Spørsmål: Jeg ser at det i dag ofte skrives eller sies «han/hun røk korsbåndet». Jeg har lært at det heter korsbåndet røk. Hva mener dere?

Svar: Det gjelder det vi kan kalle subjektsomtydning, i dette tilfellet det at en personbetegnelse overtar som subjekt for en handling som sterkt angår vedkommende. Min private forklaring (som godt kan være riktig) er nettopp det: personen oppfattes som det viktigste i sammenhengen, det er meg/ham/henne saken angår, og det er jeg/han/hun som skades og blir satt ut av spill. Det føles naturlig å gi det setningsleddet subjektsfunksjon og plassere det fremst i setningen.

Fenomenet er ikke nytt. Min høyre underarm brakk høsten 1950 ved et fall over et kjerredrag, og jeg fortalte om det slik: «Jeg har brukket armen». Senere i livet har jeg, som folk flest, latt meg operere for både det ene og det andre, fortalt det til dem det kan ha interessert og ordlagt meg slik: «Jeg har operert . . .» eller «Jeg har operert bort . . .». – Etter min mening er det akseptabel muntlig uttrykksmåte mellom venner.

Et lignende tilfelle er den ofte siterte typen «Glasset knuste», som er en nyere, engelskpåvirket uttrykksmåte. Tradisjonelt norsk: «Glasset ble knust». Her er det grammatiske subjekt (det subjektet vi får ved grammatisk analyse) det samme i begge setninger –  «Glasset» – men det logiske subjekt (den eller det som vi etter en logisk analyse må si utfører verbalhandlingen «knuse») er ikke det samme. I setningen «Glasset ble knust» nevnes ikke den eller det som forårsaket knusingen; det er uten betydning. I setningen «Glasset knuste» er «Glasset» avgjort grammatisk subjekt, som sagt. Etter hvert som vi venner oss til det, vil vi oppfatte det også som logisk subjekt – med betydningen «bli til småbiter, gå i stykker».

Overgangen kan også betraktes som ett av mange (ofte engelskpåvirkede) tilfeller av at et transitivt verb brukes intransitivt eller vice versa. I den passive setningen «Glasset ble knust» og den tilsvarende aktive «Noen knuste glasset» er verbet transitivt (dvs. tar objekt i den aktive setningen). I setningen «Glasset knuste» kan det ikke tenkes noe objekt.

I engelsk er slik «flerbruk» snarere regelen enn unntagelsen, odet er vanlig at verbartiklene i større ordbøker hovedinndeles i «tr.» og «intr.» Slå opp på crash og crush i en slik ordbok!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

Jeg har en hissig diskusjon med en venn angående bruken av «dog».

Han hevder at «dog» kan brukes tilsvarende det engelske ordet «though», altså i slutten av en setning: «Jeg kan ikke huske han sa noe om det, dog» («I cannot remember him saying anything about it, though»).

Etter min mening er dette ukorrekt bruk. Det høres mer naturlig ut med «Jeg kan dog ikke huske han sa noe om det».

Han sendte mail til Språkrådet, og de svarte at det ikke var «direkte feil» å bruke det i slutten av en setning. Jeg sender derfor en mail til Riksmålsforbundet, i håp om at dere er mer reflekterte, for dette kan da ikke stemme? Jeg har aldri sett «dog» bli brukt i slutten av en setning av andre enn forumsdebattanter som ikke vet hvordan ordet skal brukes.

Hva er deres syn på bruk av «dog» i slutten av en setning?

Svar:

Takk for spørsmål.
Her har nok Språkrådet vært altfor forsiktig. Det kunne ha tatt mot til seg og sagt at det er du som har rett.
Det eneste tilfellet jeg kan tenke meg hvor DOG står til sist i en setning, er i korte utrops-/spørresetninger, men det er foreldet språk og mere dansk enn norsk:
Men du trives dog? (= vel)
Jens, dog! (= da)

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

1) Hvis ikke bedriftsgruppeleder har anledning, ville det være fint om en annen fra bedriftsgruppen stilte.

Jeg tror at setningen skal være slik:

2) Hvis bedriftsgruppeleder ikke har anledning, ville det være fint om en annen fra bedriftsgruppen stilte.

Hvilken setning er riktig og hvorfor? Kan du vennligst svare på dette spørsmålet.

På forhånd takk.

Svar

Begge de to setningene er riktige, men man kan kanskje anbefale å bruke den første. Det skyldes følgende: I slike tilfeller som du gir eksempel på, er det hensynet til rytmen i setningen som bestemmer hvor subjektet (i ditt tilfelle bedriftsgruppeleder) skal stå. Et omfangsrikt subjekt blir skjøvet til høyre, mens et lite og lett (f.eks. han) settes mellom hvis og ikke, jf.:

1) Hvis ikke bedriftsgruppeleder kan … .

2) Hvis han ikke kan … .

Hvilken betydningsmessig vekt man gir de forskjellige leddene i setningen, kan også avgjøre hvor man plasserer dem. Hvis han ikke kan … er umarkert. Når man derimot sier hvis ikke han kan … , legger man sterkt vekt på han, og stiller han i motsetning til en annen, jf. Hvis ikke han kan, må en annen gjøre det.

Det er regionale forskjeller. På Vestlandet vil mange finne det naturlig å si: Hvis ikke han kan uten å legge trykket på han. I østnorsk må et trykklett han stå foran ikke.

Helt generelt kan man si det slik: Lange, tunge og omfangsrike ledd skyves til høyre i setningen. Korte og lette ledd plasseres ofte tidlig.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden