utbygges til å romme mer omfattende verbkjeder: …fordi han virkelig ikke hadde¹ villet² ønske³ å forlede⁴ noen til noe slikt (pluskvamperfektum av modalverb som styrer et verb som igjen styrer en å-infinitiv; til sammen ett finitt og tre infinitte verb); …siden prosjektet ikke ville¹ ha² latt³ seg realisere⁴ uten kollegenes medvirkning (2. kondisjonalis av refleksivt la med avhengig infinitiv og passiv betydning; også her ett finitt og tre infinitte verb). I bisetninger har vi en ubrutt kjede av finitt og infinitte verb, som i disse to eksemplene; i setningstype I og II med det finitte verb på henholdsvis annen- og førsteplass kan det komme s- og a-ledd mellom finitt og infinitt(e) verb: Prosjektet ville¹ ikke ha² latt³ seg realisere⁴ uten kollegenes medvirkning (ett n-ledd mellom finitt og infinitte verb); Nå hadde¹ han virkelig ikke villet² ønske³ å forlede⁴ noen til noe slikt (til sammen tre ledd – ett n- og to a-ledd – mellom finitt og infinitte verb).

I N–posisjon får vi indirekte og direkte objekt: Han hadde alltid gitt henne mange blomster, og dette kostet ham mye, med indirekte objekt foran direkte. I N-posisjon har vi også subjektspredikativer: Han hadde alltid vært en gnier (ekstremt sparsommelig), og objektspredikativer: Hun hadde kalt ham en tosk (lat og doven).

I A-posisjon kan flere adverbialledd følge etter hverandre: Hun hadde overlevert boken til ham¹ hjemme hos seg² en uke tidligere³ (tre A-ledd); Elevene hadde oppført seg skikkelig¹ i undervisningen² i lengre tid³ (tre A-ledd). Hovedregelen er at adverbialledd som er nær knyttet til setningens hovedverb, står nærmere dette, dvs. før adverbialledd som er mindre nær knyttet til eller har et friere forhold til hovedverbet.