Spørsmål:

Hallo
Vi har hatt en diskusjon her hjemme; å treffe planken. Er det egentlig riktig at det er noe godt; fulltreffer? Eller er det å treffe planken i sport en grunn til å diskvalifiseres.. slik at uttrykket egentlig betyr å mislykkes?

Svar:

Hei!

Takk for spørsmålet. Uttrykket «å treffe planken» er beslektet med «å få planke». Det betyr å treffe satsplanken nøyaktig i lengde- og tresteghopp, og sikter med andre ord til noe positivt både i bokstavelig og overført betydning. Det betyr «fulltreffer», som du sier. Man diskvalifiseres ikke hvis man treffer planken.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hvis man er sulten og får behovet for føde stillet, sies man efterpå å være mett. Hvis man tilsvarende er tørst og får behovet for veske stillet, hva sies man da å være efterpå?

Svar:

Vi har vel ikke noe annet ord enn UTØRST, men det har en annen klang enn METT. For sikkerhets skyld ville jeg si “Takk, jeg er forsynt” både når det gjelder fast og flytende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er opphavet til ordene:
– Knise
– Humre
– Flire

Svar:

De to første ordene er det man kaller lydmalende (lydord, onomatopoietika). De etterligner altså en lyd, og et slikt ord behøver ikke være det eneste “i sitt slag”. KNISE er beslektet med GNISSE, og rundt omkring i landet finnes det flere lignende: GNIKSE, GNISKE, GNISKRE, GNISLE osv., så langt fantasien rekker. HUMRE er beslektet med HUMLE (insektet), og ble formodentlig først brukt om en dyp summende lyd.
FLIRE og FLINE har antagelig opphav i synsinntrykk/utseende, beslektet med FLEKKE og FLÅ, og har grunnbetydning: “le med blottede tenner”. Derimot er FNISE et lydord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

25.11.10 så jeg følgende setning på trykk i Aftenposten: «Leseren har bitt seg merke i en melding i Teknisk Ukeblad». Burde det ikke ha stått enten «Leseren har merket seg .» eller «Leseren har bitt merke i .»? Jeg er fullstendig klar over at det i dag er tillatt å ha med det refleksive pronomenet seg i uttrykket å bite merke i, jf. ordnett.no: «bite (seg) merke i noe». I Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget, hovedred. Tor Guttu) står sågar uttrykket oppført både med og uten seg, slik at det blir betydningsforskjell: «Man biter merke i noe for å demonstrere for utenverdenen, men biter seg merke når man har notert noe for seg selv». Det kløvende spørsmål er så: Dreier det seg ikke her om en krysning av uttrykkene å merke seg noe og å bite merke i noe (jf. Hva er godt riksmål av André Bjerke)? Det vil si at hvis man vil stå på tradisjonens klippefaste grunn, så skriver man å bite merke i? For ordens skyld har jeg under tatt med kapitlet som behandler dette fenomenet i ”Hva er godt riksmål?” av André Bjerke utgitt av nettopp Riksmålsforbundet i 1962:

17. Krysning av beslektede uttrykk
. I en artikkel av en kjent riksmålsforfatter støtte jeg nylig på vendingen: «bite seg merke i». Jeg har tidligere bitt merke i det uttrykket – for man hører rett som det er at folk sier det i
dagligtale. Men dette «seg» er da en helt meningsløs tilføyelse? Hvordan kan ordet ha smuglet seg inn her? Det skulle være morsomt åvite hvordan en slik vending oppstår.
A. Willumsen, Bergen
Svar: Atter et godt bevis på at pratesproget ikke bør influere for meget på skriftsprogets normer. Selv utmerkede riksmålsskribenter kan i sin stil gi konsesjoner til samnorskfolkenes forrykte grunnsetning – den som en gang ble uttrykt av Enok Opsund i forordet til en norsk grammatikk: «Det er talemålet som er sjølvespråket, som skriftspråket er et mer eller mindre fullkomment bilete av».
«Bite seg merke i» er et interessant eksemplar av den store sprogpadde-arten: sammenblanding av beslektede uttrykk. Her er det skjedd en krysning mellom «merke seg» og «bite merke i». Tidligere (se nr. 14) har vi behandlet «høres ut» og «ser ut». Og vi kom også
inn på vendingen «ikke tvil om annet», som har foreldreparet: «ikke tvil om det» og «ikke snakk om annet». Andre redsler fra dagligtalens rike forråd er: «Det spiller ingen betydning» (av «haringen betydning» og «spiller ingen rolle»); «miste overbalansen» (av «miste balansen» og «ta overbalansen»).
Disse paddene stormtrives i avisenes hastverksstil; Odd Eidem har i årenes løp registrert et utall av dem i den fryktede VG-spalten: «Det norske språk fra uke til uke». Fra hans samlinger henter jeg noen eksempler til skrekk og advarsel:
«Vi har tatt alle foranstaltninger.» (Av «ta forholdsregler» og «treffe foranstaltninger».)
«Dette er av underordnet rolle.» («Er av underordnet betydning» – «spiller mindre rolle».)
«Eksperimentet forløp heldig ut.» («Forløp heldig» – «løp heldig ut».)
«Det er ikke fritt for annet enn at vi .» («ikke for at .» – «ikke snakk om annet enn at .».)
«Magnhild Haalke hører til en av våre mest produktive forfattere.» («. hører til våre .» – «. er en av våre.»)
Vi oppfordrer leserne til en spesiell jakt på denne paddearten. Erman først klar over dyrets kjennetegn, ser man det alle vegne; det hopper og kravler overalt hvor skriftsproget beveger seg «på folkemålets grunn», d.v.s.: følger sleivet dagligtale. Gå på jakt i norsk presse, og send oss fangsten.

Svar:

Takk for henvendelsen. Det at to uttrykk blandes sammen, er prinsipielt forkastelig, men det er ikke alt som like alvorlig, og jeg synes Bjerke tar for hardt i når han setter BITE SEG MERKE I i klasse med alt det andre han nevner.For, nemlig: Det refleksive hensynsleddet som vi har å gjøre med her, har ikke sjelden så lite betydning i seg at det kan unnværes:
Det er (meg) en glede å kunne . . .
Jeg har kjøpt (meg) ny dress, men jeg ser meg ikke råd til (ser ikke noen råd for) vinterfrakk.
Han strevet med å finne (seg) en kone.
Å eg veit meg eit land (hvor «meg» bare står for å fylle en plass i metret). Jf. viselinjer som «Det var seg en mann uti Bergens by».

Sånt som dette gjør selvsagt at SEG kan få innpass hvor det ikke betyr noe videre fra eller til om det står, og jeg synes nok Bjerke kunne ha nevnt det. Men på visse områder var han temmelig skolemesteraktig, og i situasjonen hvor han befant seg, måtte han vel også være det.

Fra ordbøkene: I «Riksmålsordboken» (1977), som er grunnlaget for Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, og hvor bokstaven B ble redigert i 1968, står bare BITE MERKE I. I første utgave av den illustrerte (1993) er SEG kommet inn i parentes. I Bokmålsordboka (fra og med første utgave 1986) står bare BITE SEG MERKE – uten noe mer. Det er for snaut.

Hvorom allting er: Dagens tilstand kan det ikke være tvil om, slik du skriver.
Et søk på Google i dag (30.11) gav følgende resultat:
bite/biter/bet/bitt merke i 8 750 treff
bite/biter/bet/bitt seg/meg/deg/oss merke i: langt over 150 000 treff

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er ordene dermed og derved fullstendige synonymer, eller finnes det en nyanseforskjell mellom disse to?

Svar:

Dermed og derved er ikke fullstendige synonymer. Dermed med det, så; derved med det, på den måten, slik – jf. artiklene fra nettutgavene til Norsk Ordbok og Bokmålsordboka:

Norsk Ordbok
dermed adv.; med det: formannen slo i bordet med klubben, og dermed var møtet satt / nei, sa han, og dermed ble det / dermed var det gjort / dermed basta; jeg vil ikke dermed ha sagt at … / de dermed forbundne omkostninger

derved adv.; på den måten: de ferierte på samme sted, og derved ble de kjent med hverandre / han gikk inn i et politisk parti, for derved bedre å kunne kjempe frem sine ideer

Bokmålsordboka
dermed adv, med det; så det er ikke d- sagt at … / d- basta! / hun tok en telefon, og d- var saken avgjort / han trykte på en knapp, og d- var det gjort

derved adv, med det; slik læreren samtalte med elevene for d- å aktivisere dem til selvstendig arbeid

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hva er riktig, noen hver – noen og hver ?
Hva er korrekt (riksmål), å si (skrive) f.eks. at det gjelder noen hver – eller at det gjelder noen og en hver? Eller begge dele?

Jeg har ikke problemer med å forstå meningen (budskapet) i uttrykkene, som vel uttrykker det samme (?), men hvis det første er korrekt, hva ligger egentlig i ordene? Takknemlig for svar!

Svar

Det korrekte uttrykket er noen hver; det gjelder både tale og skrift. Betydningen er ’temmelig mange, noe nær enhver, både den ene og den annen’.

