Spørsmål:

Finnes det uttaleregler som tilsier at ordene fengsel skal uttales fengsjel, Østfoldbyen Sarpsborg uttales Sasjpårr, slik mange NRK-medarbeidere uttaler det.

Er det stum g i Tønspærr, Kångspærr, Solbær (Erna) og Stoltenbær?
Verst er det at Liv Signe Navasjete og Jonas Ga Sjtøre er med i Stoltenbæsj regjering.

Svar:

Uttalereglene er ikke faste som reglene for skriftspråk; i Norge er det ingen offisiell normering av uttale. Det man har å rette seg etter, er uttaleordbøkene, hvor redaktørene ofte må velge mellom en normaluttale og en mer dialektal. Av ordene du nevner, står følgende i Norsk uttaleordbok (1969):

Kongsberg [kångsbær(g)], Sarpsborg [sarpsbår(g)], Tønsberg [tønsbær(g)] – altså uttale både med og uten g, og ellers som det skrives.
Fengsel står bare med -s-, men forbindelsen sl- i fremlyd (først i ordene) er nevnt i innledningen: Tegnet foran sj-lyden er «ikke brukt til å markere den uttale av S som østnorsk gjennomgående har for L i ord som SLIK, SLEM, SLATTUM».

Norsk stadnamnleksikon (3. utgave 1990) oppfører Kongsberg [kångsbær], Sarpsborg «vanleg i folkemålet [særp] elles òg [sarsbårr]» (altså sasj-), Tønsberg [tønsbær] – dvs. -b- i alle, og ikke -p-.

Det er lenge siden det stod i NRKs språkregler at man skulle søke støtte i uttaleordbøker. Om navn står det i de någjeldende språkreglene at «Person- og stedsnavn, tall og tegn skal skrives og uttales i samsvar med regler råd godkjent av Språkrådet». Når det gjelder navn, er dette nokså tøvete. Språkrådet har aldri «godkjent» noen uttale av den slags navn du nevner, og det har generelt kviet seg for å si at én uttale er å foretrekke. Det nåværende regime i NRK har latt slike ting flyte, og vi får håpe at den nye sjefen som snart tiltrer, har et annet syn enn den avtroppende (og at han gjør sitt syn gjeldende).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Er havnet i en diskusjon angående ordet forlover ( i forbindelse med et bryllup). Personlig mener jeg at det uttales med trykk på første stavelse, ikke siste. Det samme med ordet fornem. Er jeg helt på bærtur eller …..

Svar

Sannelig sier jeg deg: På bærtur er du ikke. Tvert om. Du er – det er nå min teori, om jeg må være så fri – en av de herlige sekretærer som skolene skulle hatt mange flere av, sekretærer som interesserer seg for det korrekte språk og som ikke viker tilbake for å holde yngre lærere i språkørene når det er på sin plass.

Ordet FORLOVER er dannet av substantivet FORLØFTE (eg. «løfte som gis på forhånd»). En FORLOVER er da en som avgir et løfte eller en erklæring på forhånd. Enten er det en kausjonist eller – som i ditt tilfelle – en som før bryllupet erklærer at en ekteskapskandidat tilfredsstiller de fornødne krav. Selvsagt blander folk uttalen sammen med uttalen av verbet FORLOVE. Det er ikke det minste rart, med tanke på de titusener av substantiver på -ER som er dannet av verb – nomina agentis kalles de. Men i realiteten har ordet med bryllupet og ikke med forlovelsen å gjøre. Det kan for så vidt være huskeregel nok, men i tillegg kan du ha følgende som rettesnorer:

1. Når FOR- betyr «forhånds-«, har det trykk. (FORPRØVE, FORVARSEL o.fl.) 2. Når FOR- kommer av det tyske VOR-, har det som regel trykk; kommer det av det tyske VER-, har det som regel ikke trykk. Dermed har jeg svart på spørsmål nr. 2. Ordet heter VORNEHM på tysk. At noen uttaler FORNEM med trykk på annen stavelse, kan komme av at man stimuleres rytmisk til det i uttrykket FIN OG FORNEM, eller det kan være at man rett og slett synes det lyder finere – mere fornemt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kanskje litt sjelden å spørre om egennavns uttale, men dette har «plaget» meg i alle de årene jeg hadde min arbeidsdag i Biskop Gunnerus’ gate. Det virker naturlig for meg å uttale navnet med trykk på de to «n»-ene. Men ved henvendelse til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (som han startet) mener de at navnet skal uttales «Gunérus». Det er jo noen år siden salig Gunnerus forlot oss og kanskje hadde man andre uttaleregler i hans tid, men jeg har min tvil. Redaktør Hanseid i Aftenposten sa Gunnerus med trykk på «n»-ene og han hadde jobbet en del med personen.
Finnes det et fasitsvar?

Svar:

Navnet Gunnerus skal ha trykk på E. I fremmede navn og i fremmedord kan man ikke anvende norske uttaleregler. Både BALLETT og GALOPP har trykk på annen stavelse, og antall L-er betyr ingenting.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer på hvordan man uttaler ordet sedvane, som i sedvanerett. Er det «seddvane» eller «seedvane»? Usikker på hvor mye til hjelp de to alternativene er, men om dere på annen måte kan hjelpe meg med ordet hadde det vært fint.

Svar:

E-lyden i SEDVANE er trykksterk og lang, likesom i enkeltordet SED (skikk). Men i SEDVANLIG ligger trykket på annen stavelse (A ). I slike tilfeller blir stavelsen foran ofte kort  eller iallfall kortere enn i grunnordet (SEDVANE).

Hadde trykket ligget på E også i SEDVANLIG, ville E-lyden ha vært lang også der.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Er det riktig at ordet peanøtter uttales med e som i, altså: pianøtter? finnes det i så fall flere ord på norsk hvor dette skjer?

Svar:

De som er vel hjemme i engelsk, vil muligens uttale PEANØTT “pinøtt”, kanskje ut fra kjennskap til uttrykket PEANUTS (bagateller, bare blåbær). Den tradisjonelle norske uttalen av PEANØTT er “pianøtt”.
Forbindelsen EA i engelsk uttales dels “e” som i HEAD, dels “i” som i BEAN. Stort sett er det vel vokallengden som avgjør. Når vi låner ord fra engelsk, følger vi stort sett det mønsteret. Eksempler fra de senere år er DEAL (avtale, handel), som uttales “dil”, og DEADLINE (grense, frist), som uttales “deddlain”. Uttalen “ia” av EA er nok begrenset til PEANØTT.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Værdamene i tv2 har sin egen måte å snakke på. De legger trykk på prepososjonen i en setning som følger: Det kommer regn på kysten. For meg høres det så absurd ut at jeg ikke kan høre på det lenger, så jeg velger å se været på internett. Kan dere fortelle meg reglene for dette ? Jeg har min oppfatning, men den kan være feilaktig. Kjenner nesten ikke igjen mitt eget språk, så jeg har i noen år sett mest på engelsk TV og i mange år har jeg kun lest bøker på engelsk fordi jeg kan nyte språket når jeg leser.

Svar:

Værdamer i TV2 er ikke alene om dette. Det er vanlig feil hos folk som ikke kan lese, at de legger trykk på ord som ikke skal ha det, oftest på (hjelpe)verb og preposisjoner. Jeg går ut fra at TV2-damene snakker fritt og ikke leser (men man kan aldri vite; de kan ha noe på en bakvegg som vi ikke ser). Men hvis de altså snakker fritt og legger trykk på preposisjonene, da står det dårlig til.

 

Jeg vil imidlertid tro at det du hører, er at de forlenger preposisjonen, uten å gi den ekstra trykk, f.eks. IIIIIII NORD-NORGE VIL TEMPERATUREN STIGE NOE. PÅÅÅÅÅÅÅ KYSTEN BLIR DET LITEN KULING FRA NORD o.l. I disse setningene er det ikke tvil om at trykket ligger på henholdsvis NORD- og KYST-, men opptakten til den trykksterke stavelsen gjøres altså lengre enn den skal være. Jeg vil dessuten tro at fenomenet er vanligst når preposisjonen står fremst i setningen.

 

Vi kan en sjelden gang høre det samme hos en for øvrig utmerket dagsrevykvinne i NRK. Det er den eneste lille uvanen hun har, og jeg har ikke vært inne på å gå over til internett eller BBC

 

I NRKs veiledning står det noe om at man skal lese en tekst på samme måten som man ville fremsi den uten skrevet forelegg. Det viser seg å være vanskelig for mange, og noen lærer det aldri.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

 

Spørsmål:

Uttales ordet som lin’erle eller liner’le?

Svar:

Vi anbefaler uttalen med trykk på første stavelse, men vi kjenner naturligvis godt den med trykk på annen. Den var nok vanligere for et par generasjoner siden enn den nå er.

I “Norsk rimordbok” har jeg tillatt meg å ta den med som rimord på BERLE og PERLE; jeg mener altså at den kan godkjennes når metriske hensyn krever det.

Uttaleordbøkene (Alnæs 1910 og 1925, Berulfsen 1969 og Vanvik 1985) oppgir bare uttalen med trykk på første stavelse – med kort eller lang “i”. Man kan undres på hvordan uttalen med trykk på “erle” er oppstått. En av årsakene er nok at leddet “lin” ikke har vært assosiert med planten. – Et lignende tilfelle er – kanskje – PINSELILJE med trykk på tredje stavelse. Det gikk i min barndom for å være det vi kalte “fin-dame-uttale”, og jeg husker jeg reagerte og spurte hjemme hvorfor de ikke da også uttalte PÅSKELILJE på den måten. Etter min mening/følelse er LINERLE med trykk på annen stavelse vanligere enn PINSELILJE med trykk på tredje, men uttaleordbøkene mener noe annet. I Alnæs 1925 står det at PINSELILJE “sedvanlig” har trykk på tredje stavelse. I Berulfsen 1969 står det at ordet “også” kan uttales slik, noe som betyr at uttalen finnes, men ikke anbefales. I Vanvik 1985 har ordet bare trykk på første stavelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser på deres hjemmeside at dere skriver om «standard talemål», og har et spørsmål i den forbindelse. Jeg jobber med tolking i offentlig sektor, og kunne hatt god bruk for litt informasjon om hva som ligger i dette begrepet. Kunne dere ha sagt meg noe om hva dere legger i det, eller vet dere hvor jeg kan finne en definisjon eller beskrivelse av hva som utgjør «standard talemål» på norsk.

Svar:

Populært kan vi si at norsk STANDARDTALEMÅL/STANDARDTALESPRÅK (det bør skrives i ett ord) er et slags norsk motstykke til «the Kings/Queens English» og til tyskernes «Bühnendeutsch» (scenetysk). Noen har også operert med begrepet «norsk scenespråk». Men hva man nå kaller det, og hvordan man nå beskriver det, må det tas forbehold om både det ene og det andre.

 

Jeg tror vi gjør det slik at du oppgir din postadresse til Riksmålsforbundets kontor, så skal jeg kopiere noen boksider som kontoret kan sende deg, og som du kanskje kan bli klokere av.

Får du tak i Finn-Erik Vinje: «Rent ut sagt. Råd og vink om . . . .» (NKS-forlaget 1989), vil du antagelig ha nytte av den. Boken er skrevet for dem som skal ytre seg muntlig, men har mye å gi alle og enhver.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Jeg er ikke helt sikker på når man uttaler en O som Å, og når man uttaler O som O.
For eksempel:

Norge = Å
problem = O

Tusen takk på forhånd!

Svar:

Jeg går ut fra at det særlig er fremmedord du har i tankene, selv om du nevner Norge som et eksempel. Uansett er det vanskelig å gi regler når man ser det fra din synsvinkel med utgangspunkt i skriften. Det naturlige er å si at “kort å-lyd skrives oftest o” (f.eks. FONN, FOR, HOLDE, TOLL osv. osv.) Noen ganger krever selvsagt systemet Å (som i VÅTT (av VÅT med lang å-lyd), og noen få ganger har et ord fått skriftform med Å når det historisk har O (BÅNN: klampen i bånn).

I fremmedordene holder man dels på fremmed uttale, og den er grei: andre språk enn norsk og svensk har ikke vår trange o-lyd for skrifttegnet O. Enten vi låner ordet PROGRAM fra engelsk eller fransk eller tysk, vil i første omgang uttalen av vokalen i første stavelse være en å-lyd. Men så kan det gå som i dette tilfellet: Ordet blir naturalisert, vanlig i alle befolkningslag, og da tenderer uttalen ikke sjelden mot norsk o-lyd. Hvis du har tid til en liten undersøkelse (kall det gjerne forskning): Gå til et bibliotek og be om å få se i Norsk uttaleordbok (1969). Slå opp på ordene som begynner med KON- og se om du er enig med redaktørene anno 1969. Jeg tror nok det må gis rom for adskillig valgfrihet – noen ganger “kon-“, noen ganger “kån-“ og noen ganger begge deler.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det neon hos dere som kan hjelpe med å avgjøre en pågående diskusjon vedrørende uttale av stedsnavnet Mylla.

Svar:

Ordet skal ha tonem 1 (som FYLLA) – ifølge Norsk stadnamnleksikon, som er til å stole på.

Det er vanlig å høre det med tonem 2, noe som skyldes ordets form (likheten med tostavelses hunkjønnsord, som alle har tonem 2 i både ubestemt og bestemt form, f.eks. TRALLE, SNELLE, DILLE, OLLE, SKRULLE, HYLLE, KØLLE).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu