Spørsmål:

Jeg liker ‘n Per og jeg liker a Hanne. Er a Hanne en kortform av a’n i hana fra gammelnorsk, eller en annen form med a. ?

 

Svar:

Ja, det er en rest av den gamle akkusativen HANA. Ordet har fått en interessant anvendelse i moderne norsk, iallfall i sørøstlandsk, siden det også kan brukes

1) foran setningens subjekt: «A Jenny æ blitt sjuk».

2) som subjekt, så sant dette ikke står fremst i setningen: «Har u hørt at a æ blitt sjuk?»

Men ikke «A æ blitt sjuk». I slike tilfeller må det hete «Hu».

 

Ordet kan bare brukes trykklett. I trykksterk stilling må det hete HENNE eller HENNER, enten det er subjekt eller noe annet.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Kan dere si meg hvor ordet ‘slett’ kommer fra, i uttrykket slett ikke? Dette står ikke i Caprona’s nye etymologi.

 

Svar:

Adverbet SLETT i forbindelsen SLETT IKKE er det samme som adjektivet SLETT (jevn, flat), men betydningsutviklingen er kanskje ikke så lett å se. I moderne dansk og norsk brukes adverbet bare i forbindelse med nektelse, og faktisk bare sammen med ordene IKKE og INGEN. I noe eldre stil (1700- og 1800-tallet) kunne man også skrive f.eks. SLET ALDRIG og knytte ordet som gradsadverb til adjektiver:  HAN ER DOG SLET AFSKYELIG, og som vanlig adverb til verb: SKAL VI DA SLET FORGAA?

Her er altså betydningen «rett og slett», «ganske enkelt», «uten videre», og da kan man se sammenhengen med SLETT (jevn, flat – «uten (oppstikkende) hindringer»)

 

Ordet SLETT kommer fra norrønt (SLÉTTR), men betydningen «dårlig» skriver seg fra tysk.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hva kommer det av at vi sier at vi skal «sørge for» noe? Jeg har aldri tenkt over det før, men begynte å gruble da jeg nylig så at det samme uttrykket finnes på tysk.

Svar:

Du berører et vanskelig (og antagelig uløselig) etymologisk spørsmål, som bare større etymologiske ordbøker graver seg noe videre ned i.

Sikkert er det imidlertid at SØRGE er avledet (dannet) av SORG, og at begge ordene har to betydningsområder: det som gjelder sjelelig smerte og det som gjelder å vareta, passe på. For verbets vedkommende kan vi illustrere det med forbindelsene SØRGE OVER på den ene siden og SØRGE FOR på den andre, slik du nevner. For  substantivets vedkommende er det bare den første som dekkes av det usammensatte SORG, mens den andre bare forekommer i sammensetninger (FORSORG, OMSORG, SJELESORG).

Spørsmålet er da om de to betydningene skriver seg fra to forskjellige ord, eller om betydningen «sjelelig smerte, bedrøvelse» er utviklet av betydningen «omhu, bekymring (for), varetagelse». Den siste ser ut til å være den opprinnelige.

Ser man på betydningene, kan man nok tenke seg at «strev med / bekymring for å vise omhu for noen» kan utvikle seg i retning av «strev/bekymring/sorg» generelt, altså sjelelig smerte. Vanlige ordbøker nøyer seg med det og oppfører begge betydninger under samme oppslagsord. De større etymologiske ordbøkene drøfter mulige lydutviklinger og andre forhold i germansk (altså i tiden før oldspråkene norrønt, gammelhøytysk) og oppstiller teorier – som ikke lar seg verifisere, så vidt jeg forstår. Kommer du noen gang i et bibliotek og finner Bjorvand og Lindeman: «Våre arveord», kan du slå opp på SORG og lese til øyet blir stort og vått.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Finner ikke ut om det er forskjell i bruken av imens og mens. Kan dere svare på det?

Svar:

Takk for spørsmål. Jo, det er klar forskjell, men kanskje du tenker på sånt som fra/ifra, gjennom/igjennom, mot/imot – der kan det ofte gå over i hverandre.

MENS er en subjunksjon (tidligere kalt underordnende konjunksjon), men de fine ordene kan du foreløpig glemme. Det som betyr noe, er at ordet innleder leddsetninger (bisetninger), enten tidsbisetninger eller bisetninger som uttrykker en mer eller mindre klar motsetning til det som hovedsetningen uttrykker:
Eksempler:
TIDSBISETNING: Vent her MENS JEG ER INNE I BUTIKKEN OG HANDLER! Vi ble stående og fryse MENS HAN VAR INNE OG HANDLET.
«MOTSETNINGSBISETNING»: Noen tjener pengene lett, MENS ANDRE HAR LANGE OG STRIDE ARBEIDSDAGER.

IMENS er et tidsadverb. Det kan ikke uttrykke motsetning.
Eksempel:
Nå går jeg inn og handler. Vent her imens!

Det er ikke riktig å bruke IMENS i eksemplene øverst: «Vent her imens jeg er inne og handler».

Så vil du kanskje tenke:
Men vi kan jo skrive: Vi ble stående og fryse; imens var han inne og handlet. Da står jo IMENS først i setningen akkurat som MENS. – Ja, det er riktig at IMENS står først. Men du ser sikkert at etter IMENS bytter subjektet og verbalet plass. Det står VAR HAN, men i samme setning med MENS øverst står det HAN VAR. Dette kan du gjerne huske som en mekanisk «regel». Står et adverb først i en hovedsetning, bytter subjektet og verbalet plass. Står en subjunksjon eller konjunksjon først i en setning, skjer det ingenting med de to leddene.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei.

Jeg bare lurer på om ordet «gang» i setningen «til byen styrte hun sin gang» går an å bruke på norsk?

Svar:

Det kan du bruke. Det er korrekt, men vær klar over at det ikke er dagligspråk. Det er sjeldent, nærmest litterært – typisk for eldre rimet diktning, så vidt jeg «hører». Å STYRE SINE SKRITT dit og dit er vanligere.
Også andre uttrykk hvor GANG betyr «det å gå» er vanligere enn «ditt» uttrykk. Har du adgang til Norsk Riksmålsordbok (f.eks. i et bibliotek), så se på betydning 1 av GANG. Også betydning 1 av GANG i Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner viser en god del av hvordan GANG brukes.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Ordet » regningssvarende» betyr «til fordel for» f.eks. i en brannskade, Det er «regningssvarende» for huseieren… osv. Opphavet til ordet «regningsvarende»?

Svar:

Opprinnelsen er verbet SVARE i betydningen «betale», f.eks. i uttrykket SVARE AVGIFT AV NOE. Likesom verbet BETALE kan SVARE brukes refleksivt (sammen med SEG), og betydningen blir da «lønne seg», f.eks. DET SVARER SEG IKKE PRODUSERE BILER I NORGE. Adjektivet REGNINGSSVARENDE er dannet av et foreldet uttrykk SVARE REGNING (være lønnsom).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kjære språkspalten

Jeg holder på å dø av irritasjon forårsaket av en kontraintuitiv oversettelse. Kan dere kommentere? Her er saken: Som regel når man støter på ordet “rational” på engelsk, så virker det rimelig å oversette det til norsk med “rasjonell” eller “rasjonelle”. I matematikken snakker man om “rational numbers”, som altså er tall som kan uttrykkes som en brøk (sånn omtrent). I denne sammenhengen oversettes “rational” med “rasjonale”. Hvorfor i all verden gjør det det? Det er da fryktelig irriterende, ikke sant?

Svar:

Jeg vil fraråde at du irriterer deg til døde (omtrent som om du var et lemen, som ifølge populære forestillinger kan sprekke av harme). Saken er nemlig ikke stor og forklaringen enkel.

RASJONELL og RASJONAL er samme ordet. Begge kommer fra latin RATIONALIS og har samme grunnbetydning: “som angår fornuften (ratio), fornuftig, forstandig)”, men det første har vi lånt fra fransk i den formen det der hadde fått: RATIONNEL, mens det andre sannsynligvis er kommet via tysk RATIONAL. Det er gammel praksis å bruke RATIONAL i matematikkspråket, som i tysk: RATIONALE ZAHLEN, og det får vi finne oss i. På engelsk er det altså ingen forskjell i ordform.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

Det engelske ordet scope brukes ofte i min jobb, blant annet om prosjektscope – altså et begrep for hva et prosjekt omfatter. Det lar seg ikke så enkelt oversette til norsk; jeg tror omfang er noe av det nærmeste, men det treffer ikke godt nok. Omfang refererer ofte til antall dagsverk e.l., mens scope som regel viser til hva som inngår i et prosjekt (uavhengig av hvor mange dagsverk som må til for å få det på plass).

Jeg har sett fornorskningen skop brukt en del i det siste, men finner det ikke i noen ordliste. Jeg synes det er et bra ord, og kanskje det eneste som vil kunne erstatte det innarbeidede scope ganske smertefritt.

Noen meninger hos dere om dette?

Svar:

Takk for spørsmålet. Det er ikke alltid lett å finne gode ekvivalenter til fagtermer. Kan «prosjektområde» eller «prosjektramme» fungere?

Suffikset «-skop» brukes i andre sammenhenger, f.eks. i «mikroskop». Ordet «skop» er også en norsk fagterm for «treform til første forming av et glassmateriale» i følge Tanums store rettskrivningsordbok. Med tiden vil det kanskje også bli en adekvat term i prosjektsammenheng. Inntil videre vil jeg anbefale deg å heller bruke «prosjektomfang», «prosjektramme» eller «prosjektområde» der disse ordene er dekkende nok.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hei, vi har hatt en diskusjon på jobben som vi ikke finner ut av. Hvor kommer uttrykket «Hvor David kjøpte ølet» fra?

Svar:

Dere er ikke alene om å stusse ved opprinnelsen. Jeg tillater meg å sitere artikkelen om uttrykket i “Bevingede ord” (Kunnskapsforlaget), en bok som bør finnes på enhver arbeidsplass, og dessuten er verdens beste presangbok når den store høytid kommer i desember.

“Talemåten er ikke sikkert forklart, på tross av mange lærde forsøk. Den er blitt sidestilt med de tyske uttrykket wo Barthel most holt [“hvor B. hentet most”]. Også dette uttrykket har flere tolkninger; det er bl.a. vist til bryllupet i Kana, der vann ble forandret til vin (most), og videre til at bryllupet ifølge tradisjonen ble holdt i Bartolomeus’ hus. En annen tolkning er at uttrykket oppr. er fra forbryterspråket: Barthel skal komme av Barzel, som er en betegnelse for brekkjern og most av mos = penger. – I Bevingade ord never Pelle Holm at David i Danmark var et vanlig navn på degnen (klokkeren), som spilte en fremtredende rolle ved gjestebud. Degnen skulle her spille samme rolle som Barthel (Bartolomeus) i det tyske uttrykket. I sitt ungdomsverk nr. 2, Bjørger (1878, side 105) lar Hamsun en person si om en mann som rødmer ved synet av den vakre “Laura, dalblommen”: “Aa-h! jeg tror det er af Davidsøllet, jeg”. Uttrykket er kjent både i dansk og svensk fra før 1800. I dansk betyr “Vide hvor D. købte øllet” også å vite beskjed om noe; “Hun ved hvor David bor” betyr “Hun er ikke jomfru” (Ordbog over det Danske Sprog)”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Jeg studerer skandinavistikk i Serbia og er i ferd med å skrive en semesteroppgave som har med metaforer å gjøre. Så ville jeg spørre hvis dere kan nevne noen metaforer om skam, vanære, flauhet eller skamfullhet. For eksempel på serbisk kan vi si at vi føler oss veldig små i stedet for å si at vi er flaue. Eller på engelsk sier man at man ønsker å forsvinne hvis man er i en situasjon der man føler seg flau.

Takk!
Svar:

Takk for spørsmål.
Det er dessverre ikke så mye vi kan hjelpe deg med i øyeblikket. Det ser ut til at elementet NED, SENKET er mer eller mindre levende i det meste.
Til de to uttrykkene du nevner, har vi pendanter i norsk:

Jeg føler meg liten ville jeg si når jeg innser at jeg ikke betyr noe i forhold til de andre, enten det er fordi jeg har gjort noe jeg burde skamme seg over, eller det ganske enkelt skyldes at jeg er blant folk som er dyktigere, mer kunnskapsrike osv. enn jeg selv er.

Jeg kunne krype ned i jorden (av skam) er et forholdsvis sjeldent uttrykk. Man ønsker altså å forsvinne stille og rolig fra en ubehagelig situasjon.

Stikke av, forsvinne med halen mellom bena forsvinne fordi man er den tapende part og skammer seg. Bildet skriver seg fra oppførselen til hunder og ulver.

Legge seg flat betyr primært at man uten forbehold tilstår eller innrømmer alvorlige feil. Elementet skam behøver ikke å være til stede.

Ligge lavt (i terrenget) kan ha et element av skam, men hovedbetydningen er at man er forsiktig og ikke stikker seg frem, fordi man har gjort et eller annet kritikkverdig eller venter på en bedre mulighet til å gjennomføre det man tenker å gjøre.

Sluk(k)øret er nå et synonym til skamfull. Grunnbetydningen av å være slukøret sies å være “ha hengende ører”

Dukke hodet el. dukke seg Man tenker seg at man kryper sammen og gjør seg mindre synlig fordi man skammer seg etter å ha fått f.eks. sterk kritikk – “man er blitt dukket”. Samme betydning, men mer litterært, poetisk er
Bøye sitt hode (i skam). Man kan også bøye hodet av motgang.

Krympe seg (av skam) et sterkere uttrykk enn det foregående. Man kan også krympe seg av smerte, altså bøye seg, vri seg.

Slå øynene ned (altså brått senke blikket) gjør man av beskjedenhet eller når man ikke tør se en person i øynene, som man kan vente kritikk fra, f.eks. for å ha gjort noe man skammer seg over.

Vennlig hilsen
Tor Guttu