Spørsmål:

Gressenke, hvor kommer uttrykket fra? Og hva ligger i uttrykket?

Svar:

Takk for et interessant spørsmål! Ifølge Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner betyr GRESSENKE «kvinne hvis mann er midlertidig bortreist». Etter ordet GRESSENKE har vi det tilsvarende ordet GRESSENKEMANN, og for spøk kan vi snakke om GRESSKARER.

I forskjellige etymologiske ordbøker fant jeg følgende om ordets opphav: Ordet kommer fra det tyske ordet «graswedewe» som er et skjellsord for forførte og forlatte piker. Det stammer fra en tysk skikk der «krenkede jomfruer» måtte bære en stråkrans på hodet ved vielsen istedenfor den vanlige blomsterkransen. Tidligere ble GRESSENKE også brukt om «kvinne hvis mann er hengt», «liderlig pike som bor for seg selv med uekte barn» og «kvinne hvis mann er død».

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Jeg lurer på hvor mye (om?)ordet «gespenst» blir brukt i norsk nå og navnlig hva folk legger i det. For meg betegner ordet noe mer alvorlig og mer poetisk enn spøkelse og har bredere betydning enn gjenferd. Hva mener dere?

Svar:

Ordet GESPENST i opprinnelig betydning “spøkelse” (fra tysk) er foreldet, men det brukes om person, vesen som ser underlig, grotesk ut, f.eks. slik: Med denne hatten ser jeg ut som et gespenst. Ordet kan nok også brukes om ikke-person (f.eks. underlig konstruksjon, byggverk o.a.), men sjeldnere. Noe poetisk er det ikke ved ordet, snarere noe spøkefullt nedsettende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva mener Riksmålsforbundet om ordet «byggeri», som har seilt inn i tre- og konstruksjonsbransjen de siste årene?
Jeg finner ikke ordet i noen norsk ordbok, hverken gamle eller nye, bortsett fra i sammensetningene båtbyggeri og skipsbyggeri.
På dansk er ordet derimot levende, og i mindre (liten?) grad på svensk.
Ut fra eksempler jeg har sett, skal visst ordet bety byggging, men også noen som bygger, og til og med bygning/nybygg! Dette siste opptrer i navnet «Årets trebyggeri», som er en pris som utdeles til fineste trebygning oppført i 2010. Dette må da iallfall være helt på viddene?
Og er det ikke rett og slett jålete å prøve å få dette ordet til å bety noe på norsk? Det er jo også lett å assosiere til noe negativt/nedlatende, sml. skriveri og smøreri.

Takknemlig for svar.
Svar:

Din oppfatning av elementet -ERI svarer nøyaktig til min. Ord som ender på disse tre bokstavene, betegner ofte anlegg/verksted for å fremstille noe (bryggeri, vaskeri, bokbinderi) og praksis som vi tar avstand fra (knusleri). Så er det jo en hel mengde andre ord på -ERI med høyst forskjellig betydning og valør. Det er sjelden at de betegner ren handling eller handlingen som begrep, altså noe som betyr det samme som ordet på –ING.

Uttrykk som “Årets trebyggeri” er sikkert inspirert av dansk, men hva skulle vi kalle det på norsk? “Trebygging” går neppe. I gamle dager var det noe som het Treteknikkprisen e.l.
I dette tilfellet må jeg si: “Jeg spørger kun . . .”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvorfor heter det høystbydende, når dette vitterlig skal betegne den som byr høyest? Er det bare en bekvemmelighets-sammendragning?

Svar:

Formen HØYST er en gammel form, og forekommer nå bare i noen få sammensetninger – HØYSTBYDENDE, HØYSTÆRET og HØYSTÆRVERDIG – og usammensatt som adverb i forbindelser som HØYST BEKLAGELIG, HØYST MERKELIG, HØYST NØDVENDIG.

Tidligere (til et lite stykke inn på 1800-tallet, kanskje) levde i formell stil også sammensetninger som HØJSTBEMELDTE og HØJSTSAMME, som betydde det vi i dag uttrykker med NEVNTE. Videre i enkelte ord som HØJSTEGEN: «Hans Majestæt i højstegen Person».
Altså: Ordet betydde praktisk talt ingenting, var bare en utsmykning.

Skulle jeg tippe, ville jeg si at opprinnelsen eller inspirasjonen er tysk, hvor jo superlativformen er HÖCHST, og hvor enkelte av sammensetningene fantes, iallfall HÖCHSTEIGEN. Så kunne på tysk også HOCH være førsteledd: HOCHBEMELDET. Likeså på dansk-norsk: HØJBEMELDT, som muligens ikke var fullt så fint som HØJSTBEMELDT.

Men ingen ordbok angir tysk opphav, og ingen norsk ordbok sier noe om en form HØYESTBYDENDE. Det gjør derimot den store danske, som til og med plasserer ordet under HØJESTBYDENDE og nevner under artikkelen HØJEST- at HØJST- ofte forekommer i sammensetninger, «men kun i faa tilfælde hvis 2. led er et part[icip]». Moderne dansk rettskrivning har HØJESTBYDENDE.

Kanskje er det da slik at vårt norske HØYSTBYDENDE har fulgt et mønster i kansellispråket og blitt stående i det faste uttrykket SELGE TIL HØYSTBYDENDE. Dannes det sammensetninger ellers, gjøres det med HØYEST- («det høyestliggende gårdsbruket i kommunen» o.l.).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kommentar til uttrykk av typen: Skal vi ikke dra på hytta?

Jeg stusser over at mange når de spør om noe, eller egentlig kanskje heller kommer med forslag om noe, ofte putter inn ikke i setningen. Jeg tenker på setninger som: Skal vi ikke dra på hytta i helgen? Dette ikke virker da ganske malplassert – hvorfor kan en ikke uttrykke seg direkte og si: Skal vi dra på hytta?

Svar

Spørsmål formuleres ganske ofte på den måten du illustrerer:

Skal vi ikke dra på hytta?

Kan vi ikke gå en tur ikveld?

Og det kan virke ulogisk at man putter inn et ikke i ytringer av denne typen. Men dette ikke har en spesiell funksjon. Selve spørsmålet (skal vi ikke dra på hytta?) inneholder et forslag, og den som stiller spørsmålet, ønsker å vite hva samtalepartneren mener om det det blir spurt om. Ikke signaliserer hvilke forventninger spørsmålsstilleren har til svaret: Han venter at det skal være bekreftende. Dersom man ikke bruker ikke i spørsmålet (skal vi dra på hytta?), uttrykker man ikke de samme forventningene om et bekreftende svar.

Nektelser benyttes også i andre sammenhenger hvor man venter bekreftelse, samtykke eller forståelse fra den man henvender seg til. Det gjelder tilfeller hvor man legger til en nektende spørresetning etter en formodning eller en påstand, jf.:

den bilen der er fin, synes du ikke?

denne melken er da sur, er den ikke?

du liker ham godt, gjør du ikke?

Ofte forkortes spørresetningen, bl.a. til ikke sant:

du liker ham godt, ikke sant?

Spørsmål

Hei

Vi er tre på jobben som diskuterer når man bruker ordene drept og omkommet. Det skrives ofte i avisen, for eksempel, at en person er drept i en bilulykke. Er han da drept eller har han omkommet? Vi mener han har omkommet.

Eller, en person får en steinblokk i hodet pga. steinras. Da har han omkommet. Hvis han derimot får en steinblokk i hodet pga. at jeg dyttet den, da er han drept.

Tar gjerne imot kommentarer på dette.

