Spørsmål

Hei!
Jeg lurer på om Dere har noen skriftlig regler som sier noe om bruken av ordet «jo».
Jeg har en ubevisst anelse på når / hvordan man skal bruke ordet, men har vanskeligheter med å forklare når eller hvordan man skal bruke ordet riktig.

Takk på forhånd.

Svar

Takk for din henvendelse til Riksmålsforbundet.
Det lille ordet «jo» kan brukes på flere måter og i flere betydninger, så det er ikke så lett å holde oversikt. Det hører til to ordklasser: interjeksjoner og adverb, avhengig av betydningen.
Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner sier dette om ordet:
jo interj. og adv.
A (som interj.)
1 (som bekreftelse av det positive innhold i et nektende spørsmål) ‘kommer du ikke?’ ‘jo, snart’ / ‘vil du ikke ha et askebeger?’ ‘jo takk’; – (som bestridelse av en nektende påstand) ‘han fikk ikke lov’ ‘jo, det fikk han’ / ‘jeg tror det ikke’ ‘jo, det må du’
2 (brukt som bekreftende svar på spørsmål som like gjerne kunne vært nektende) ‘forstår du hva jeg mener?’ ‘jo, men …’ / (gjentatt) jo jo ( el. jojo) , men …; (brukt for å innlede en innvending) jo, men for det kan jeg vel ha min egen mening; (som svar på et ønske som kunne hatt form av nektende spørsmål) ‘du kan nok hjelpe meg med dette’ ‘jo, det skal nok bli en råd med det’; – (brukt, ofte uten tilknytning til noe foregående, for å bekrefte for seg selv noe utrolig, noe man hadde glemt) ‘hva var det jeg skulle si? jo, nå husker jeg det’ / ‘hva ville han?’ ‘jo, nå skal du høre …’ / jo nå blir det liv og røre!
3 (som ironisk bekreftelse) ‘det er da bare bagateller’ ‘bagateller! jo, du er god!’ / jo, jo menn!
B (som adv.)
1 (i uttr. for noe (som menes å være) selvinnlysende, alment kjent) du har jo nylig vært i utlandet / han er jo alltid så bråkete / det er jo det jeg sier, jo
2 (alment bekreftende el. forsterkende) du kan jo selv se etter / lampen er jo i stykker / der kommer han jo likevel
3 (ved parallelliserte komparativer) jo mer han tjente, jo (el. dess, desto) mer brukte han / vi bestemte oss til å forlate stedet jo før jo heller; (med etterstilt leddsetn. og jo bare i denne) veien blir smalere jo lenger innover vi kommer

Jeg håper dette er til hjelp for deg.
Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Aftenposten anmelder en film og skriver: Den har vært vist i NRK.
Burde det ikke hete Den er blitt vist i NRK?

 

Svar:

Begge deler går an, og jeg vil foretrekke en av de to formene fremfor «har blitt vist», som også er mulig (se riksmålsgrammatikken side 40-41).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er etymologien til leddet «høre» i tilhøre,høre til, i forhold til sanseverbet» høre

Svar:

Takk for interessant spørsmål.

HØRE som sisteledd i sammensetninger ser ganske riktig ut til å stå et stykke unna det usammensatte i betydning, men det er samme ord – og det er fellesgermansk, altså samme ord i germanske språk, deriblant tysk og skandinavisk.

 

TILHØRE betyr egentlig «høre på» (jf. LYTTE TIL og det tilsvarende norrøne HEYRA TIL («høre lyden av»). Det er skjedd en betydningsutvikling, som sannsynligvis har utgangspunkt i et overordnet/underordnet-forhold, f.eks. herre/slave, foreldre/barn. Den underordnede «hører til» (dvs. hører på, lytter til > retter seg etter) det den overordnede sier. Derfra til det eierforholdet som TILHØRE uttrykker i dag, er ikke spranget så langt.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

 

Spørsmål: Jeg har en venn som sier «på en måte» veldig ofte. Han kan for eksempel si: «Jeg kan på en måte tenke meg at det på en måte er vanskelig å på en måte få dem til å forstå det, det blir på en måte litt rart.»  Jeg har konfrontert ham om dette. Han tok det med fatning, men virket overrasket. Han er nok ikke klar over hvor ofte han sier det.
På hvilken måte skal han på en måte klare å slutte med det, på en måte? Finnes det noen gode avvenningsteknikker?

Svar: Det er prisverdig at du benytter anledningen til å forbedre medmennesker som har den uvanen. De er mange, så jeg tror ikke at selv en hel misjonsbevegelse ville nytte, men hvis hver og én virker i sin lille krets, må det vel ha virkning. Det er muligens skrevet noe om emnet av talespråksforskere; jeg kan bare si hva jeg tror og mener.

Som terapi vet jeg altså ikke mer å anbefale enn den du driver. Har du mulighet til å gjøre lydopptak av ham/henne, vil det formodentlig
virke ekstra godt. En av mine lærere på studentfaglinjen ved Oslo Handelsgymnasium i 1955 hadde for vane å snakke hele timen. Ingen ble hørt i leksen, og karakterer ble gitt ut fra skriftlige prøver. I sine enetaler la han inn mengder med «altså», uttalt «esså» med knapt hørbar e. Det var så påfallende at vi av og til – stygge som vi var – talte opp hvor mange ganger det skjedde i løpet av en skoletime. Vi brukte den vanlige metoden, satte fire loddrette streker og én tversover og fikk altså enheter på fem, som lett kunne summeres ved timens slutt. Det dreide seg oftest om mellom 50 og 100.

Snakker fortere enn de tenker

Det er åpenbart at folk snakker betydelig fortere i dag enn for et par generasjoner siden. Mest merkbart er det når de snakker offentlig, altså sier noe i en debatt eller et intervju i et etermedium. Det er dessuten åpenbart at mange snakker fortere enn de tenker, og de trenger pauser (som de tar seg ganske fritt og ikke alltid ved setningsskille eller ellers hvor det bør være en liten stans). Så synes de vel at pausen bør fylles med et eller annet.

Les også: Trenger vi småord som da, altså, vel, visst og jo?  

For å ta dette først: troen på at pauser alltid må fylles, at alltid et eller annet må lyde. Mest typisk viser det seg i radio og fjernsyn. Når et program er slutt, går det ikke et sekund før man smeller i med noe uvedkommende musikk eller annen lyd, eller helst annonserer neste program. Vi må ikke få et øyeblikks ro. At et program i radio og fjernsyn kan være av en karakter som krever noen sekunders stillhet etterpå, faller ikke noen inn, hverken på Marienlyst eller andre steder. Av samme type er bakgrunnslydene når f.eks.  et program annonseres eller når de viktigste dagsrevyinnslagene nevnes innledningsvis. I noen tilfeller er forstyrrelsene så sterke at det er vanskelig å oppfatte hva som sies. Kanskje er det ikke meningen at vi skal oppfatte det – bare bli nysgjerrige på det. Jeg vet det ikke, men jeg tror det er påvirkning fra utlandet, fra radio og fjernsyn hvor kanalene i hektisk konkurranse sender døgnet rundt, hvor påtrengende reklameannonsering preger hverdagen, avbryter programmene og hvor opplesere selv i ordinære nyhetssendinger synes de må snakke som om de refererer en spennende fotballkamp e.l. Altså: Det må stadig høres noe. Ikke et sekunds stillhet. Videre! Videre!

Frykten for pauser

Pausefyllet er av en annen karakter, for så vidt som den talende produserer det selv, men det springer ut av samme behov for å la seg høre – at det alltid må være noe lyd. Ikke et sekunds stillhet. Det vanligste fyllet er en æ-lyd. Den kan være lang og sterk og automatisk og lyde som om den var bestemt og betydningsfull; man setter altså i med en kraftig ææææ når man er kommet til punktum eller en tilsvarende pause. Eller æ-en kan være kortere og lydsvak og opptre både mellom og inne i ord, f.eks. når en nyhetsreporter sier «strids æ vognene» og regjernings æ styrkene». Enkelte har gjort dette til en vane, og det skjer selv om ikke talen er spesielt rask. Noen intervjuobjekter kan tydeligvis ikke begynne en setning uten en kort æ-lyd. Så vidt jeg har observert, knyttes æ-lyden særlig lett til konjunksjoner (setningsinnledende ord), hvor jo en forberedende pause ofte er nødvendig. Altså f.eks. «men-ææææ», «at-ææææ», og-æææ». En med bedre rede på saken kan sikkert si om noen av disse æ-typene er en påvirkning fra angloamerikansk taleskikk. Det skulle ikke forundre meg om så var tilfellet.

Opprinnelig funksjon blir borte

Til slutt «ditt tilfelle». Den opprinnelige forklaringen» er nok at tempoet er høyere enn det som tankevirksomheten klarer å følge med på; de som har vanen, sier jo ikke «på en måte», men «pmåte», men noen tar seg riktignok tid til å si «pmåteeeee» eller «pmåtæææææ» Noen bruker som nevnt «altså», uttalt «esså». Noen engelsktalende (især når de ikke kan språket godt nok eller er usikre på hva de skal si eller mene) bruker «I mean». Opprinnelig kan alle disse uttrykkene ha vært brukt til å modifisere utsagnet, altså til å vise at man ikke uttaler seg bestemt eller autoritativt eller at man i farten ikke har funnet det rette ord for tanken, men brukt slik som mange nå bruker det av vane, betyr det ingenting.

Familie og nære venner kan man godt gjøre oppmerksom på uvanen, slik du har gjort, og oppfordre til å snakke roligere. Man får ta det pent, kanskje be vedkommende lytte oppmerksomt på andre som har samme uvane? «Pmåte» er visstnok mest utbredt blant unge og yngre; de bør tåle å få råd om slikt, også av en skolelærer.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

(Illustrasjon: Fotolia.com/Stig Michaelsen)

Spørsmål:

Hei
Jeg kjenner til et denonym
for folk fra Herøy, som er herøyværing.

Vet dere hvor dette kan komme av, og om det er han sammenheng med ordet væring i gammel nordisk språkbruk.

Svar:

Suffikset -VÆRING er dannet av -VÆR. På gammelnorsk har dette formen -VERI, og det er avledet av verbet VERJA (verge).
-VÆR er sjeldent i våre dager, men lever i Gudbrandsdalen (lomvær, vagvær, skjåkvær, selvær). -VÆRING er meget vanlig i Nord-Norge.

Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget 2005) gir opplysninger om mange prefikser og suffikser.

Beste hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Min sønn spør om det heter krone eller kroning. Jeg svarte ham at det heter krone og at kroning betyr installasjon av en konge. Språkrådets Bokmålsordboka angir som eneste betydelse at kroning betyr seremoni der en monark blir kronet. Norges bank bruker kroning, for eksempel 20-kroning. Hva mener Riksmålsforbundet? Kan man bruke krone og kroning litt som en vil eller finnes det en regel? Om det finnes regel, i hvilken ordbok återfinnes denne?

Svar:

Takk for interessant spørsmål.
KRONING brukes bare som annet sammensetningsledd, og det står i Bokmålsordboka (3. utgave). Ordet bukes både om mynt og seddel: énkroning, femkroning/5-kroning, og tilsvarende tikroning, tyvekroning, hundrekroning osv.
KRONE kan brukes på samme måte, men vel helst om mynter: énkrone, femkrone, tikrone, tyvekrone. Er det seddel om å gjøre, sier man (eller iallfall skriver man) femtikroneseddel, hundrekroneseddel osv.

Muligens er -KRONING en mer muntlig form enn -KRONE – iallfall vil den (meget) eldre generasjon oppfatte det slik – men det er langt ned til HUNDRINGS og TUSING.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det noen forskjell på følgende uttrykk: «å ha tiltro til en person» og «å ha tillitt til en person»?

Svar:

Når det gjelder person, som du spør om, er det neppe noen forskjell. Ordbøkene regner ordene som synonyme. Er det tale om “ikke-person” (f.eks. et utsagn, et løfte), vil jeg anbefale TILTRO: Jeg har ingen tiltro til det han sier.
Ut fra dette kunne man kanskje anta at TILTRO til en person især skulle gjelde det han/hun sier eller lover, mens TILLIT skulle gjelde mer allment, men jeg tror ikke man kan være så streng.

Husk for øvrig at TILLIT staves slik – med én T (jf. uttrykket FESTE LIT TIL og verbet Å LITE PÅ). Du er langt fra den eneste som skriver TILLIT med to T-er. Det er uttalen som forvirrer, både i dette ordet og i sammensetninger som TILLITSFULL.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan definerer man løpende tekst?

Svar:

Takk for spørsmål. Den vanligste betydningen er “tekst som den er i normale setninger i en sammenhengende fremstilling” – til forskjell fra f.eks. tekst i telegramstil, i overskrifter, i tabeller, i ordbøker o.a.

Jeg har sett uttrykket brukt i betydningen “omløpende sats”, men det vil jeg fraråde. Det er altså slikt man av og til ser i f.eks. sangbøker – at en ny verselinje begynner på linjen hvor foregående verselinje står, så sant det er plass, og at verselinjene da ikke skilles med ny linje, men med en skråstrek e.l. Omløpende sats blir altså en trykksats uten “ny linje” eller “nytt avsnitt”. Kan brukes for å spare plass, men er jo ikke videre oversiktlig.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Gressenke, hvor kommer uttrykket fra? Og hva ligger i uttrykket?

Svar:

Takk for et interessant spørsmål! Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner betyr GRESSENKE «kvinne hvis mann er midlertidig bortreist». Etter ordet GRESSENKE har vi det tilsvarende ordet GRESSENKEMANN, og for spøk kan vi snakke om GRESSKARER.

I forskjellige etymologiske ordbøker fant jeg følgende om ordets opphav: Ordet kommer fra det tyske ordet «graswedewe» som er et skjellsord for forførte og forlatte piker. Det stammer fra en tysk skikk der «krenkede jomfruer» måtte bære en stråkrans på hodet ved vielsen istedenfor den vanlige blomsterkransen. Tidligere ble GRESSENKE også brukt om «kvinne hvis mann er hengt», «liderlig pike som bor for seg selv med uekte barn» og «kvinne hvis mann er død».

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Jeg lurer på hvor mye (om?)ordet «gespenst» blir brukt i norsk nå og navnlig hva folk legger i det. For meg betegner ordet noe mer alvorlig og mer poetisk enn spøkelse og har bredere betydning enn gjenferd. Hva mener dere?

Svar:

Ordet GESPENST i opprinnelig betydning “spøkelse” (fra tysk) er foreldet, men det brukes om person, vesen som ser underlig, grotesk ut, f.eks. slik: Med denne hatten ser jeg ut som et gespenst. Ordet kan nok også brukes om ikke-person (f.eks. underlig konstruksjon, byggverk o.a.), men sjeldnere. Noe poetisk er det ikke ved ordet, snarere noe spøkefullt nedsettende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu