Språket i endring: En klok dame, professor i litteratur, sa nylig til meg: Den største språkendringen i vår tid er at yngre generasjoner snakker langt hurtigere enn vi! Det er jo ikke denslags språkendringer som blir drøftet i Språkrådet – men jo, jeg tror hun har rett.
Folk flest snakket nok i en langsommere rytme før, både i dagliglivet og i offentligheten. Ofte får vi høre lydklipp fra gamle dager i radioen, og inntrykket er slående: Både hvermannsen og politikere/professorer holdt seg til en langsom talerytme (som kanskje virker gammelmodig på de unge i dag?). På teatret var det en grunnlov å artikulere tydelig, enten talen var lavmælt eller høyrøstet, så alle i salen skulle oppfatte det som ble sagt.
I dag er hurtigsnakket blitt vanlig, selv om det nå som før er individuelle forskjeller. Hør bare når småpikene på gaten prater ustoppelig i mobilen sin! Eller lytt til kjekkaspludderet i P3. Hastig mumling ved mikrofonen er en daglig erfaring. I utekstede norske tv-serier er seeren heldig om han oppfatter halvparten av det som blir sagt. I debatter er det alltid noen munnrappe som lar ordene løpe et hestehode foran tanken – de strømmer ut som erter av en hullet sekk. Selv i Stortinget fyker mange av gårde på en pauseløs talestrøm, og sluker stavelser og setningsbrokker i kappløp mot den ubønnhørlige slutten på taletiden.
I min tid i politikken var det bare Odd Einar Dørum (V) som talte rabiat fort på talerstolen – han hadde fem minutters taletid og manus til mer enn ti, og det gjaldt å få alt inn i Stortingstidende! selv om stenografer falt av lasset og få i salen oppfattet poengene. I dag er det mange dørumer i salen, med ordmitraljøser i munnen. Men den mest prominente hurtigsnakker er selveste statsministeren. Hun har alltid mye på hjerte, men det er lettere å oppfatte poengene når de kommer på trykk.
Jeg overvar premieren på Gogols «Revisoren» i Nationaltheatret. Der ble hurtigsnakkeriet kompensert med hyppige skrik og overtydelig kroppsspråk – det er visst den aktuelle teatermoten. Men poengene i Gogols tekst forsvant ofte i alt ståket. I pausen klaget selv unge med god hørsel over at de bare oppfattet bruddstykker av den andpustne taleflommen. Verst var borgermesteren, som ofte brølte i første del av en setning, men lot resten forsvinne i mummel. Men i en birolle trådte Mari Maurstad til med bravur, og da hørte vi hvert ord. Hun har noe å slekte på.
Opplæring i stemmebruk er visst ikke lenger obligatorisk for skuespillere. De unge insisterer på å snakke «naturlig», hører jeg. Men teater er ikke naturlig, det er kunst! Blandingen av brøl og mumling er dessuten unaturlig – for nesten ingen snakker jo slik i dagliglivet. Men yngre skuespillere mener visst at det de sier til hverandre på scenen, er en privatsak. Kanskje må teatrene begynne å vise replikkene i lysskrift, som på Operaen?
Ulempene ved en hurtig talestrøm er opplagte, også for dem som ikke har nedsatt hørsel (slik jeg og mange andre har). Vi får ikke pusterom til å oppfatte poengene. Stavelser glir sammen til kaudervelsk – som i noen eksempler jeg låner fra André Bjerke: «Takketukka?» (Takket du ikke, da?); «Fjætepla!» (Får jeg et eple, da!) «Frikke?» (Hvorfor ikke?) Spensten i det oppdrevne snakketempoet motvirkes av slapphet og slurv i meningsbærende detaljer.
Hvorfor er talerytmen blitt skrudd flere hakk opp? Har folk flest fått langt større hastverk? Har de yngre raskere omløp i hodet? Nei. Forklaringen ligger nok dypere. Det er vel gjennom den aller første innlæringen av språk at også talehastigheten etter hvert innøves og blir vane. Det er gåtefullt, nesten som en naturprosess. Men med hurtigtalen flyter de også lettere inn, de mange språkfeilene vi daglig ergrer oss over, «skjole» for kjole, «skjede» for kjede, og NRK-uttalen Oschlo. Og når noe så elementært som taletempoet er blitt fast vane, er det vel umulig å lære seg av med den igjen?
Jeg vet bare at med min langsomme talerytme (utviklet på dialektbakgrunn) er det umulig å øve seg opp til hurtigsnakk av den typen vi hører stadig mer av. Min tunge ville vrenge seg i forgjeves forsøk.
Men jeg vet også at gode skuespillere er i stand til å lære en annen språkbruk enn den de vokste opp med: Bjarte Hjelmeland (fra Bergen) og Bentein Baardson (fra Kristiansand) kan når som helst slå over fra barndommens språk til østnorsk standardtale, og de kan – vel å merke! – snakke raskt eller langsomt etter behov.
De mange som nå eksellerer i hurtigsnakk, må på lignende vis kunne øve seg opp i å snakke langsommere og tydeligere – iallfall når de står på en talerstol eller leser opp en tekst. Veien fra hurtig til langsommere er lettere å gå enn den motsatte veien.
Den hurtige talerytmen hos de yngre er kanskje «kommet for å bli». Men mer må kunne gjøres for å bøte på ulempene den fører med seg. Ikke minst i skolen! Andre kulturland legger vekt også på å oppøve god muntlig bruk av morsmålet, iallfall i taler og opplesning – men ikke Norge. De fleste norske pedagoger er visst redde for å rette på noe som er «naturlig» for den enkelte elev. Men hva har man ellers skolen til? Den må i det minste kunne innprente sine små at et hovedpoeng med talens bruk er at andre skal oppfatte hva man sier.
Men på den annen side: Det meste som blir sagt, er det neppe bryet verd å lytte til! Så kanskje er det et privilegium for oss eldre at det er mye vi ikke oppfatter?