Ny biografi: Helt fra barnsben av var hans sans for språkets nyanser og uttrykksmuligheter blitt utviklet ved å lese norsk litteraturs fremste stilister, skriver Nils Heyerdahl i dette bokutdraget om vennen, politikeren og kulturpersonligheten Lars Roar Langslet. Gjennom hele livet hadde han riksmålssaken som sin hjertesak.
Riksmålsforkjemper: Som mangeårig stortingsrepresentant og samfunnsdebattant fikk Lars Roar Langslet betydelig innflytelse i norsk kulturpolitikk. Han var kulturminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986. (Foto: Press forlag)
Langslets livslange engasjement i språkspørsmål hadde forbindelse til hans kristne humanisme, der Guds ord (logos) har en sentral plass og betydning. Språket var for ham selve bærebjelken i den kulturelle overlevering og formidling. I og gjennom språket artikuleres tro, tanke og forkynnelse, og når et av sine høyeste uttrykk i liturgien. For ham sto språklig kontinuitet og stabilitet som et grunnvilkår for kommunikasjon, også generasjonene imellom. Språket er en nasjons felleseie, hevet over regionale motsetninger og klasseskiller. Som han skrev:
Norsk språk er «reservoar» for den meningsverden av assosiasjoner og historiske gjenklanger som især våre store riksmåls- og nynorskdiktere har skapt. Språket er vår dyreste arv og fremste identitetsbærer.
Helt fra barnsben av var hans sans for språkets nyanser og uttrykksmuligheter blitt utviklet ved å lese norsk litteraturs fremste stilister. De ble forbilder i hans egen virksomhet som skribent og forfatter. Men han oppdaget tidlig at det språk han lærte gjennom å lese norsk litteratur, var i merkelig utakt med det språk han lærte på skolen. Hans barndoms- og ungdomsår fant sted i en periode da myndighetene satte ny kraft inn i det store samnorskprosjektet som var blitt igangsatt i 1917. Målet var å konstruere et språk som skulle smelte sammen landsmål (nynorsk) og riksmål (bokmål). Norsk Språknemnd ble opprettet i 1952 for å normere det norske språk i dets to varianter, og gjennom råd og rettledning fremme nettopp denne tilnærmingen mellom dem «på norsk folkemåls grunn». Skolen ble den viktigste arenaen for myndighetenes samnorskpolitikk.
Et språk under angrep
Langslet vokste opp i en dal der dialekten har mange nynorsk-nære trekk. Men i Nes var opplæringsspråket i skolen bokmål, til forskjell fra herredene lenger nord i dalen, der skolen holdt seg med nynorsk. Lars Roar snakket sikkert dialekt med sine jevnaldrende, men hjemme gikk det på en form for riksmål, forsterket av at hans mor var innflytter med et riksmålnært talemål. Det førte til at Langslet også språklig ble en avviker.
Han gikk i nest siste klasse på Ringerike høyere skole da Norsk Språknemnd ble opprettet. Elevene fikk da denne stiloppgaven: «Gjør rede for de forskjellige meninger som kom til uttrykk da forslaget om Norsk Språknemnd ble offentliggjort. Hva mener du selv om forslaget?» Lars Roar redegjorde i sin besvarelse for språksakens utvikling, siterte fra aktuelle avisartikler og innlegg fra Stortingets talerstol, vurderte prinsipper og argumenter som ble mobilisert i stridens hete, og gjorde til slutt rede for sitt eget syn. Med polemisk brodd mot «gammelradikalere av typen Hans Heiberg», den språkpolitiske «storinkvisitoren» Jakob Friis og «selveste Lars Moen», daværende kirke- og undervisningsminister, kalte han tvangsendringen av språket et overgrep:
Språket er ikke alene en sosial funksjon, det er kultur, tradisjon, det er det primære i alt åndsliv. Det vokser frem på folkemunne, det vokser i en organisk vekst, det renser seg selv, og ettersom vi forandres, former språket seg etter vårt åndelige utviklingstrinn. Det er overgrep når man griper inn i denne vekst og fremskynder eller forpurrer den. Når statsmyndighetene i de siste årene har tatt sikte på hurtigst mulig å nå frem til et samnorsk språk, da er det overgrep og vold mot norsk kultur.
