Spørsmål

Jeg har nettopp fått spørsmål fra en som jobber forlagsbransjen. Det gjelder bruken av ”ok” i norsk. Når kom dette amerikanske slangordet inn i norsk for alvor? Jeg tenker umiddelbart at det avløste det amerikanske ”all right” etter krigen. Men det var bare en kjapp tanke. Kan noen si når det snek seg, eller stormet, inn i vårt språk?

I en roman hvor handlingen foregår på 1890-tallet, passer nok ikke ”ok”. Da var det vel ”greit” e.l.

I dag opplever vi en påtrengende bruk av ”ok”, ikke bare i talespråket, men også i skriftspråket.

Takker på forhånd for en liten tilbakemelding!
Svar

Om uttrykkets historie i USA kan du lese i Bevingede ord (Kunnskapsforlaget), hvor det sies at det stod på trykk første gang i bladet New Era 23. mars 1840.

I dansk dukket det ifølge ordbøkene opp i 1920-årene, og i svensk er det notert første gang i 1938. For en gangs skyld er vi like tidlig – kanskje tidligst – ute her hjemme. Norsk Riksmålsordbok bringer et eksempel fra Roald Amundsen (1925): Maskinen O K. Kanskje er det fra et telegram, en sjekkliste e.l.; det ser jo slik ut. Vanlig ble det nok ikke før 1940-årene.

Uttrykket kan oversettes med ”all right” både som svarord og som ubøyelig adjektiv. I en roman med miljø fra 1890-årene ville det passe med ”javel” og ”godt” som svarord og ”grei” eller ”redelig” som adjektiv.

I de senere år har ganske riktig bruken av OK som svarord øket sterkt, især blant yngre; det gjelder både den oppsummerende bruken (omtrent svarende til det trykksterke ”vel”) og den enklere bruken som synonym til ”m-m”, ”ja” og ”javel”. Damen som ledet barn og unges ”Kvitt eller dobbelt” i NRK 1, brukte til å begynne med OK så hyppig at jeg stod på nippet til å telle (slik man gjorde i skoletimene når man hadde lærere med lignende språklige uvaner). Men hun må ha blitt tilsnakket, for det gav seg noe etter et par programmer.

Særlig frastøtende er formen ”åkeeeeeeeeeej”, hvor e-lyden går i bue oppover og nedover, slik at ordet dels får preg av anerkjennelse, dels av overraskelse. Sånt tåler man jo én gang, men når det kommer gang på gang, er det til å bli gal av.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «å ta den helt ut» fra?

 

Svar:

For en sjelden gangs skyld er jeg ikke i stand til å finne et engelsk forbilde. Jeg antar at det er et hjemlig (eller iallfall skandinavisk) uttrykk, basert på uttrykk som «ta skrittet helt/fullt ut» og med bruk av formelt objekt («den») istedenfor substantivet. Den vanlige formen for formelt objekt og formelt subjekt er DET («ta det over lang», «ha det hyggelig», «det regner o.l.).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Jeg burde ha nevnt uttrykket «vi sitter og kuler’n» (vi sitter og koser oss, tar det med ro) som eksempel på «den» som formelt objekt, her altså forkortet til «’n». Unnskyld at jeg glemte det.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg leser for tiden en bok fra 1928. Det er trolig en form for riksmål, dog ligner det svært mye på dansk. Uansett, jeg har funnet en interessant måte å bruke verbet «å bestille» på. Her brukes «hva bestiller du?» for «hva gjør du?» og «hva har du bestilt?» for «hva har du gjort?». Er dette et gammeldags uttrykk, brukes det enda, eller er det kanskje noe spesielt fra forfatteren/oversetteren? Det er forøvrig en norsk oversettelse av Anna Karenin jeg leser.

Jeg synes det hadde vært veldig moro med en forklaring på dette, om det lar seg gjøre.

 

Svar:

Verbet «å bestille» i den betydning du nevner står fremdeles i ordbøkene, for eksempel hos nettjenesten ordnett.no. Det er derfor ikke noe spesielt oversetteren har kommet med, men det er mindre vanlig å bruke det i dag. Man støter på verbet med denne betydningen av og til i litteraturen, men da dreier det seg ofte om litt eldre bøker som den du leser. I dag har bruken av dette uttrykket et noe gammelmodig, høytidelig preg.

Vennlig hilsen

Linn Dahler

Spørsmål: Kan man bruke ordet drukningsulykke selv om ingen dør, som for eksempel i avisoverskriften «Alvorlig skadd i drukningsulykke»?

Svar: Takk for interessant spørsmål. Ordbøkene gjenspeiler betydningen av drukne/drukning i allmennspråket. Som for eksempel Det Norske Akademis ordbok (naob.no):
omkomme, dø ved kvelning i vann (eller annen væske)
Bokmålsordboka har en lignende formulering. Da er vel saken grei, kunne man tro, men så viser det seg at den medisinske definisjonen av «drukning» er bredere. Når for eksempel nødetater og nyhetsmedier melder om en drukningsulykke, trenger det ikke nødvendigvis innebære at noen har mistet livet.

Store medisinske leksikon forklarer det slik: «Drukning, respirasjonssvikt som følge av at munn og nese kommer under vann eller annen væske. Drukning har tre mulige utfall: døden, sykelighet eller ingen konsekvens. (…)  Tidligere er betegnelsene «nærdrukning» og «nestendrukning» blitt brukt om drukning med ikke-dødelige utfall. For å hindre begrepsforvirring og for å kunne føre en oversiktlig statistikk over drukningstilfeller, har Verdens helseorganisasjon laget en definisjon hvor både dødelige og ikke-dødelige utfall omtales som drukning.»

Norsk helseinformatikk skriver likeledes dette: «Drukning defineres som pustebesvær etter opphold under vann eller annen væske. Utfallet kan være død, overlevelse med skade, eller overlevelse uten skade. Drukning brukes med andre ord både om de som dør og de som overlever.»

Ja takk, begge deler

Ut fra disse medisinske definisjonene kan man altså si «alvorlig skadet i drukningsulykke». Redningsselskapet anvender forøvrig begge definisjoner. Organisasjonens drukningsstatistikk omfatter kun drukningsulykker med omkomne, men de har en sidestatistikk for drukningsulykker med overlevende.  Det skaper naturligvis forvirring at vanlige ordbøker ikke gjenspeiler betydningsforskjellene, skjønt andre synes det saktens er diskutabelt at fagfolk begynner å tukle med betydningen av et så innarbeidet begrep i det sentrale ordforrådet som drukning. Så vi tok opp saken med redaksjonen i Det Norske Akademis ordbok, og redaktørene sier de vil vurdere å innlemme den vide bruksmåten med fagmarkøren «medisin».

Er man død når man er skutt? Alderen avgjør

En lignende begrepsforvirring har vi forresten i overskrifter som «skutt og drept». Eldre språkbrukere oppfatter gjerne «skutt» som ensbetydende med å bli drept av skytevåpen, mens for yngre språkbrukere innebærer det ikke nødvendigvis døden. Men under okkupasjonstiden var det ingen tvil om utfallet hvis det ble meldt at noen var skutt, for ikke å si hva de tyske okkupantene mente med oppropet «Skutt blir den som …» Så for krigsgenerasjonen er ordet entydig.

Slik forskyvning i mening tar gjerne lang tid å feste seg i språket, så det tar nok tid med «drukning» også. Man snakker ikke alltid helt samme språk over generasjonskløften.

Stig Michaelsen

 

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «en slikk og ingenting» fra?

Svar:

En SLIKK er det lille man kan få i seg ved å slikke en gang eller to. Ordet er sannsynligvis verbalsubstantiv til SLIKKE – likesom SLURK til SLURKE – og har opprinnelig hatt handlingsbetydning (SLIKK = det å slikke, SLURK = det å slurke (slurpe)). Så har de fått konkret betydning: det man slikker (i seg), det man slurker (i seg). Slik går det ofte med verbalsubstantiver.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
16.08.14

Spørsmål:

Hva er ordhistorien til «skamfull»?

Svar:

SKAMFULL er utviklet av norrønt (gammelnorsk) SKAMMFULLIGR, som betyr omtrent det samme som det moderne ordet: «skamfull, unnselig, blyg».

Man kan jo lure på hvorfor det ikke het SKAMMFULLR i norrønt, siden FULLR er et helt normalt adjektiv. Kanskje er ordet tilfeldigvis ikke bevart skriftlig. Eller SKAMMFULLIGR er en adjektivdannelse av adverbet SKAMMFULLIGA. Adverbet FULLIGA er nemlig bevart i skrift og betyr «fullt ut».

I noen tilfeller kan man anta påvirkning fra tysk og/eller engelsk når det gjelder ord på -FULL og -LØS, men i tilfellet SKAMFULL ser det ikke ut til at fremmedspråk har betydd noe (tysk BESCHÄMT, engelsk ASHAMED).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Er innvandrer fra Sverige, så selv om jeg har bodd her i mange år, er det noen ting jeg er litt usikker på i språket. Hørte på TV nå nettopp at noen sa: “Vi lyktes ikke med å……” Det er slik vi sier det på svensk. Jeg trodde at man på norsk måtte si: “Det lyktes oss ikke å…” Kanskje tar jeg feil? Eller er det en svedisme?

Takksom for svar!

Svar:

Det kan godt hende at det har vært påvirkning fra svensk, men jeg vil tro at det snarere dreier seg om engelskpåvirkning: «We did not succeed in . . .». Det kan imidlertid også være en utvikling her hjemme – omtydning av subjekt – fra upersonlig DET til et personsubjekt. Det klassiske eksempelet finner du i Knut Hamsuns dikt til Bjørnsons 70-årsdag (1902):

Tidt slet du med flid for at lægge det [dvs. din diktning] øde med god teori; men se om du lyktes deri!

Jeg vil ikke gå så langt som til å påstå at dette er en tidlig anglisisme i norsk; Hamsun trengte en kort uttrykksmåte på et sted hvor han opererte med en person som gjenstand for diktet, og det hendte at han tok seg større friheter enn å kaste om et subjekt fra upersonlig til personlig. Men han behersket engelsk godt etter sine to opphold i USA. . . .

Du kan godt holde frem med iallfall å skrive «Det lyktes oss ikke å . . .». Men betydningen ‘ha hell med seg’ har for lengst fått fotfeste i norsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei

Jeg lurer på hvorfor «grinebiter» har fått en helt motsatt betydning på norsk enn hva det er på dansk.

Svar:

Du nevner et tilfelle hvor en grunnbetydning har utviklet seg i forskjellige retninger. Slikt forekommer ofte, men det er stort sett tale om mindre forskjeller enn i ditt tilfelle. Grunnbetydningen av GRINE er “gjøre grimaser”, kanskje spesielt “fordreie munnen så tennene synes”. Dette er omtrent hva det betyr i norrønt (gammelnorsk). Muligens henger ordet sammen med GREN, slik at det dreier seg om å skille (“forgrene”) leppene.
Som du skjønner, kan det å åpne munnen så tennene synes, lede både til smil og sure miner, og i eldre tysk kan det tilsvarende verbet (GRÎNEN) ha alle betydninger: fordreie munnen til latter, gråt eller surmuleri.
Eldre dansk hadde begge betydninger – både “skjære ansikter og se sint ut” og ganske enkelt “le”. Så er bare latteren blitt igjen, og en dansk GRINEBIDER er en som ler ofte, i tide og utide.

Et lignende tilfelle har du ved ordet RAR. På latin betyr RARUS “sjelden”. Norsk har fra den grunnbetydningen utviklet betydningen “merkverdig”, mens ordet på svensk betyr dels “sjelden”, dels “søt og snill”. – Skal du ha et eksempel fra den grå oldtid, kan du huske at det latinske HOSTIS betyr “fiende”. Men den enda eldre grunnbetydningen er “fremmed”. Det tilsvarende ordet i urnordisk er GASTIR, som på norrønt ble til GESTR, vårt moderne GJEST, og det er noe bortimot det motsatte av en fiende. At et ord som betyr “fremmed”, utvikler seg dels til å bety “fiende”, dels til å bety “gjest”, henger sammen med ytre (politiske, samfunnsmessige) forhold.

At folk i våre dager bruker f.eks. BJØRNETJENESTE og FORFORDELE med motsatt betydning av den riktige, har en mer banal forklaring: dårlig språkopplæring.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det greit å skrive slik: DELEGASJON TIL Å FASTSETTE SENSURORDNINGER, EVALUERINGSORDNINGER OG OPPNEVNING AV SENSORER VED MUSIKKONSERVATORIET

Dette er overskrifta på en sak til fakultetsstyret og handler om å delegere myndighet om sensorordninger osv fra fak.styret til instituttet.
Jeg synes dette blir litt merkelig bruk av ordet delegere som verb og delegasjon som substantiv.

Svar:

Det står nok en jurist eller en sterkt engelskpåvirket person bak den overskriften. Normalnorsken bruker hjemlig verbalsubstantiv DELEGERING i betydningen “det å gi myndighet til noe” og fremmed verbalsubstantiv DELEGASJON om “gruppe som får myndighet til noe (å forhandle e.l.)”. I juridisk fagspråk brukes imidlertid DELEGASJON også i den første betydningen, men siden dette vel skal være normalprosa, anbefaler vi DELEGERING – dvs. vi anbefaler det så sterkt vi kan.

Du kommer nok i løpet av livet til å støte på lignende tilfeller med andre verbalsubstantiver av verb på -ERE. Bruk da samme resonnement: verbalt (handlingsbetegnende) substantiv på -ERING. Andre betydninger: -ASJON (men det er ingen automatikk i det). Spør hvis du er i tvil.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Bruk av fra og til i tidsperioder. Ved bruk av begrepene fra og med og til og med er det klart for meg når en periode begynner og slutter, men blir litt mer usikker når det kommer til begrepene fra og til. F.eks. Hva er forskjellen på å jobbe fra mandag til fredag og å jobbe f.o.m. mandag t.o.m. fredag? Blir det færre arbeidsdager i det første tilfellet?

Svar:

I dagligtale er det ingen forskjell, og jeg tror det samme gjelder i mer formell stil, men i viktige tilfeller er det nok fornuftig å klargjøre ved å bruke f.o.m. og t.o.m.

Vennlig hilsen
Tor Guttu