Både politikere og journalister får høre det når ordboksredaktør Tor Guttu i dette utdraget fra artikkelsamlingen «Tor i ord» slår ned på språklige avledningsmanøvre.
Det er mulig vi tar feil, men det kan se ut til at den kritiske journalistikk i det siste året har gravd opp («avslørt») mer enn vanlig av slikt som en eller annen i ledende stilling må stå til rette for i spalter, i eter eller på skjerm – i intervju eller i debatt. Velkjente fraser er dermed blitt hyppigere.
Vår ambisjon er at…/Vi ønsker først og fremst å sette fokus på at…
Når et intervjuobjekt bruker slike uttrykk, uten innledning, som svar på et spørsmål om hvorfor han eller hun eller de har gjort det eller det, blir svaret nesten alltid av typen «God-dag-mann-økseskaft». Veltaleri av samme kaliber er f.eks. følgende, avlevert som svar på et spørsmål om hvorfor man har brutt forskriftene: Vi er veldig ydmyke i forhold til å overholde reglementet. Når den intervjuede slik uten videre begynner å snakke om noe annet, skjønner seere og lyttere lett hvordan det er fatt, men intervjueren bør naturligvis slå ned på det og spørre opp igjen.
Les mer om og av Tor Guttu i artikkelsamlingen «Tor i ord». Til salgs i vår nettbutikk.
La meg først få si/presisere at . . .
Et sikkert tegn på at intervjuobjektet enten vil prate seg bort fra spørsmålet eller forberede en myk landing, prøve å sette spørsmålet inn i en større, mer eller mindre relevant sammenheng og samtidig antyde at intervjueren har stilt spørsmålet galt eller spurt ufullstendig. Teknikken er særlig utbredt blant statsråder og stortingsrepresentanter, som har det i seg fra Stortinget. Der er det vanligvis i orden å åpne et innlegg med «La meg først få si/presisere/peke på/nevne . . .», og det gjøres ofte; noe skal man jo innlede med. Men i et radio- eller fjernsynsstudio er tiden knappere og kravene større til å fatte seg i korthet og unngå utenomsnakk.
Hvis intervjuobjektet ikke lander i det hele tatt, bør intervjueren naturligvis gjenta spørsmålet – forutsatt at det er relevant, og det er det nesten alltid; man har jo hatt tid til å forberede det og sikte seg inn på sakens kjerne. Frasemakeriet må ikke få seire; intervjueren må ikke gi seg. Imidlertid krever en eller flere slike repetisjoner at intervjueren uttrykker seg smidig, høflig og elegant og ikke henfaller til dagliglivets «Nei-men-hør-nå-her»-tone. Hvis det ikke er mulig å få et tilfredsstillende svar – og det har vært tilfellet med bl.a. helse-, olje- og forsvarsstatsråder – bør intervjueren likevel være fornøyd. Seere og lyttere skjønner godt nok at den intervjuede ikke har villet svare skikkelig og forgjeves har forsøkt seg med utflukter. Intervjuerens rituelle sluttord «Takk for at du kom i studio» får da ofte en underlig klang, men det får så være.
Det ønsker jeg ikke å kommentere/Det kan jeg ikke kommentere
Tor Guttu lister her opp sikre tegn på når intervjuobjekter enten vil prate seg bort fra spørsmålet eller forberede en myk landing.
Intervjuobjekter velger nesten alltid verbet kommentere, enten de mener «kommentere» (= si noe om) eller «svare på». Kommentere er et staseligere ord, og folk – også intervjuerne – har vennet seg til at det brukes galt. Det er ytterst sjelden man hører en intervjuer si eller antyde at det ikke var en kommentar, men et svar man ville ha.
Objektene later til å føle seg på trygg grunn når denne frasen er avlevert, men sier de ikke hvorfor de ikke vil «kommentere», må de spørres om grunnen, så sant den ikke er innlysende og fremgår av sammenhengen eller situasjonen.
Men det kan den utvilsomt gjøre, og noen urutinerte intervjuere spør om «hvorfor» også når den intervjuede grunngir. Det lyder usigelig dumt. Eksempel: En polititjenestemann intervjues om en fersk sak og svarer på et spørsmål: «Det kan jeg ikke kommentere av hensyn til etterforskningen.» Spør da intervjueren «Hvorfor det?» – da stiger et samstemmig og oppgitt «Å herregud!» fra de tusen hjem.
Et lignende tilfelle: Nyhetsoppleseren skildrer et forhold som det bare kan være én mening om, f.eks. at egyptiske muslimer har trakassert og drept koptiske kristne. Så kommer intervjuerens spørsmål til en koptisk geistlig: «Hva tenker du om det?» Eller til offer eller pårørende etter en skildring av grov, hensynsløs kriminalitet: «Hva tenker du om det?» – La oss få slippe sånt.
Nå vil vi først avvente resultatet av granskingen
Denne ytringen er et middel til å dempe uro og rommer vel et håp om å få dø i synden, altså et håp om at folkets og medienes hukommelse ikke strekker seg lenger enn at saken glemmes eller rykker nedover på aktualitetsskalaen.