Gymnasiasten tok affære
Nils Heyerdahl har skrevet boken «Den andre historien» om vennen Lars Roar Langslet (1936-2016). Langslet var Heyerdahls forgjenger som preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Biografien handler ikke om politikeren og samfunnsdebattanten, men om katolikken og den kristne humanisten Langslet, og hans livslange, reflekterte forhold til religion, litteratur, filosofi, kunst og språk. Her gjengir vi, med tillatelse fra St. Olav forlag, et utdrag fra kapittelet «Språket».
Å innføre et fellesnorsk språk, en bastard av landsmål og riksmål, ville kunne få dystre konsekvenser. Vi ville kunne miste evnen til å forstå våre egne diktere. Vi ville risikere å bli rykket ut av en naturlig kultursammenheng og miste følelsen for stil, for rytme, for språklig skjønnhet. Den 13 sider lange stilen er nærmest for et essay å regne og fikk da også beste karakter: «Særdeles tilfredsstillende».
I lærebøker og i den skriftlige opplæring på skolen ble det innført språkformer som knapt ble brukt av skrivende mennesker ellers i Norge. Særlig provosert ble den unge Lars Roar av at i skoleutgaver ble forfatteres litterære tekster freidig endret slik at de ble i pakt med offisiell rettskrivning. Han skrev et brev til Knut Hamsuns ektefelle, Marie Hamsun, siterte noen avsnitt fra skoleutgaven av Markens Grøde og spurte om hennes mann kunne ha lest og godkjent dette. Hennes svar er datert Nørholm 9. april 1952, bare uker etter Hamsuns død, og både brevark og konvolutt har sorte sørgerender. Hun finner det usannsynlig at hennes mann har godkjent denne utgaven med «skolesprog»: «Det må da ha vært under forespeiling av ganske uvesentlige endringer. Disse formene med a-endelser kunde han aldri for sitt liv døie.» Med brevet fulgte som gave et eksemplar av Knut Hamsuns skrift fra 1918, Sproget i fare, med dedikasjon fra Marie. Hun sendte Langslets brev videre til sønnen Tore, som ivaretok Hamsuns litterære rettigheter. En tid etter kom det brev til Langslet fra Tore Hamsun, som forteller at han har oversendt hans spørsmål til Gyldendals direktør, Harald Grieg, og venter på svar fra ham. Gymnasiastens innspill var nådd frem til sakens sentrale aktører.
Lars Roar Langslet markerte seg tidlig – her med kong Olav til bords under 150-årsjubileet for Studentersamfundet, hvor Langslet var formann. Til sin 21-årsdag fikk han sitt eget festskrift. (Foto: Wilhelm Råger/Oslo Museum)
Mange år etter er Langslet innom denne saken i boken han skrev i 1999 om riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur. Det viste seg at Harald Grieg i 1937 hadde spurt Hamsun om å få lage en departementsriktig skoleutgave av Markens Grøde, og at Hamsun ga sitt resignerte ja:
«Naar vi nu har utgitt den på Albansk kan vi alltid sende den ut i den nye «Retskrivningen» ogsaa. Det blir mindre og mindre igjen av den gamle Bok, men det blir det av alt, av mig ogsaa.» [Skrev Hamsun.] Så kom 1938-rettskrivningen – Grieg har vel tolket brevet som et forhåndstilsagn om å legge også denne boken på blokken. Og skoleutgaven kom, gjennomrettet og amputert, både språklig og innholdsmessig – som et monument over den tidens henrettelse av våre klassikere.
Det Norske Akademi
I 1953 ble Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur grunnlagt på initiativ av Arnulf Øverland, Francis Bull, C.J. Hambro, Cora Sandel og A.H. Winsnes. Formålet var å arbeide for å ivareta det norske riksmål og dets litteratur, og fremme et fritt og allsidig åndsliv i Norge. Da Det Norske Akademi sto frem for offentligheten første gang i Universitets aula i 1954, var student Langslet til stede. Elleve år senere ble han selv innvalgt i dette akademiet som den yngste noensinne, 28 år gammel. Etter en tid ble han valgt inn i presidiet, der han fungerte som sekretær i mange år, deretter som visepreses og i 15 år som preses. I den funksjonen var han videreføreren av en solid suksesjon: Arnulf Øverland (1953-59), A.H. Winsnes (1959-65), Erik Krag (1965-67), Asbjørn Aarnes (1967-82), Øistein Parmann (1982-88) og Helge Nordahl (1988-95). Langslet hadde vervet fra 1995 til 2011.
