Spørsmål:

når bruker vi disse ordene:
skifte
endre
bytte
erstatte

hva er differanse mellom de ordene?

Svar:

Takk for henvendelsen. Ordene du nevner kan nok forekomme litt om hverandre, men det er nyanseforskjeller i betydningen av dem, litt avhengig av sammenhengen de står i. «Skifte» og «bytte» er synonymer og kan stort sett brukes hipp som happ. Begge betyr å veksle, å dele eller å alternere, f.eks.: «De skifter ofte sengetøy» eller «De byttet matpakker». Vær oppmerksom på at visse faste uttrykk kun tillater bruk av det ene verbet, f.eks. det faste uttrykket «å bytte på»: «De byttet på å passe barn i ferien».

I Norsk Ordbok med tusen illustrasjoner står det følgende om hhv. «bytte» og «skifte»:

bytte -et; -ing (se også ▶bytting)
1 gi noe fra seg og få noe annet (og lignende) i stedet: utsalgsvarer byttes ikke / bytte plass med en / han tjener godt, men jeg ville ikke bytte med ham / bytte hesten mot en ku / bytte til seg noe; bytte frimerker; (med adv.) den bytter jeg ikke bort / bytte inn den gamle bilen ved kjøp av ny
2 la noe tre i stedet for noe annet; skifte: bytte støvler / bytte arbeid / bytte tog; bytte til tørt undertøy; (med adv.) nå er rollene byttet om / han ble sliten av sveivingen og måtte bytte (om) hånd; bytte(s) på (med) å dra / byttes om å dra; bytte ut en defekt del

skifte -et; -ing (se også ▶skiftning)
1 forandre; bytte om: skifte klær / har du skiftet?; skifte hjul, oppholdssted, standpunkt, syn / bilen har skiftet eier; byen har skiftet ansikt; skifte roret ɔ:legge det like mye over til motsatt side; skifte jernbanevogner ɔ:flytte dem fra ett spor til et annet; –forandre seg: tidene, vinden, været skifter / skiftende bris, skydekke / med skiftende (ɔ: vekslende) hell; – (med adv. el. prep.) været har skiftet (om) / de skal skiftes om (el. skifte(s) på) å holde vakt / de slitte delene ble skiftet ut (med nye) / forsvarsministeren ble skiftet ut
2 (ut)veksle: skifte hugg
3 fordele: arven ble skiftet mellom barna / skifte (ut) en jordeiendom

Å «endre» innebærer imidlertid å gjøre forandringer på, eller omarbeide, noe allerede eksisterende. F.eks. endre man endre på en tekst eller endre innstilling til en sak. Norsk Ordbok skriver følgende:

endre -et; -ing gjøre annerledes; forandre: endre et forslag / endrede forhold / (ordtak) gjort gjerning kan ikke endres / det står ikke til å endre; ( refl.) forholdene, situasjonen har endret seg; (som vbsubst.) gjøre endringer / lovendring

Å «erstatte» innebærer at noe blir skiftet ut med noe (helt) annet. Her er det snakk om at noe trer i stedet for noe annet, ikke bare omjusteres eller blir forandret, men helt og holdent skyves til side. I Norsk Ordbok finner vi følgende forklaring:

erstatte -et; -ing (se også ▶erstatning)
1 tre i stedet for; oppveie: ingen kan erstatte ham; skifte ut; bytte ut: bli erstattet med en reserve
2 godtgjøre ved pengebetaling e.l.: han måtte erstatte skaden / erstatte en et tap / få noe erstattet

Håper dette kan være til hjelp.

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Hvordan forklarer man hva «et fårete glis» betyr, og hvor kommer det fra?

Svar:

FÅRET(E) er avledet av FÅR (sau), og sauen går jo for å være forholdsvis enkel i hodet. FÅRETE betyr altså «dum, måpende, ubegavet» o.l.
Den vanlige forbindelsen er ET FÅRETE SMIL. Et GLIS er i standardspråket noe litt annet enn et smil. Egentlig betyr det et smil hvor tennene vises/flekkes, sannsynligvis et mer eller mindre stygt og ondskapsfullt smil. Man kan også bruke GLIS/GLISE overført, og si f.eks. at de ribbede trærne stod og gliste mot oss. I østnorske dialekter brukes GLIS omtrent som SMIL/LATTER: få seg en god glis. Forbindelsen ET FÅRET GLIS er ikke helt god.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I Microsofts stavehjelp finnes det et ord som i sin tid ble «kuppet» av en nynorsktilhenger.
Uansett hvilken målform som benyttes vil man få feilmarkering på ordet «farled» (i.e. skipsled langs kysten).
Stavehjelpen godkjenner kun formen «farlei», et ord som skurrer sterkt for oss som skriver normert bokmål.

Svar:

Du stiller et relevant spørsmål, og du bør stille det også til Språkrådet v/Fagrådet for normering og språkobservasjon.

