11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner)
Subjunksjoner innordner, som den tradisjonelle betegnelsen «underordnende konjunksjon» tilsier, en bisetning (undersetning) under en hovedsetning eller under en annen bisetning (som oversetning). En subjunksjon står på bisetningens første plass og innleder dermed den. Etter sin funksjon i forhold til oversetningen inndeles bisetninger tradisjonelt i tre hovedgrupper: substantiviske bisetninger, som har sitt navn fordi de inntar et substantivledds plass i hovedsetningen: Han husket at han hadde begått noen feil – Han husket sine feil; de adjektiviske, med adjektivlignende funksjon: et sted som var vakkert og rolig – et vakkert og rolig sted; og de adverbiale, som fungerer i likhet med adverbialledd og bl.a. uttrykker tids- og årsaksforhold. Disse tre hovedtypene av bisetninger har forskjellige typer innledere, men det er ikke sjelden slik at de samme ordene opptrer som innledere i forskjellige typer setninger, eller inngår i forbindelser som skaper nye betydninger og andre anvendelsesmuligheter.
Mange subjunksjon(al)er er opprinnelige adverb, som bare, da, når, eller preposisjoner, som fra, til, siden. Andre er oppstått av forskjellige preposisjonsledd: idet, ifall eller i fall (bare særskrivning i bokmål), med mindre, til tross for at, eller sammenligningsuttrykk: så snart (som), så lenge (som), med det samme (som).
11.2.1 at-setninger
Substantiviske at-setninger som objekt er oftest etterstilt, både som objekt: Han sa alltid (at) han ikke hadde gjort noe galt, og som subjekt med foregående foreløpig subjekt det: Det er godt (at) det ikke plager deg. Som her kan da at ofte utelates, men det er ikke alltid tilfellet. Enkelte styrende verb eller adjektiver krever normalt at, i objektsetning: Han meddelte at han ikke kunne være til stede, men jeg forlangte at han skulle møte frem; Han var seg bevisst at han hadde dummet seg ut, og i subjektsetninger: Det er pinlig at du ikke vil; Det plaget ham at hun ikke kom. Verb som har et annet objekt eller avhengig preposisjonsledd, krever vanligvis at. I tillegg til at-setning, som er det direkte objekt, har man da enten et indirekte objekt, som henne i: De forespeilet henne at de ville hjelpe familien, eller et verbstyrt preposisjonsledd, som av ham i: Vi krevde av ham at han skulle være til stede.
At kan heller ikke utelates når at-setningen styres av en preposisjon: Vi ventet på at noe skulle skje; Hun insisterte som vanlig på at hun hadde rett; forventningen om at de skulle tjene store penger, eller når at-setningen er underledd til et substantiv (uten preposisjon): det håp at alt ville bli bra igjen, eller underledd til intetkjønnspronomenet det: Han beklaget det at kjøkkenet ikke var blitt ferdigstilt i tide; Det at du sier dette, betyr mye for oss.
Det er selvsagt heller ikke mulig å sløyfe at når objekt- eller subjektsetningen plasseres først i hovedsetningen uten noe overledd foran seg: At han ikke hadde gjort noe galt, sa han alltid; At det ikke plager deg, er godt.
Subjunksjonen at har sannsynligvis sin opprinnelse i det norrøne demonstrative intetkjønnspronomen þat ’det’, jf. engelsk that ’det; at’. Dette pronomenet har først stått i hovedsetningen som en foregripende forløper for en etterfølgende setning, og er så blitt «flyttet over» til første plass i den etterfølgende setningen – med et moderne eksempel: setninger av typen Jeg vet det: du har stjålet sverdet mitt er blitt omstrukturert til en ny type: Jeg vet: at (← det) du har stjålet sverdet mitt. Utviklingen fra foregripende pronomen til ren subjunksjon må ha funnet sted i norrøn tid, siden þat allerede da hadde fått den fonetisk reduserte formen at.
11.2.2 om-setninger og hv-setninger
Det finnes to slags spørresetninger, «setningsspørsmål», eller ja-nei-spørsmål, som har «tom førsteplass» og begynner med setningens finitte verb: Har du husket lommeboken?, og «ordspørsmål», også kalt hv-spørsmål, Denne motsetningen gjenfinnes ved spørrebisetninger. Bisetninger som gjengir setningsspørsmål, innledes med om eller hvorvidt: Hun spurte om jeg hadde husket lommeboken, ordspørsmålene med spørreord.
11.2.2.1 Om-setninger
Foruten å innlede en substantivisk spørresetning kan om også brukes som betingelsessubjunksjon: Om du ikke vil, kan vi la det være. Denne bruksmåten er beslektet med bruken i spørrebisetninger. Om brukes også i innrømmelsesbisetninger i forbindelsen selv om: Selv om han skulle mene noe annet, må jeg protestere, og i forbindelsen om … enn: Han må nok kritiseres, om det enn kan anføres formildende omstendigheter, videre i forbindelsen om … så: Jeg nekter, om det så skal være det siste jeg gjør. Denne bruksmåten kan ses i sammenheng med bruken i betingelsessetninger. Som innleder brukes også uansett om: Jeg gir meg ikke, uansett om du har rett.
I norrønt var um ’om (osv.)’ bare preposisjon og adverb, ikke subjunksjon; som subjunksjon brukte man ef (som er samme ord som engelsk if ’hvis, om’).
11.2.2.2 Spørreord (hv-ord) som bisetningsinnledere
Ordspørsmål som bisetning innledes av de samme spørreord som innleder tilsvarende hovedsetninger: Hun spurte hva jeg mente og hva jeg tenkte på; Han husket ikke lenger hvilket hotell han hadde bodd på eller hvor mye penger han hadde brukt. Når spørreordet er subjekt, må det etterfølges av som: Hun spurte hva som var skjedd og hvem som hadde satt i gang det hele.
Hv-spørreord opptrer også i innrømmelsessetninger: Jeg blir ikke med på dette, hva du enn sier; Jeg blir ikke med på dette, hva du så tilbyr meg. Som innleder brukes også uansett pluss hv-ord: De trodde ikke på ham, uansett hva han sa, eller, mer dagligdags: …, samme hva han sa.
Innrømmelsessetninger innledet med om eller hv-ord kan foranstilles den hovedsetning de modifiserer. Den etterfølgende hovedsetning har da ofte et henvisende og sammenfattende ord før det finitte verb: Om det så skal være det siste jeg gjør, så nekter jeg; Uansett hva han sa, så trodde de ikke på ham, eller hovedsetningen kan ha et annet ledd, som subjektet, på førsteplass: Hvem du enn påberoper deg som sannhetsvitne, jeg tror ikke på deg; Uansett om du har rett, vi gir oss ikke. Begge deler tyder på at slike innrømmelsessetninger ikke er fullt integrert som bisetning i hovedsetningen. Men en direkte tilknytning med innføyning i hovedsetningen brukes også: Hvor skrøpelig du enn er, må du komme i morgen, ved siden av: Hvor skrøpelig du enn er, så må du komme i morgen, eller: Hvor skrøpelig du enn er, du må komme i morgen.
11.2.3 Relativsetninger med som
Som er fremfor alt den vanlige relativsetningsinnlederen i moderne norsk. Som omtales tradisjonelt som «relativpronomen». Denne betegnelsen passer imidlertid mindre godt, siden som ikke viser noen av de grammatiske kategorier som kjennetegner andre pronomener: grammatisk kjønn (jf. han – hun, den – det), tall (jf. den – de) eller kasus (jf. jeg – meg, de – dem); som er ubøyelig. I motsetning til pronomener kan som dessuten under gitte betingelser utelates: Her er boken (som) jeg kjøpte. En nyere betegnelse er relativpartikkel; relativkonjunksjon ville passe like godt, og relativsubjunksjon enda bedre. Denne bruken av som er beskrevet i avsnittet om relativsetningsinnledere (8.5.1).