Bibelspråket
I 1966 utga Det Norske Bibelselskap prøver på en ny oversettelse av Det gamle testamente, forarbeidet til det som skulle bli en ny offisiell oversettelse av hele Bibelen. Den skulle følge offisiell rettskrivning. Det ferske akademimedlemmet Lars Roar Langslet foreslo da at Akademiet skulle gjennomgå disse prøvene og gi en kritisk vurdering av den språklige kvaliteten i dem. I sin begrunnelse for forslaget fremhevet han at man neppe kunne overvurdere den språklige og allmennkulturelle betydning som innføringen av en ny offisiell bibeltekst ville få. I den labile norske språksituasjonen vil bibelspråket ha en særlig viktig funksjon som mønster for en egen høystil innenfor språket, hevdet han.
Til venstre: Med sin karakteristiske profil ble Langslet et yndet motiv for avistegnerne – her portrettert av Jan O. Henriksen i 1974. Til høyre: På Stortinget markerte Langslet seg som kulturpolitiker. Her i Ellen Auensens strek fra 1975 med tittelen «I kulturgubbens hall». (Foto: Stortingets kunstsamling)
Det endte med at han selv ble leder for en komité som skulle vurdere oversettelsen. Med seg fikk han seks andre akademimedlemmer: forfatterne André Bjerke og Emil Boyson, professorene Ingerid Dal, Georg Morgenstierne, Leiv Amundsen og Asbjørn Aarnes. Etter flere måneders arbeid ble det utgitt et skrift med tittelen Bibelsproget, ført i pennen av Langslet og godkjent av Akademiet.
Første del av dette skriftet er viet prinsipielle betraktninger om bibelspråkets egenart. Det fremheves at den norske språksituasjonen er spesiell og byr på særlige vanskeligheter for en bibeloversetter, idet det ikke er bred enighet om hva som er god norsk. Det hevdes at talespråket er «norskere» enn skriftspråket. Men i likhet med andre kulturspråk spenner også norsk over forskjellige stilnivåer, fra en mer eller mindre presis dagligtale til det arkaiserende, stive kunstspråk. Bibelspråket bør befinne seg på det høyeste av de stilplan som er i levende bruk. Kirkebibelen er et folks felleseie og må ikke utsettes for språklige eksperimenter eller prisgis oversetternes subjektive stilfølelse. Man må unngå dagligspråkets særegne ord og uttrykk, bøyningsformer og syntaks.
En bibelsk høystil vil sjelden tåle ord og uttrykk som er hentet fra andre stilområder i vårt skriftsprog, slik som sagastil, eventyrstil, departementsstil og stil typisk for folkelivsskildringer. Fremfor alt må man unngå en sammenblanding av forskjellige stilarter, hvor hverdagslig, triviell sprogbruk forekommer side om side med arkaismer og høytidelig stil.
At språket utvikler seg, og at revisjoner og nyoversettelser av bibelske og liturgiske tekster er nødvendig en gang imellom, demonstreres med all tydelighet når man leser dette skriftet, over 50 år etter at det ble utgitt. Det opererer med former som «sprog», «efter» og «nu», og det forsvarer fortsatt bruk av «I» og «eder» i høytidelig tiltale. Det siste ga Langslet snart opp, trolig med et visst vemod. På begynnelsen av 1980-tallet gikk han over til å skrive «språk», «etter» og «nå», som da var former innlemmet i språknormen til en institusjon som siden også endret skrivemåte i sitt eget navn, til «Det Norske Akademi for Språk og Litteratur».
(Sitatene av Langslet er hentet fra «I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år» (1999), unntatt siste sitat som er fra «Bibelsproget. Uttalelse fra Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (1968).