Vi er i en prosess/Vi er i dialog med/Vi vurderer
Også dette er støydempere. Alle formuleringene gir inntrykk av seriøsitet, de to første av likeverdige parter, av ingen grunn til uro, av ingen katastrofe. Legger man på til Vi har en god dialog med, kan man være nokså sikker på å klare seg i første omgang. Men vi som ser og leser og lytter, bør være klar over hvor innholdstomt og lite opplysende et slikt svar kan være.
Noe lignende ligger i ordet vurdere, som ble moteord blant politikere og journalister i 1970-årene og stadig lever godt.
Ordet hadde – og har vel ennå – noe av den samme finheten som kommentere, og intervjuede politikere finner det bekvemt å si at saken vurderes eller saken er til vurdering. Journalister spør sjelden om hva man da gjør med den – bedømmer viktigheten av den, drøfter den løselig, behandler den formelt og tar stilling, overveier hva man skal gjøre eller bestemmer seg for hva man skal gjøre. «Vurderingen» blir gjerne godtatt.
Vi skal nå gjennomgå våre rutiner (og ta tak i problemene, ta (de nødvendige) grep)
Dette er en forblommet innrømmelse av at noe er galt fatt. Man ønsker minst mulig oppmerksomhet omkring feilene og forsøker å legge hovedvekten på det positive som nødvendigvis følger når ting skal rettes på og gal praksis avløses av korrekt. Vil man som toppfigur antyde at ansvaret nok er ens eget, men at feilene er begått annensteds, sier man gjerne at Vi har nå instruert våre samarbeidspartnere/våre leverandører/de lavere nivåene i organisa-sjonen om at . . .
Det er mitt ansvar/Jeg påtar meg ansvaret for . . .
Når en statsråd en sjelden gang sier dette, hører man nesten aldri hva slags ansvar det dreier seg om – politisk, økonomisk eller strafferettslig. Adjektivet mangler, og det hadde visst ikke betydd stort om det hadde stått. Straffeloven eller andre lover bryter man jo sjelden som statsråd (det måtte da være målloven), og økonomisk ansvar kan tydeligvis gjøres gjeldende bare i forbindelse med straffbare handlinger man begår som privatperson (som å bevilge seg uberettiget pensjon). Er en statsråd f.eks. ansvarlig for at departementet har sølt bort hundre millioner, blir det aldri tale om økonomisk ansvar – rimelig nok. Men statsråden tar sjelden det politiske ansvaret, som ville bestå i å gå av. Statsråden sitter like fullt, og kan regne med vern blant partifeller i storting og regjering. Hvor verneverdig han eller hun er, kan diskuteres.
Ordet ansvar er i alle fall tomt for betydning, omtrent som når en terroristorganisasjon har «påtatt seg ansvaret» for et bombeangrep som har krevd liv. Det er ikke annet enn skylden det dreier seg om, en skyld den aldri skal stå til ansvar for. Det er underlig at mediene såpass ofte bruker ordet ansvar upresisert.
Riksrevisjonens årlige skjenneprekener for de «ansvarlige» er til syvende og sist ikke mer enn nettopp det – skjenneprekener.
Vi tar kritikken inn over oss/Vi tar saken på fullt alvor/Vi legger oss flate
De to første uttrykkene er en mild og akseptabel form for innrømmelse av at man har gjort noe galt. Hvis synderen ikke tar så hardt i som at han eller hun legger seg flat, sørger pressen øyeblikkelig for at dette blir konstatert i overskrifts form. I etermediene er det ytterst sjelden et intervjuobjekt sier at det legger seg flatt. Det er påfallende, for uttrykket ser ut til å være effektivt, og følges det av synlig bot og bedring, kan synderen berge seg. Man føler medynk. Kanskje ville Gerd Liv Valla ha klart seg hvis hun hadde valgt å legge seg flat – og si klart ifra om det.
Slikt skal ikke forekomme/Sånn skal det ikke være/Noe er gått skrekkelig galt
Å bruke en upersonlig uttrykksmåte eller verb i passiv er vanlig når man vil distansere seg fra det kritikkverdige forholdet, tilsløre subjektet bak verbalhandlingen. Slike fraser følges gjerne av at man skal gjennomgå rutinene . . .
Skal så noe gjøres for å heve intervjunivået, er det mediene som må gå i bresjen. Intervjuernes hensikt må være å bringe fakta, ikke å gå inn i en debatt med den intervjuede. Intervjuerne må kort og godt vite å te seg. Revolverintervjuer (som i NRKs «avsløring» i Adecco-saken på åstedet, Midtåsenhjemmet) hører ikke hjemme i dagsrevyer o.l.
Et par nyhetsopplesere i NRKs Dagsrevy har en tendens til å ta på seg dommerminen når de værer at intervjuobjektet har alvorlige ting å svare for. De retter seg i ryggen, blikket og stemmen skjerpes en smule, artikulasjonen (som er god nok ellers) blir tydeligere, det drar i retning av forhør. Man bør altså ikke gå for langt i den retningen, og huske at man skal avslutte med «Takk for at du kom i studio».
Intervjuobjektene utgjør en mangslungen gruppe, som det er vanskelig å stille eksakte krav til, men av faste talspersoner for etater, institusjoner og organisasjoner og av fremstående representanter for næringsliv, storting og styringsverk venter man skikkelige svar.
(Fra boken «Tor i ord», som kan bestilles i nettbutikken. Denne artikkelen sto første gang på trykk i tidsskriftet Ordet nr. 4, 2011)