Spørsmål

Flere gamle uttrykk som «høyvekten på Moss» og «konvensjonen på Moss» vitner om at Moss var en «på»-by for en tid tilbake. I dag hører jeg knapt noen si «på Moss.» Når begynte man for alvor å si «i Moss?» (Dette avviker kanskje mellom mossinger og utenbysfolk.) Er det i dag regnet som feil å si «på Moss?» Hva bestemmer om en by tar «på» eller «i»? Det synes som om innlandsbyer domineres av «på,» mens kystbyene stort sett tar «i»?
Svar

Takk for spørsmål. Du er avgjort inne på det riktige.

Tradisjonelt heter det PÅ MOSS, og jeg vil tro at eldre eller gamle mossinger stadig bruker den preposisjonen. Galt kan man ikke si det er, men mindre vanlig, kanskje, enn I MOSS.

Det heter tradisjonelt også PÅ HORTEN, PÅ HALDEN (FREDRIKSHALD), PÅ GJØVIK, PÅ HAMAR, PÅ LILLEHAMMER, PÅ KONGSVINGER – av den grunn at det er gamle gårdsnavn eller – for Haldens og Kongsvingers vedkommende – festningsnavn.

Ellers er det et skille mellom innlandsbyer og kystbyer, slik du nevner: PÅ KONGSBERG, PÅ NOTODDEN, PÅ RJUKAN, PÅ HØNEFOSS, PÅ RØROS.

M E N: Noe system av regler finnes ikke. Straks begreper som «kommune» eller «menighet» ligger i bakhodet, og ikke bare «sted» eller «prikk på kartet», kommer preposisjonen I for dagen. – På den annen side: Jeg har flere ganger på togreise gjennom Gudbrandsdalen hørt f.eks. «Toget stopper ikke på Øyer». Da har føreren begrepet «stasjon» i bakhodet; det heter selvsagt bare I ØYER når det er tale om kommunen/bygda, men PÅ ved stasjonene Fåberg, Hunder, Tretten, Fåvang.

Siden de aller fleste byene ligger ved kysten og har I fra gammelt av, er det analogikrefter i sving, så man kan i dag ikke i noe tilfelle, tror jeg, si at I er galt.

Vi har fått en rekke nye bykommuner i løpet av de siste årene, men jeg har hittil ikke notert ny preposisjonsbruk i den forbindelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har de siste årene irritert meg over et stadig tilbakevendende fenomen i norsk språk. Ikke bare i dagligtale, men også blant journalister i norske medier.

Eksempler:
”Jeg har tenkt til å gå på kino». Jeg mener det korrekte må være å sløyfe «til».

«Han er så flink å tegne». Jeg mener det her bør hete at «vedkommende er flink til å tegne.»

Nå er det lenge siden jeg har hatt grammatikk på skolen, men ovennevnte lyder feil i mine ører. Hva mener dere er riktig?

Svar:

Du har rett til å ergre deg.

For å ta det siste først. Det kan forklares med dialekt eller dialektpåvirkning. På Vestlandet har mange dialekter TE (redusert form av TIL) som infinitivsmerke, akkurat som engelsk TO. En setning som HAN ER GOD TIL Å TEGNE, ville lyde HAN E GO TE TE TENGNE, hvis alle ordene skulle være med. Men det går ikke, og så sier man HAN E GO TE TENGNE. Så er vel det blitt overført til GO Å. – Nå finnes vel uttrykksmåten også utenom Vestlandet. Kanskje har vokalsammenstøtet i TE Å betydd noe, kanskje det at når det står to eller flere trykklette, små og ikke betydningsbærende ord på rad inne i setning, så kan ett av dem lett falle bort i rask tale.

HA TENKT TIL er en bevisstløs overføring til partisippet TENKT av typen HA LYST TIL, HA LOV TIL, HA ANLEDNING TIL. I årene frem mot 2010 dukker TIL opp også etter TENKER og TENKTE, i privatspråk på Google. Bevisstløshet, altså.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har lest svaret i språkspalten om bruken av på/i når det gjelder geografiske steder. Jeg blir imidlertid ikke klokere når det gjelder land. Hovedregelen er altså i Norge, i Frankrike osv. Men er det en øy sier man på – på Kypros, Madagaskar, Island etc. Men hvorfor sier man da i England, i Irland, i Øst Timor men på Filippinene?

Svar:

Mange har grublet over det samme, og det er ikke alt som kan forklares. Man bør ta følgende i betraktning:

1. stat / ikke stat.
Foran navn på stater, iallfall stater som er noe til års, brukes I.

2. statsnavn som ender på -land.
Det er rimelig å bruke I, og analogien fra de meste kjente (England, Tyskland, Finland, Russland) vil virke. Derfor – antagelig – Irland. Når det gjelder Island, er forholdet mer komplisert. Islendingene selv bruker preposisjonen Á, som språkhistorisk er den samme som vår PÅ (dannet av sammenstillingen UPP Á). Denne bruken har nok hengt i her hjemme fra norrøn tid, og det har også hatt virkning at Færøyene, Island og Grønland har vært omtalt og betraktet under ett, som gamle norske områder – altså PÅ. Danskene, derimot, har bestemt seg for I ISLAND – jeg vet ikke når det skjedde og om det er gjort bare av reverens for islendingene.

3. øyer som er stater eller mer eller mindre oppfattes slik.
Taiwan het tidligere Formosa og var opplagt en øy i Kina, altså PÅ, som ble beholdt både under Chang Kai-Chek og i tiden etter ham. Nå er Taiwan kanskje på vei til å bli en øy i Kina igjen; jeg tror PÅ er det mest brukbare.
Kypros, Madagaskar og Filippinene har opplagt stått for norsk bevissthet som øyer – likesom Sicilia, Sardinia, Korsika, Kanari, Cuba, Jamaica . . . At de også har vært kolonier og som sådanne vært definerte enheter, har ikke betydd noe.
Muligens vil nye øystater bli forbundet med I, iallfall når de skifter navn, som Ceylon > Sri Lanka. Søker du på Google etter «i Sri Lanka» og «på Sri Lanka», vil du få et inntrykk av tingenes tilstand. Her er nok I i ferd med å etablere seg; men det er et stykke igjen til å nå halvparten av treffene med PÅ.

4. stater som er en del av en øy.
Ved slike kan man ikke godt bruke noe annet enn I (selv om ØstTimor også omfatter noen andre mindre øyer).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei språkfolk!

Har hatt en diskusjon vedrørende bruken av «enig». Ei jeg kjenner hevder at læreren hennes har sagt følgende: Når vi har et flertall som er enige om noe, ja så er det alltid «enige om…». Men er det ikke riktig med f.eks. følgende: «Vi er enige i det han sier», dersom vi refererer til en sak (det han sier)?

Håper på et godt og raskt svar.

Tusen takk!

Svar:

Du har rett, og det har nok læreren også; det er visst ordet «flertall» som skaper misforståelser. Fraseologien er følgende: 1. VÆRE ENIG (MED NOEN) I NOE (hvor NOEN selvsagt kan være både en og to og flere, og hvor subjektet for VÆRE ENIG kan være et flertallsbegrep. Det som imidlertid betyr noe, er at dette subjektet er en annen (eller andre) enn NOEN). 2. VÆRE ENIGE OM (Å GJØRE) NOE (hvor det er tale om minst to som utgjør en enhet, altså en «gruppe», et flertallsbegrep). Her er det ingen andre i bildet enn denne «gruppen».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Se også grammatikksidene :