Som går tilbake på den norrøne sammenligningssubjunksjonen sem. Den ble brukt som relativpartikkel allerede i norrønt, men den opprinnelige sammenligningsfunksjonen lever også videre i det moderne som: Du får gjøre som du vil, eventuelt i forbindelse med et foranstilt så eller likeså eller like: Han kom så fort (som) det var mulig; Du er nå minst like (så) dyktig som din far var i den alderen. I slike sammenligninger uttrykker som generelt en likhet som lett kan gå over i den identitet som kommer til uttrykk i forholdet mellom relativsetningssubjunksjonen og relativsetningens overledd.
11.2.4 Tidssubjunksjoner
Som tidssubjunksjoner brukes da, når, etter at (i riksmål også etterat), før, før enn (i riksmål også førenn), innen, idet, mens, til, inntil, fra, siden og, med opphav i sammenligningssubjunksjonen som, så lenge (som), så ofte (som), så snart (som), hvor som kan utelates på samme måte som i relativsetninger: hun kom så snart (som) hun kunne.
I språkbruken blandes av og til da og når sammen. En god, gammel skoleregel sier «den gang da, hver gang når». Da brukes dermed om en enkelthendelse i fortid: Da vi kom frem, var alt stille; Han reiste seg da jeg gikk, og når om gjentagelse i fortid og både om gjentatt handling og enkelthandling i fremtiden: Hun ble glad når noen kom med blomster; Det ringer når forestillingen begynner; Jeg lover å besøke ham en eller flere ganger når jeg kommer hjem.
Både ved gjentagelse og ved fremtid står når-setningens verb ofte i presens. Det synes å forlede noen til å tro at man alltid skal bruke når når bisetningens verb står i presens, slik at man også bruker når i forbindelse med såkalt historisk presens. Dersom man forteller i presens om noe som er skjedd, er imidlertid da det riktige når det dreier seg om en enkelthendelse: Da han åpner ytterdøren, ser han to fremmede menn i trappen.
Som tidssubjunksjon kan videre som opptre: Som han satt der ute ved skjærene og prøvde fiskelykken, ofte i forbindelse med nettopp, rett eller just: Just som han hadde sagt det, ble det med ett smult vann; Fisken bet på rett som det var.
11.2.5 Årsakssubjunksjoner
Årsakssubjunksjoner er fordi, da, siden, ettersom. Den vanligste er fordi: Vi ble ergerlige fordi han somlet slik. I muntlig språk settes ofte et overflødig at etter fordi: …fordi at han somlet slik. Språkhistorisk sett er det en moderne refleks av denne årsakssubjunksjonens opprinnelse i norrønt fyrir því at ’for det at’.
Særlig i forbindelse med et nektende uttrykk i hovedsetningen brukes ofte et om etter fordi: Man er ikke utlært fordi om man har kommet seg gjennom en eksamen eller to. Her går årsaksbetydningen over i en innrømmende betydning: ’selv om man har kommet seg gjennom en eksamen eller to’.
Antagelig oppfattes fordi som en tydeligere, «sterkere» konjunksjon enn for, jf. følgende illustrerende eksempel: Jeg tror på Gud, simpelthen fordi han er til; men jeg tror ikke på djævelen, for han eksisterer ikke (Arnulf Øverland, fra novellesamlingen Gud plantet en have). Det er antagelig grunnen til at fordi ofte brukes galt i setninger hvor leddstillingen tydelig viser at det er en hovedsetning: Arbeidet er ikke kommet i gang, fordi vi kan aldri bli enige om betalingen. Korrekt leddstilling er: …fordi vi aldri kan bli enige, men det blir enda bedre med en annen subjunksjon: …siden vi aldri kan bli enige eller med sideordning: Arbeidet er ikke kommet i gang, for vi kan aldri bli enige om betalingen. Man skal i det hele tatt være forsiktig med fordi når hovedsetningen inneholder en nektelse. Setningen Vi liker ham ikke fordi han er så overlegen er ikke god, den er tvetydig og kan ikke bare bety ’vi misliker ham fordi han er overlegen’, men faktisk også ’det er ikke fordi han er så overlegen at vi liker ham’. Den første av disse to betydningene kommer klarere frem hvis vi setter komma etter ikke: Vi liker ham ikke, fordi han er så overlegen, men en helt entydig formulering får vi bare med siden eller for – og komma i begge tilfeller: Vi liker ham ikke, for (eller: siden) han er så overlegen.
Da uttrykker som regel en årsak som forutsettes kjent, og setningen den innleder, står derfor ofte foran hovedsetningen: Da ingen hadde innvendinger mot forslaget, ble det vedtatt uten diskusjon. Denne rekkefølgen er naturlig på tilsvarende måte som når da er tidssubjunksjon: En årsak ligger forut i tid i forhold til det den forårsaker.
Undertiden kan også når uttrykke en begrunnelse: Når du sier det, er det nok sant. En lignende betydning har ettersom og siden: Ettersom du spør, skal jeg fortelle deg det; Siden du spør,…
11.2.6 Betingelsessubjunksjoner
Betingelsessubjunksjoner innleder bisetningen i et betingelseskompleks, hvor hovedsetningen betegner følgen: Hvis dette er sant, må vi finne på noe annet. På tilsvarende måte som hvis brukes også dersom, såfremt, i fall (i riksmål også ifall) og om som betingelsessubjunksjoner: Jeg skulle sagt ja, dersom jeg ikke allerede var invitert et annet sted; Såfremt du er enig i dette, bes du kontakte vår serviceavdeling snarest; Hva mener du med det, om jeg tør spørre?
Med mindre (eller medmindre) og uten at har betydningen ’hvis ikke’: Vi klarer ikke dette med mindre vi samarbeider ’…hvis ikke vi samarbeider’. Dessuten kan som nevnt bare opptre som subjunksjon: Bare du kommer, er alt i orden. Med samme betydning ’hvis bare’ finner vi også så sant: Vi kommer så sant været blir bra.
Som betingelsessetninger finner vi også bisetninger uten subjunksjon med form av spørrende hovedsetning: Kan han begynne arbeidet i dag, vil han bli ferdig i god tid. Når bisetningen har denne formen, står den som oftest foran hovedsetningen, som i eksempelet. Men jf. også: Jeg kunne ha kommet før, hadde jeg bare fått beskjed tidligere; Det var rett og slett pinlig, spør du meg.
11.2.7 Følgesubjunksjoner
Den vanlige følgesubjunksjonen er så (at). Så at er ofte delt, slik at så står i hovedsetningen og at ved bisetningens begynnelse. Det ligger i følgesetningens natur at den står etter sin hovedsetning, som angir årsaken til eller betingelsen for følgen: Han frøs så han hakket tenner; Forestillingen var så lang at han ikke nådde bussen. I stedet for så kan hovedsetningen inneholde et ord med tilsvarende betydning, f.eks. slik: Det var slik uro at han ikke kunne høre hva hun sa. Hos Sigrid Undset finner vi ikke sjelden så … så: …men så mangfoldig var Lawrence og så intenst oplevet han sitt liv så han blir en representativ skikkelse…; Snart ble han så syk så det vilde ha vært unaturlig…
At-setning som uttrykk for følge foreligger når et adjektiv eller adverb med foranstilt for betegner for høy grad: Han er for ung til at han kan huske det ’han er så ung at han ikke kan huske det’. Her er det tale om en forhindret mulig følge.
11.2.8 Hensiktssubjunksjoner
Som uttrykk for hensikt brukes bisetninger innledet av for at, slik at og så: Han arbeidet dag og natt for at boken skulle bli ferdig i tide; Jeg snakket høyere, slik at hun kunne høre meg; Han gikk tidlig til sengs, så han kunne være uthvilt til den avgjørende prøven; Vi løp, slik at vi ikke skulle komme for sent.
En hensikt uttrykkes ellers ofte med en infinitivkonstruksjon innledet av preposisjonen for: Han gikk tidlig til sengs for å kunne være uthvilt neste dag.
11.2.9 Innrømmelsessubjunksjoner
Til å innlede innrømmelsesbisetninger brukes enkeltordene skjønt (ennskjønt) og enda: Han reiste på ferie, skjønt han ikke var ferdig med arbeidet; …(enn)skjønt han var en kløpper på ski; Han kunne ikke lese, enda han var 12 år gammel, og dessuten det nå mer eller mindre foreldede tyske lånordet uaktet (fra ungeachtet): …uaktet hans skussmål var det beste. Disse subjunksjonene brukes om et virkelig saksforhold, som innrømmes: Skjønt (uaktet, enda, til tross for at) han var syk, dro han av gårde. Skjønt kan i betydning nærme seg men og innleder iblant ettersetninger med hovedsetnings ordstilling: Hun mente han hadde løyet, skjønt hun hadde ikke sagt det offentlig.
Fremfor alt omfatter innrømmelsessubjunksjonene en lang rekke forbindelser av to ord. Den vanligste er selv om, som kan brukes om et virkelig saksforhold: Selv om han visste alt, sa han ikke et ord. Selv om brukes imidlertid oftest om noe tenkt, hypotetisk: …selv om du bød meg tusen kroner, … For å uttrykke et hypotetisk forhold brukes også om, eventuelt i forbindelse med et følgende enn: Om du (så) bød meg tusen kroner, ville jeg ikke gjøre det. Slik brukes også tilsvarende forbindelser med hv-ord som generaliserende relativpronomener: Hva du (enn) sier, tror jeg det ikke, eller: Hva du (enn) sier, jeg tror det ikke; Hvor du enn kommer, (så) må du ikke glemme oss, eller: Hvor du enn kommer, du må ikke glemme oss. Som disse eksemplene viser, kan slike innrømmelsesbisetninger enten integreres i eller foranstilles den følgende hovedsetning.
11.2.10 Sammenligningssubjunksjoner
Som sammenligningssubjunksjoner brukes som, likesom, enn, som om, jo, dess, desto. De tre første – som, likesom og enn – kan knytte seg til et sammenligningsledd uten finitt verbal eller en sammenligningssetning med finitt verbal: Han er like gammel som jeg (eller meg), eller: Han er like gammel som jeg er; Ville ikke du ha handlet likesom jeg, eller: … likesom jeg gjorde; Hun er nok betydeligere enn søsteren, eller: …enn søsteren er.
Subjunksjonen likesom med betydningen ’i likhet med’ og adverbet liksom med betydningen ’på en måte’ skrives forskjellig: Han skulle liksom være formann (i slurvete uttale lissom).
Foran det ledd sammenligningsleddet eller sammenligningssetningen hører til, settes ofte så eller et ord med lignende betydning: Han gjorde så godt som han kunne. Som kan da utelates: Han gjorde så godt han kunne, på lignende måte som i relativsetninger.
Som om innleder en hypotetisk eller irreal sammenligning: Han skrek som om han hadde brukket armen. Logisk sett kan dette oppfattes som en kombinasjon av en sammenligning og en betingelse: Han skrek som han ville ha skreket dersom han hadde brukket armen. Det hender at om utelates med forandring av ordstillingen, slik at det finitte verb kommer til å stå direkte etter som: Han skrek som hadde han brukket armen. Denne uttrykksmåten oppfattes nå som uvanlig eller alderdommelig. Videre kan man si, uten om: Han lot som han var gal. Her ligger det irreale implisitt i oversetningens verb, og derfor er det tilstrekkelig med sammenligningssetning med som.
Særskrevet etter som og tilsvarende etter hvert som uttrykker en rekkefølge eller utvikling i tid: De fikk nummer etter som (eller helst: etter hvert som) de ankom; Han satte seg grundigere inn i forhistorien etter som han lærte dem bedre å kjenne. Sammenskrevet ettersom er årsakssubjunksjon: Ettersom han hadde studert saken mest inngående, kunne han gi de beste opplysninger; Ettersom du vet alt best, kan du kanskje si meg hva jeg skal foreta meg.
Som innleder ikke bare fullstendige sammenligningsbisetninger med finitt verbal, men har ut over det et mangfoldig bruksområde som innleder av sammenligningsledd uten verbal: fattig som en kirkerotte; nå som før; Du er like flink som din far; Han skinte som en sol, osv. Beslektede bruksmåter foreligger som del av substantivledd: eksempler som de følgende, som del av fritt predikativ: som attenåring dro han til sjøs, eller tilknyttet som del av sammenligningsledd til et adjektiv i positiv: Han er betydelig som dikter; med samme funksjon som del av et sammenligningsledd med enn ved et adjektiv i komparativ: Han er betydeligere som dikter enn som politiker (jf. nedenfor).
Som vi har sett, kan som være utvidet med et annet ord, slik at nye betydningsmuligheter oppstår: med etter til ettersom ’siden, fordi’, så som ved oppregning: ved serviceyrker så som varehandel og reklame, eller: etter hvert som; jf. dessuten betingelsessubjunksjonen dersom.
Ved forskjell, så som ved adjektiver i komparativ, brukes enn: Han er eldre enn broren; Det er vanskeligere enn du tror. (En annen opprinnelse har det enn vi kjenner fra uttrykk som: Enn om vi kledte fjellet?; Enn om så var?, hvor vi har å gjøre med den norrøne sideordnende konjunksjonen en ’og, men’).
Enn inngår i den nå litterære eller alderdommelige tidssubjunksjonen før enn: … før enn dagen heller, i innrømmende uttrykk med om … enn): Han var fattet, om enn tynget av stundens alvor, og i innrømmende setninger innledet av hv-ord (jf. 11.2.2.2): Hvor skrøpelig du enn er, må du komme i morgen.
Mens som og likesom fremhever likhet, og enn ulikheten, uttrykker jo … jo, jo …dess, jo … desto, dess … dess, desto … desto proporsjonalitet mellom to ledd: jo galere, jo bedre; Jo mer jeg lærer menneskene å kjenne, jo mer holder jeg av dyrene; Jo større sak, dess tyngre tak og desto større seier; Jo mer han tjente, desto mer brukte han; Dess mer man drikker, dess mer tørster man. Alle disse uttrykkene har tysk grunnlag.
11.2.11 Flertydighet og utelatelse av subjunksjon
En og samme subjunksjon har ofte flere funksjoner og kan innlede betydningsmessig forskjellige bisetninger. Som er relativpartikkel, sammenligningssubjunksjon og kan innlede tidssetninger, og om innleder spørre- og betingelsesbisetninger og kan stå i innrømmelsesbisetninger; da og siden kan være tids- og årsakssubjunksjon, når tids- og betingelsessubjunksjon, ettersom tids-, årsaks- og sammenligningssubjunksjon. Subjunksjonen alene kan således slett ikke alltid gi nøkkelen til en forståelse av bisetningens betydningsmessige funksjon i helsetningen. Først sammenhengen gjør det klart om f.eks. Siden han reiste… er en tids- eller årsakssetning; med fortsettelsen …har jeg ikke sett ham blir den en tidssetning, men fortsetter vi: …måtte jeg bli hjemme, er det årsak som angis.
Ikke sjelden har vi bisetninger uten subjunksjon. At kan sløyfes: Han sa (at) han ville komme. En tidssetning kan innledes av en tidsbestemmelse uten egentlig subjunksjon: Den dagen du har lært dette, skal jeg være glad; Hver gang han tenkte på det, måtte han smile. En spørrebisetning uten subjunksjon er en betingelsessetning: Kommer du et skritt nærmere (’hvis du kommer et skritt nærmere’), skriker jeg. Som kan utelates i flere sammenhenger.