Så vidt vi vet, har det ikke vært tale om noe kupp. Ordet LEDs historie er følgende: I 1917-rettskrivningen fikk det sideformen (klammeformen) LEI, som altså da ble tillatt, men ikke anbefalt i lærebøker og offentlig tjeneste. Som så mange former av det slaget ble den obligatorisk i 1938, altså bare LEI, og den var eneste offisielle form til ut i 1990-årene, da riksmålsrepresentantene i Norsk språkråd fikk inn igjen formen LED. Vi henviste til ord som LEDFORTEGNELSE og LEDMERKE, som hadde ubrutt tradisjon uansett forbud gjennom et par generasjoner. Dessverre ble det ikke slik at rådet vedtok valgfrihet også når ordet er siste sammensetningsledd. Derfor har offisiell rettskrivning bare FARLEI, SKIPSLEI o.l., mens det er valgfrihet mellom LEIFORTEGNELSE, LEIMERKE o.l. og LED-. Som du ser av Riksmålsordlisten, er LED- eneste førsteledd i riksmålsrettskrivningen, mens det er valgfrihet i FARLED/-LEI og SKIPSLED/-LEI. Vi antar at dette samsvarer med dagens praksis.

Det hører med til historien at da pilegrimsvandringer til Trondheim kom på moten omkring årtusenskiftet, ville nynorskfolk naturligvis at veien skulle kalles PILEGRIMSLEIA (ev. PILGRIMS-). Imidlertid hadde svenskene og svensknære nordmenn alt tatt i bruk PILEGRIMSLEDEN, og det er nå navnet på alle ledene i Norge (se f.eks. Store Norske Leksikon).

Ifølge min språkfølelse er LEI begrenset til å bety “sjøvei”, og PILEGRIMSLEIA lyder sært i mine ører. I Prøysens julekveldsvise, betyr LEIA nærmest betyr “retningen”, og det er igjen noe annet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei.
Lurer på uttrykket «stå på hodet». Noen ganger kan alt stå på hodet i betydning alt er kaos, er kjent. Men kan man stå på hodet for noen – i betydningen gjøre hva som helst for noen?

Svar:

Ja, det kan man. Det er jo ikke noe helt vanlig uttrykk, så det må fremgå tydelig at det er overført betydning, at det ikke dreier seg om å vise gymnastisk ferdighet. Det er vel rimelig å la situasjonen ha et visst preg av liv og rørelse, om ikke akkurat hektisk virksomhet – altså at man vil gjøre alt, og gjøre det fort. Jf. samme uttrykk om hektisk leting etter noe – hvor grunnforestillingen er at man leter med hodet ned, (dypt) i skuffer og kister: “Han stod på hodet for å finne passet.”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er forskjell på tvesyn og tvisyn?

Svar:

Når vi bruker formen TVISYN på riksmål/bokmål, er det i den betydningen Aasmund Olavsson Vinje gav ordet: evne, tilbøyelighet til å se en sak fra to (helt) forskjellige, motsatte sider – eller som det står i Norsk Riksmålsordbok: ”tilbøielighet til å se saker og foreteelser på én gang fra den tragiske og komiske, alvorlige og latterlige side, fra rettsiden og vrangsiden, under ironiens synsvinkel (uten å kunne eller ville binde sig i et helt entydig forhold eller standpunkt)”. Vinje selv uttrykte det slik omtrent (sitert etter hukommelsen): evne til å “sjå retta og vranga på livsens vev”.

TVESYN kan brukes i samme betydning, men kan – stadig ifølge Norsk Riksmålsordbok – også bety “(ut)syn til to sider” og “syn (oplevelse) av to samtidig optredende (ulike, motstridende) foreteelser” – begge deler sjeldne betydninger.

I praksis kan vi da si at TVISYN og TVESYN betyr det samme, men landsmålsformen TVISYN er den vanligste.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er opprinnelsen til ordet/ordene ok (okay, okei, all right, ålreit osv.)? Hva stammer det fra?

Svar:

Opprinnelsen til OK er usikker. Den mest aksepterte forklaringen er visstnok at det er en forkortelse for Old Kinderhook (fødestedet til formannen i en liberal klubb i USA litt før midten av 1800-tallet). OK fikk karakter av slagord. Du kan lese mer i Bevingede ord (4. utg., Kunnskapsforlaget).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Ved bruk av ordet både, kan det dette henvise til bare to ting senere i setningen eller kan det henvise til tre (evt. flere)? Eksempelvis: jeg liker både kaffe og te. Jeg liker både kaffe, te og juice. Er den siste riktig?

Svar:

Ja, det er fullt mulig å bruke både – og når det dreier seg om tre eller flere ledd (men helst ikke flere enn tre-fire, kanskje). Pass på å ikke gjøre avstanden mellom både og og for stor. Da hender det at man glemmer seg (især når man snakker), og sier . . . både . . . . . . , men også . . . . Vår ellers utmerkede statsminister er svær til å si både – men også, og han er ikke alene om det blant politikere og andre som har behov for å få sagt mye på kort tid,

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg hører hele tiden setninger hvor man bruker uttrykk som «fryktelig koselig», «uhyre bra», osv. Ord som betyr noe negativt med en positivbetydning, som adverb for å intensifisere et adjektiv.

Hva heter det på norsk, når man bruker ord som vanligvis betyr noe negativt for å uttrykke noe positivt? Jeg er fremmedspråklig og ville gjerne vite hva slagas grammatisk gruppe den bruken av ord med motsatt betydning heter.

Svar:

Det du spør om, er ikke et grammatisk fenomen, men hører under stil- og betydningslæren, slik du altså er klar over. Det dreier seg om at et graderende/forsterkende eller karakteriserende ord med negativ verdi har mistet det negative preget og blir rent forsterkende – jeg vil si «rent forsterkende» fremfor «positiv».

I ordbøker angir vi gjerne slikt med ordene «med svekket betydning». Ordet «betydningssvekkelse» kan altså brukes. En populær betegnelse for ord med negativ verdi er «minusord», og for det motsatte altså «plussord». DÅRLIG er et minusord og GOD et plussord. Man kunne nok si at «fryktelig» i visse sammenhenger brukes som et plussord.

Du er vel klar over at uttrykk som «fryktelig pen» tilhører det mer eller mindre spontane og affekterte dagligtalespråket, og at det må unngås i sakprosa. Språket har adverb som er mer presise enn «veldig», «jævlig», «innmari», «utrolig» o.l., men i farten er det ikke alltid man finner det rette, og da tyr man til standardord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Vi er kommet opp i en diskusjon på jobb hvor noen mener at det å understøtte er det motsatte av det å underbygge, mens andre mener det er to sider av samme sak. Hva er riktig?

Svar:

underbygge og understøtte har dels samme betydning. Begge ordene brukes om å støtte opp noe i forbindelse med bygging. Underbygge betyr i tillegg å gi grunnlag, understøtte å hjelpe (økonomisk), jf. disse artiklene fra Norsk ordbok (nettutgaven):

underbygge -et; -else legge fundament (underbygning) under // støtte; gi (så og så solid) grunnlag: han underbygget sin påstand med statistikk

understøtte -ing el. -støtning (se også understøtning) ; i bet. 2: -else (se også understøttelse)
1 holde oppreist ved støtter; støtte: taket ble midlertidig understøttet med stendere // underbygge
2 hjelpe (økonomisk): den revolusjonære bevegelsen i landet understøttes av en fremmed makt

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei, dere i Riksmålsforbundet
Tøft av NN å konfrontere mediene – slik lyder en avisoverskrift i dag.
Betydningen her er den samme som en vanligvis kjenner til, den å stilles ansikt til ansikt med.

Når ordet brukes på ovennevnte måte, stusser jeg og forventer et annet objekt enn ‘mediene’.

Norsk Ordbok gir eksempler på bruken av ordet som jeg er vant til, som ‘å konfronteres med’.

Hva vil dere si til denne nymotens ordbruk?

Svar

Det er nok det vanlige vi har å gjøre med – engelsk innflytelse.
På norsk heter det tradisjonelt «konfrontere en med noe(n)» og tilsvarende
i passiv: «bli konfrontert med noe(n)». Verbet betyr altså «stille ansikt
til ansikt». På engelsk heter verbet «confront», og som svært mange
engelske verb er det mer elastisk enn de tilsvarende norske når det gjelder
det grammatikerne kaller valens, dvs. hva slags objekt og annen utfylling
verb kan ha (se oppslagsordet «valens» i ordboken).

I ditt eksempel betyr ordet «stille seg ansikt til ansikt med», og det
ville ikke ha gått inn i noen norsk ordbok i dag, men det kan nok
innarbeide seg, så kanskje om 10-20 år.

Eksempler på slik engelsk innflytelse ser vi relativt ofte i verb på -ere:
akselerere atompartikler, kommunisere et budskap, operere en maskin,
resirkulere avfall osv. osv. Her er det overgang fra intransitiv til
transitiv bruk om å gjøre.

Ut fra det syn at all språkutvikling bør foregå langsomt, kommer jeg nok
aldri til å gå inn i noen heia-gjeng for denne utviklingen. På den annen
side innser jeg at den er naturlig, både fordi engelsk nå engang er den
store påvirkeren i vår tid, som det er lite eller ingenting å gjøre noe
med, og fordi en slik utvidelse av valensen finner sted ved ord vi allerede
har i norsk og lenge har hatt. Det er en utvikling som på lengre sikt gjør
språket smidigere, selv om det i en overgangstid kan medføre noe
fraseologisk usikkerhet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu