Spørsmål:

Hei,
Kan dere hjelpe meg med ordene fordel og tilbud? Det er ved bruk av ordene medlemstilbud/medlemsfordel jeg er usikker, er det noen forskjell på innholdet i disse? Våre medlemmer har anledning til å benytte seg av det vi kaller medlemstilbud (ingen forpliktelse til å benytte disse), tilbudene er stort sett like fra år til år, men noen nye kommer til og noen avsluttes og noen forbedres. Det er slik sett ikke et spesielt tidsbegrenset tilbud våre medlemmer får tilgang til.

Takknemlig for tilbakemelding!

Svar:

Takk for interessant spørsmål.
Det er en klar betydningsforskjell mellom TILBUD og FORDEL, men i praksis kan det nesten komme ut på ett når du setter MEDLEMS- foran.

Strengt tatt er det vel slik:
Et MEDLEMSTILBUD er et tilbud til medlemmene om en eller annen fordelaktig ordning, f.eks. om å få kjøpt noe til redusert pris, få være med på ett eller annet gratis eller til redusert pris.
En MEDLEMSFORDEL er den fordelen medlemmene får eller har ved å benytte seg av et slikt tilbud.

Men som du er inne på: Varigheten spiller en rolle; et tilbud har gjerne noe tidsbegrenset ved seg, selv om vi også kjenner uttrykket Fast tilbud fra dagligvarehandelen. Men da er det altså ikke tale om noe medlemstilbud.

Det er korrekt å skrive f.eks.: Som medlem hos oss har du en rekke fordeler. Det er det naturlig å skrive hvis fordelene er stabile over lengre tid. Huseierforeningen er et godt eksempel. Den har faste avtaler med produsenter, advokater o.a. som medlemmene kan benytte seg av. Like korrekt er f.eks.: Som medlem hos oss får du regelmessig tilbud om . . . Det vil være det naturlige hvis tilbudene kommer og går.
Om noe forandres, men ikke forsvinner, og for så vidt står fast, ville jeg nok kalle det en fordel.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan bruker man hhv ‘på ny’ og ‘på nytt’?

Svar:

Takk for spørsmålet. De to uttrykkene kan stort sett brukes om hverandre. Betydningen er den samme, men PÅ NY har nok en mer litterær (skriftspråklig) klang. PÅ NYTT er mer muntlig. Jeg vil anbefale det siste i uttrykk som HAN PRØVDE PÅ NYTT OG PÅ NYTT. Sammen med IGJEN bør du bare skrive NYTT: LA OSS BEGYNNE PÅ NYTT IGJEN!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser stadig at yngre og unge kolleger (selv er jeg 68) bruker uttrykket ”hvilket er” eller ”hvilket betyr” når det fint kan klare seg med ”noe som er” eller ”det er” eller ”det betyr”. Jeg synes at ”hvilket” i denne sammenheng virker gammeldags, særlig når det dreier seg om skrivende kolleger som ellers er mer radikale i norsk-formene enn det jeg er. Jeg slo i den ellers utmerkede ”Norsk ordbok” og fant ikke ”hvilket” der. Hvorfor det?

Svar:

Forklaringen på at du ikke finner «hvilket» som oppslagsord, er at det står under «hvilken». Alle ord som kan bøyes, er oppført med grunnformen. Det er riktig at «hvilket» er mer litterært enn «noe som», men heller ikke noe som er videre muntlig og lett. Ingen av uttrykkene må brukes ofte. Som regel vil «og det/dette» (eller et lignende pronomen) eller punktum og ny setning med «Det/Dette» (eller et lignende pronomen) være bedre. Da blir det altså to hovedsetninger av det istedenfor en hovedsetning og en leddsetning. Eksempel: «Det er vanskelig å svare eksakt på dette, og det får man slå seg til ro med.»

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Eksisterer ikke verbet å fallby ?

Svar:

Verbet eksisterer. Skrivemåten er f a l b y (by frem til salg). For eksempel falby varer. I mer overført betydning: falby meninger o.l. (Jf. nettutgaven av Norsk ordbok.)

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Jeg ville være svært takknemlig om dere kunne gi meg en grundig redegjørelse for ordet å flukte. På forhånd tusen takk!
Beste hilsen G.G.

Svar:

Jeg vet dessverre ikke bedre redegjørelser enn artiklene i Norsk ordbok og Norsk Riksmålsordbok:

Norsk ordbok (nettutgaven)

flukte -et; -ing
1 (i fotball o.l.) sparke (el. slå, støte) ballen videre fremover mens den er i luften
2 ligge i flukt med: bjelkene flukter
Etym.: avl. av flukt

Norsk riksmålsordbok (nettutgaven)
flukte (verb)
Bøyningsformer: -et ; -et ; -ing ;
1 mest dial. (særl. om gikt) flytte sig rundt i kroppen; sprenge .
2 idr. (i fotball) gi (en ball som er sendt fra ens eget parti) et spark i luften for å føre den videre fremover:
(han) fluktet ballen elegant i mål (Mgbl. 1932/326/7/2)

3 bygn. , (særl. med med ) gå i flukt (med), ligge i linje (med) ( Dagbl. 1962/71/1/4):
jf. også: et norsk skudd som flukter tverrliggeren (Finnmarken 1969/178/8/3)

Håper dette hjelper deg.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Det heter taksameter, ikke takstameter

Det er mulig jeg er litt på jordet, men jeg trodde betaling av taxiturer var forbundet med takster; hvorfor heter det da taksameter, og ikke takstameter?

Svar

Du stiller et godt spørsmål, men å finne et tilfredsstillende svar er ikke så helt enkelt. Taxiturer er forbundet med takster; det stemmer. Og ordet takst kommer av latin taxare som betyr å ’fastsette en tings verdi’, ’taksere’. Taksameter stammer fra latin taxa ’vurdering’ og det greseke ordet meter. Taksameter har for øvrig forbindelse med taksere ’vurdere, bestemme en tings verdi’ – og taksere har igjen samme ordhistorie som takst, nemlig latin taxare. Så særlig store forskjellen mellom ordene er det ikke snakk om.

Vi kan for øvrig legge merke til at det ordet du finner mest logisk, altså takstameter, ble brukt muntlig på den tiden da de først taksametrene kom. Takstameter kan trolig sies å være en såkalt folkeetymologi, det vil si et ord som har oppstått ved at man har omdannet et fremmed ord etter mønster av et hjemlig, jf. gibortsdag for geburtsdag, undervisitet for universitet, sukkerlade for sjokolade o.a.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei

Vi har en diskusjon om orden «innen».

Betyr innen 1. mars

1. Før 1. mars (Før kl.24.00 28. februar)
2. I løpet av 1. mars

Svar

Innen første mars betyr ’senest i løpet av 1. mars’, jf. artikkelen innen i Norsk ordbok (nettutgaven):

innen prep. og konj.
A (som prep.)
1 innenfor: uenighet innen regjeringen / et stridsspørsmål innen kirken / innen dette emnet / ha noe innen rekkevidde
2 (i tidsuttr.) i løpet av; før: innen kort tid skal saken være avgjort / beløpet må være betalt innen 5. mai ɔ:senest i løpet av 5. mai
B (som tidskonj.) før: det blir mørkt innen vi kommer hjem / innen hjelpen nådde frem, var båten allerede gått ned
Etym.: gno. innan , styrte gen., jf. innenbords, innenbygds o.fl., avl. av inn; eg. ‘innenfra’

Håper dette hjelper deg.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Jeg har ofte hørt uttrykket å være noens «høyre hånd». Men å være noens «venstre hånd» var nytt for meg. Har det noen betydning eller er det feil bruk av et uttrykk?

 

Svar:

Så vidt jeg vet, er det ikke et uttrykk som tilsvarer «være noens høyre hånd». Men når vi har et gammelt og velkjent uttrykk som dette, ligger det nær for en skribent som ønsker å være original og fiks og samtidig bli forstått, å skrive f.eks. «han er statsrådens venstre hånd». Jeg kan tenke meg at det kunne brukes i en spøkefull omtale av en venstreorientert statsråds nærmeste medarbeider. Alle er så kjent med uttrykket «høyre hånd», at de ville ta poenget.

Brukes «noens venstre hånd» som antydet, er det ikke feil. Men uvanlig er det, og det krever litt av leseren.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Spørsmål: Er uttrykket «Hva for en» korrekt og når brukes det og ikke «Hvilken»?

Svar:

Uttrykket «Hva for en» (intetkjønn «Hva for et», flertall «Hva for noen») er typisk for muntlig språk, og for så vidt ikke galt. I skriftlig normalstil (normalprosa, sakprosa) bør man imidlertid bruke Hvilken/hvilket/hvilke, både i adjektivisk funksjon (Hvilken dag er det i dag?) og substantivisk (Hvilken (av dem) vil du ha?)

 

Vi som har levd noen år, vet følgende: Etter 1938 tok lærebøkene i norsk grammatikk og stil preg av et synspunkt som især professor Ragnvald Iversen hevdet. Han var medlem av komiteen som fremmet innstillingen til rettskrivningen av 1938 og skrev lærebøker som ble brukt i lærerskolene og gymnasene («Norsk stillære i grunndrag» og «Rett, greitt, norsk»). Han var professor ved det som den gang het Norges lærerhøyskole (i Trondhiem). Hans og disiplenes* mening var at bokmålet kunne (og helst måtte) gjøres norskere, muntligere, «greiere» osv., noe som kunne skje hvis man tok i bruk elementer fra nynorsken (som jo f.eks. ikke har ordet «hvilken» og må brurke «kva for ein»). De gamle herrer hadde liten forståelse for styrken i skrifttradisjonen og for at skriftlig fremstilling ikke nødvendigvis skal være «talemålsnær», og hadde de levd i dag, ville de ha måttet erkjenne at «hvilken» og andre ord som de anklaget for å være «ufolkelige», lever like godt som i 1938.

 

Bruk «hvilken» som spørrepronomen både når du skriver og snakker!

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

* De mest kjente er Enok Opsund og Ragnar Førsund. Har du tid en dag, kan du saktens ta en tur til et bibliotek og kikke i de veiledningsbøkene de var mestere for. Kanskje ligger de på nettet også (bokhylla.no). Arnulf Øverland tok dem kraftig for seg i 1940-årene.

Spørsmål: Allikevel vs. likevel: Hva vil dere si er forskjellen på disse ordene?

Svar: Det er ikke forskjell i betydning, men siden allikevel har en stavelse mer, kan det være en rytmisk forskjell som gjør at man velger det ene og ikke det andre.

I den muntlige vendingen dog allikevel kan man ikke bruke likevel. Enten man vet det eller ikke, har noen av oss en motvilje mot å ha to trykktunge stavelser på rad. Også når man skriver, innretter man seg da slik at den slags ikke oppstår. Det later til at allikevel trives godt sist i en setning: Nå – du kommer allikevel!

Av en eller annen grunn vil ikke nynorskfolk bruke annen form enn likevel. Det er ikke noe galt med allikevel når det gjelder herkomsten. Begge formene er nedertyske.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

>