Setningsanalyse

Språkets hvem-hva-hvor

Har du slitt med setningsanalyse? Synes du det er vanskelig? Fatt mot, det er ikke så vanskelig, bare du er litt tålmodig med deg selv. Også her er det noen begreper du må kjenne, men du vet så mye om grammatikk nå at du forholdsvis lett skulle kunne tilegne deg dette.

Hva er egentlig grammatisk analyse? Det vi gjør når vi analyserer setninger, er å finne ut hvilken funksjon ord eller grupper av ord har i sammenhengen. Det er nemlig slik at ordene innenfor en setning har forskjellige oppgaver eller funksjoner. Noen skal fortelle deg hva som skjer, andre skal fortelle deg hvem som gjør noe, hvem eller hva som blir berørt av handlingen, og andre skal vise på hvilken måte, når eller hvorfor noe skjer. Hver oppgave eller funksjon har sitt navn, og det eller de ordene som funksjonen er knyttet til, kalles setningsledd.

Hva er forskjellen på ordklasser og setningsledd? Mange strever med disse begrepene. Enkeltordene hører til en ordklasse når vi betrakter dem isolert, men i setningen har de en funksjon. Ser vi på dem under den synsvinkelen, kaller vi dem ledd eller setningsledd. Et substantiv kan for eksempel være både subjekt, predikativ, direkte objekt, indirekte objekt og være styrelse i en preposisjon, altså del av et preposisjonsledd.

I denne setningen har vi fem substantiver, legen, pasienten, medisin, bruk, influensa, men de fem substantivene har forskjellig funksjon. Vi skal se litt nærmere på dette.

For å finne setningsleddene er det greit å bruke spørremetoden.

Vi skal begynne med en enkel setning:

• Kjøp! 

Dette er faktisk en setning, selv om den består av ett eneste ord. Det første vi skal gjøre når vi analyserer en setning, er å se hva som SKJER. Vi skal med andre ord finne verbalet (tidligere kalt predikat) i setningen. På spørsmålet: Hva skjer?, må svaret bli kjøp. Ordet verbal er navnet på leddet kjøp med tanke på funksjonen det har i setningen.
Vi kan i tillegg forklare at ordet tilhører ordklassen verb, og at det i dette tilfelle står i imperativ (befalende form). Da har vi samtidig oppdaget noe viktig om setninger. Skal en ytring kalles en setning, må den inneholde et verbal. Verbalet er kjernen i setningen fordi det bestemmer hvilke andre setningsledd som er nødvendige for at setningen skal gi mening. Nå er det bare imperativsetninger som kan klare seg med bare et verbal. Alle andre setningstyper må inneholde minst subjekt og verbal for å kunne kalles setninger. Dette gjelder både hovedsetninger og leddsetninger. Da prøver vi med en ny setning:

• Familien kjøpte nytt kjøleskap.

Vi begynner med det samme spørsmålet som sist: Hva skjer? Svaret er kjøpte. Da har vi igjen funnet verbalet. Men nå skal vi finne ut hvem som gjorde hva. Hvem kjøpte? Svaret blir familien. Da har vi funnet ut hvem som utførte handlingen, og dette leddet kalles subjektet. Videre spør vi: Hva kjøpte familien? Svaret blir nytt kjøleskap. Da har vi funnet det direkte objektet. Det direkte objektet bestemmer innholdet av verbalet nærmere, enten ut fra hva verbalet retter seg mot: Katten klorte gutten eller hva slags resultat det gir: Far baker brød. Da setter vi opp et analyseskjema:

Her har vi markert subjektet med grønt og det direkte objektet med blått.

Passiv: Når vi skriver om til passiv, skjer dette: Det tidligere aktive subjektet, som både var grammatisk og logisk subjekt, blir ledd i et preposisjonsuttrykk med preposisjonen av. Det direkte objektet i aktiv blir gjort til subjekt i passiv. Samtidig med at subjekt og direkte objekt bytter roller, får verbet passiv form med hjelpeverbet bli. I passiv vil setningen ovenfor lyde: Nytt kjøleskap ble kjøpt av familien.

Transitive og intransitive verb

Da vi gjennomgikk verbene, forklarte vi at ikke alle verb kan ta objekt. Det er forskjell på transitive verb, som kan ta objekt, og intransitive verb, som ikke kan ta objekt. I setningen Nedbørsmengden siste måned avviker fra normalenfinner vi ikke noe objekt, for vi kan ikke snakke om å avvike noe, vi kan ikke spørre: Hva avviker nedbørsmengden?.

De fleste verb er enten transitive eller intransitive. Transitive verb er verb som kan ha et direkte objekt knyttet til seg: Elkjøp selger hvitevarer. Vi drikker kaffe. Den norske Opera viser forestillingen «Tryllefløyten». Intransitive verb kan ikke ha noe direkte objekt: Vi satt to timer på legevakten. Napoleons soldater frøs ihjel i Russland. Hun sykler til butikken hver dag.

En gammel huskeregel sier T – T, I – I:

Transitive verb Tar direkte objekt
Intransitive verb tar Ikke direkte objekt

Nå er det slik at svært mange verb kan være både transitive og intransitive. Vanligvis kan vi for eksempel ikke si å gå noe, å sitte noe eller å stå noe. Men vi har jo uttrykk som å gå en distanse, sitte ned en sofa og å stå distansen. Så skal vi gå videre i setningsanalysen og gjøre det litt mer innviklet:

• Han ga sin datter nytt kjøleskap til jul.

I denne setningen dukker det opp to nye setningsledd: indirekte objekt og preposisjonsledd.

Det indirekte objektet gir uttrykk for hvem handlingen berører på en eller annen måte, hva eller hvem handlingen er til fordel for eller går utover. Svært ofte er det indirekte objektet en person. Tidligere kalte man det hensynsledd.

Preposisjonsleddet (tidligere kalt komplement) består av en preposisjon pluss styrelse, og det er et adverbialt ledd. I dette tilfellet gir det svar på spørsmålet om når noe skjer.

Hittil har vi arbeidet med befalende og fortellende hovedsetninger, men nå skal vi gå et skritt videre:

• Han ga sin datter nytt kjøleskap til jul fordi det gamle hadde gått i stykker.

Disse to setningene danner til sammen en periode. Slike perioder kan bestå av mange setninger.