Svar

Du skal så gjerne få kommentarer, selv om du egentlig ikke trenger det – du har nemlig helt rett i det du skriver. Ordet drepe betyr ’ta livet av’, og det bør helst bare benyttes i forbindelse med død ved lemlestelse eller intendert handling fra en annen person, jf.: Han drepte Sveriges utenriksminister / Sveriges utenriksminister ble drept. Man ser imidlertid ganske ofte – slik du påpeker – at drepe forekommer i omtale av ulykker og naturkatastrofer, jf.: Fire personer drept da småfly styrtet i fjellvegg. Men denne språkbruken er ikke å anbefale; i slike tilfeller bør det stå omkomme, altså: Fire personer omkom da småfly styrtet i fjellvegg. Omkomme betyr nemlig ’dø ved ulykke eller lignende’. Ordet kommer fra tysk, egentlig ums Leben kommen, det vil si miste livet. Og selv om skillet mellom drepe (ta livet av) og omkomme (dø ved ulykke eller lignende) ser ut til å bli utvisket, bør vi kanskje nettopp derfor kjempe for å opprettholde det?

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Jeg har nettopp fått spørsmål fra en som jobber forlagsbransjen. Det gjelder bruken av ”ok” i norsk. Når kom dette amerikanske slangordet inn i norsk for alvor? Jeg tenker umiddelbart at det avløste det amerikanske ”all right” etter krigen. Men det var bare en kjapp tanke. Kan noen si når det snek seg, eller stormet, inn i vårt språk?

I en roman hvor handlingen foregår på 1890-tallet, passer nok ikke ”ok”. Da var det vel ”greit” e.l.

I dag opplever vi en påtrengende bruk av ”ok”, ikke bare i talespråket, men også i skriftspråket.

Takker på forhånd for en liten tilbakemelding!
Svar

Om uttrykkets historie i USA kan du lese i Bevingede ord (Kunnskapsforlaget), hvor det sies at det stod på trykk første gang i bladet New Era 23. mars 1840.

I dansk dukket det ifølge ordbøkene opp i 1920-årene, og i svensk er det notert første gang i 1938. For en gangs skyld er vi like tidlig – kanskje tidligst – ute her hjemme. Norsk Riksmålsordbok bringer et eksempel fra Roald Amundsen (1925): Maskinen O K. Kanskje er det fra et telegram, en sjekkliste e.l.; det ser jo slik ut. Vanlig ble det nok ikke før 1940-årene.

Uttrykket kan oversettes med ”all right” både som svarord og som ubøyelig adjektiv. I en roman med miljø fra 1890-årene ville det passe med ”javel” og ”godt” som svarord og ”grei” eller ”redelig” som adjektiv.

I de senere år har ganske riktig bruken av OK som svarord øket sterkt, især blant yngre; det gjelder både den oppsummerende bruken (omtrent svarende til det trykksterke ”vel”) og den enklere bruken som synonym til ”m-m”, ”ja” og ”javel”. Damen som ledet barn og unges ”Kvitt eller dobbelt” i NRK 1, brukte til å begynne med OK så hyppig at jeg stod på nippet til å telle (slik man gjorde i skoletimene når man hadde lærere med lignende språklige uvaner). Men hun må ha blitt tilsnakket, for det gav seg noe etter et par programmer.

Særlig frastøtende er formen ”åkeeeeeeeeeej”, hvor e-lyden går i bue oppover og nedover, slik at ordet dels får preg av anerkjennelse, dels av overraskelse. Sånt tåler man jo én gang, men når det kommer gang på gang, er det til å bli gal av.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «å ta den helt ut» fra?

 

Svar:

For en sjelden gangs skyld er jeg ikke i stand til å finne et engelsk forbilde. Jeg antar at det er et hjemlig (eller iallfall skandinavisk) uttrykk, basert på uttrykk som «ta skrittet helt/fullt ut» og med bruk av formelt objekt («den») istedenfor substantivet. Den vanlige formen for formelt objekt og formelt subjekt er DET («ta det over lang», «ha det hyggelig», «det regner o.l.).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Jeg burde ha nevnt uttrykket «vi sitter og kuler’n» (vi sitter og koser oss, tar det med ro) som eksempel på «den» som formelt objekt, her altså forkortet til «’n». Unnskyld at jeg glemte det.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg leser for tiden en bok fra 1928. Det er trolig en form for riksmål, dog ligner det svært mye på dansk. Uansett, jeg har funnet en interessant måte å bruke verbet «å bestille» på. Her brukes «hva bestiller du?» for «hva gjør du?» og «hva har du bestilt?» for «hva har du gjort?». Er dette et gammeldags uttrykk, brukes det enda, eller er det kanskje noe spesielt fra forfatteren/oversetteren? Det er forøvrig en norsk oversettelse av Anna Karenin jeg leser.

Jeg synes det hadde vært veldig moro med en forklaring på dette, om det lar seg gjøre.

 

Svar:

Verbet «å bestille» i den betydning du nevner står fremdeles i ordbøkene, for eksempel hos nettjenesten ordnett.no. Det er derfor ikke noe spesielt oversetteren har kommet med, men det er mindre vanlig å bruke det i dag. Man støter på verbet med denne betydningen av og til i litteraturen, men da dreier det seg ofte om litt eldre bøker som den du leser. I dag har bruken av dette uttrykket et noe gammelmodig, høytidelig preg.

Vennlig hilsen

Linn Dahler

Spørsmål: Kan man bruke ordet drukningsulykke selv om ingen dør, som for eksempel i avisoverskriften «Alvorlig skadd i drukningsulykke»?

Svar: Takk for interessant spørsmål. Ordbøkene gjenspeiler betydningen av drukne/drukning i allmennspråket. Som for eksempel Det Norske Akademis ordbok (naob.no):
omkomme, dø ved kvelning i vann (eller annen væske)
Bokmålsordboka har en lignende formulering. Da er vel saken grei, kunne man tro, men så viser det seg at den medisinske definisjonen av «drukning» er bredere. Når for eksempel nødetater og nyhetsmedier melder om en drukningsulykke, trenger det ikke nødvendigvis innebære at noen har mistet livet.

Store medisinske leksikon forklarer det slik: «Drukning, respirasjonssvikt som følge av at munn og nese kommer under vann eller annen væske. Drukning har tre mulige utfall: døden, sykelighet eller ingen konsekvens. (…)  Tidligere er betegnelsene «nærdrukning» og «nestendrukning» blitt brukt om drukning med ikke-dødelige utfall. For å hindre begrepsforvirring og for å kunne føre en oversiktlig statistikk over drukningstilfeller, har Verdens helseorganisasjon laget en definisjon hvor både dødelige og ikke-dødelige utfall omtales som drukning.»

Norsk helseinformatikk skriver likeledes dette: «Drukning defineres som pustebesvær etter opphold under vann eller annen væske. Utfallet kan være død, overlevelse med skade, eller overlevelse uten skade. Drukning brukes med andre ord både om de som dør og de som overlever.»

Ja takk, begge deler

Ut fra disse medisinske definisjonene kan man altså si «alvorlig skadet i drukningsulykke». Redningsselskapet anvender forøvrig begge definisjoner. Organisasjonens drukningsstatistikk omfatter kun drukningsulykker med omkomne, men de har en sidestatistikk for drukningsulykker med overlevende.  Det skaper naturligvis forvirring at vanlige ordbøker ikke gjenspeiler betydningsforskjellene, skjønt andre synes det saktens er diskutabelt at fagfolk begynner å tukle med betydningen av et så innarbeidet begrep i det sentrale ordforrådet som drukning. Så vi tok opp saken med redaksjonen i Det Norske Akademis ordbok, og redaktørene sier de vil vurdere å innlemme den vide bruksmåten med fagmarkøren «medisin».

Er man død når man er skutt? Alderen avgjør

En lignende begrepsforvirring har vi forresten i overskrifter som «skutt og drept». Eldre språkbrukere oppfatter gjerne «skutt» som ensbetydende med å bli drept av skytevåpen, mens for yngre språkbrukere innebærer det ikke nødvendigvis døden. Men under okkupasjonstiden var det ingen tvil om utfallet hvis det ble meldt at noen var skutt, for ikke å si hva de tyske okkupantene mente med oppropet «Skutt blir den som …» Så for krigsgenerasjonen er ordet entydig.

Slik forskyvning i mening tar gjerne lang tid å feste seg i språket, så det tar nok tid med «drukning» også. Man snakker ikke alltid helt samme språk over generasjonskløften.

Stig Michaelsen