1.2 Setningsleddene
Som vi så foran, trengs det et verb til å danne en formell setning. Det blir setningens verbal (før kalt predikat).
I setningen Hun kommer finner vi et ledd utenom verbalet, nemlig hun, som er setningens subjekt. Vi finner subjektet ved å spørre med hvem eller hva foran verbalet. I vårt eksempel spør vi altså: Hvem kommer? Svaret – hun – er subjektet.
I setningen Toget kommer om en time må vi spørre: Hva kommer? Subjektet er toget.
I setningen Hun kjøpte en bok er kjøpte verbal og hun subjekt. Det tredje leddet en bok er svar på spørsmålet: Hva kjøpte hun? Svaret en bok kalles objekt. I setningen Hun møtte en venn er en venn objekt, som vi altså finner ved å spørre: Hvem møtte hun? Vi finner objektet ved å spørre: hvem eller (oftest) hva + verbal + subjekt?
Også setninger kan være objekt eller subjekt. I perioden Hun skriver at hun kommer til Oslo spør vi: Hva skriver hun? Svaret, altså objektet, er: at hun kommer til Oslo. En at-setning kan også være subjekt, f.eks. i en forbindelse som: At hun kommer til Oslo, er helt sikkert.
Setningen Hun gav sin mor en bok inneholder enda et substantivledd i tillegg til gav, som er verbal, hun som er subjekt, og en bok som er objekt. Vi spør videre: Hvem gav hun en bok? Svaret – sin mor – kalles indirekte objekt (i skolegrammatikken tidligere kalt hensynsledd).
Setningen Hun møtte en venn på toget inneholder et preposisjonsledd eller preposisjonsuttrykk: på toget. (Slike ledd ble tidligere gjerne kalt komplement, som egentlig betyr ’utfylling’ og ikke var noen heldig betegnelse.) Et preposisjonsuttrykk består alltid av to deler. Den første er en preposisjon (ordet betyr ’foranstilling’), i dette tilfellet ordet på. Det andre leddet, som er avhengig av preposisjonen, kalles dens styrelse (eller styring).
Preposisjonsledd kan betegne et stedsforhold, som her: på toget. De kan også uttrykke et tidsforhold: Hun kommer om en uke; Hun vil være her i to måneder, eller en måte eller et middel: Han splintret døren med en øks.
I setningen De arbeidet hele natten er substantivleddet hele natten et tidsledd. I Vi går snarveien er det siste ordet et stedsledd. Setningen Stoffet koster tyve kroner har tyve kroner som målsledd. Preposisjonsledd og substantivledd som tids-, steds- og målsledd kalles også adverbialer (adverbialledd), siden de har samme funksjon som et adverb og står som nærmere forklaring til et verb, eventuelt til et adjektiv, et adverb eller til en hel setning. Også en bisetning kan være adverbial: Jeg kommer når jeg er ferdig. Når-setningen er en adverbial bisetning som uttrykker et tidsforhold; den er en tidssetning.
Sammenligningsledd med som eller enn har vi i disse eksemplene: Han oppførte seg som en tosk; Hun er eldre enn sin bror.
Noen verb som ikke i seg selv uttrykker et fullstendig saksforhold, trenger et predikativ (subjektspredikativ, tidligere kalt predikatsord). Slike verb kalles uselvstendige verb (eller kopulaverb): være, bli, hete, synes (i betydningen ’se ut’) og kalles (eller bli kalt). I perioden Den mannen som synes så interessert, heter Berg og er jurist har vi tre predikativer: så interessert (til det uselvstendige verbet synes), Berg (til heter) og jurist (til er). Predikativet betraktes ofte som en del av verbalet. Andre verb og verbuttrykk som danner lignende forbindelser, er stå brud, ligge syk osv., og med objekt anse, regne som og finne: finne noe vanskelig.
Objektspredikativ har vi i setningene: De kalte ham en tufs; De gjorde meg glad. Objektspredikativet står i samme forhold til objektet (ham, meg) som det vanlige predikativet til subjektet, jf. Han var en tufs og Jeg ble glad.