Noen er en omtolkning av et opprinnelig ubøyd adverbialt noe, slik som i uttrykket noe hvert sted, jf. planten vokser noe hvert sted, dvs. planten vokser både her og der, praktisk talt hvert sted. Etter som tiden gikk, begynte man å oppfatte noe som sidestilt med hvert, og noe mistet den adverbiale funksjonen. Dermed kunne ordet også bli bøyd i samsvar med hver, dvs. noen hver. Språkutviklingen har siden ført til uttrykk som noen og hver og noen av hver samt noen og enhver, men ingen av disse formuleringene er normrette. Hva enhver angår, hører dette ordet hjemme i forbindelsen alle og enhver.

Det kan for øvrig legges til at uttrykket noen hver er særnorsk; i dette tilfellet kan ikke danskene få hverken skylden eller æren for hvordan nordmennene ordlegger seg.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!
Jeg har mang en sen kveld diskutert (og foreslått) forskjellige former som skal benevne folk fra Madagaskar. Spørsmålet mitt er enkelt og greit, hva er riktig?

En madagaskar? Madagaskaner? Madagakaneser? Madagar? Madagaskanitt?

Og takk for fin spalte!

Svar

Da jeg i barneårene – det var under og like etter krigen – gikk på møter i Menighetssalen i Bekkelaget kirke og hørte foredrag med film og lysbilder av misjonærer som virket på Madagaskar, var bare én form i bruk blant foredragsholderne: GASSER, og som adjektiv GASSISK. Mitt inntrykk den gang var at dette var det korrekte innbyggernavnet. Norsk Riksmålsordbok er nok av samme mening, se oppslagsordet GASSER der, men det henvises fra MADAGASSER, så også den formen har eksistert da bokstaven M av ordboken ble redigert (1940-årene).

Senere er MADAGASSER kommet mer i bruk, og i dag regnes begge som korrekte. Antagelig vil MADAGASSER med tiden overta helt. Det kan tenkes at det oppstår (eller allerede er oppstått) en betydningsnyanse mellom GASSER som betegnelse for «innfødt på Madagaskar» og MADAGASSER som betegnelse for «innbygger av Madagaskar uansett etnisk bakgrunn». En slik betydningsutvikling er iallfall i naturlig i land med stor innvandring eller hvor grenser flyttes eller nyopprettes – som på Balkan.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «står som en påla» fra, og hvilken betydning har det?

Svar:

Jeg er temmelig sikker på at det skriver seg fra én eller flere radio- og/eller fjernsynsmedarbeidere i referering av hopprenn. Uttrykket betegner det man tidligere og stadig kaller et «fjellstøtt nedslag».

PÅLA (med tykk l-lyd) er østnorsk dialektform av PÅLE (= pel, pæl), som er en stokk som rammes ned i bakken, ofte langt ned, men i alle fall så langt at den står støtt og motstår påkjenninger. En skihopper holder seg jo på jordoverflaten, men et nedslag kan være så støtt at man kan tenke seg hopperen halvt nedgravd.

Forestillingen om at det som er rammet eller gravd ned, er urørlig – den er ikke ny. I den islandske ættesagaen om Ravnkjell frøysgode står det om en fenomenal hest han hadde, at «hann stodh svá kyrr sem væri grafinn nidhr» (den stod så stille som om den skulle være gravd ned).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Spørsmål: Hei, fint hvis du kan fortelle om bruk av ordet «initial» eller «initiell» f.eks i forbindelse med «det ble gjort en initial investering». Jeg har sett at begge former benyttes. Er den ene formen feil, eventuelt kan begge benyttes og er det korrekt å si at initial betyr begynnende, den første e.l.?

 

Svar:

Initial har tre bruksmåter: Først og fremst er det et substantiv og betyr «stor og dekorativ begynnelsesbokstav», eller det betyr «forbokstav i navn». For det annet er det – som i ditt tilfelle – et adjektiv og betyr «som angår begynnelsen», «begynnende», «første». For det tredje kan det være førsteledd i sammensetninger og har da samme betydning som adjektivet: initialhastighet, initialord. – Initiell er bare adjektiv, og betyr det samme som adjektivet initial. Av de to anbefaler jeg initial. 

Tor Guttu

Spørsmål:

 

Hei,

 

jeg lurte på om dere kunne gi meg en pekepinn på når nordmenn sluttet å si De og Dem, og gikk over til du og dere.

 

Svar:

For å ta det litt grundigere:

På landet i Norge, i de brede lag, har folk aldri sagt annet enn DU.

I Norge er bruken av DE et byfenomen, inspirert fra utlandet. På germansk område (altså skandinavisk og tysk) viste det seg senest på 1200-tallet, og det er omtalt i Kongespeilet, det store skriftet om bl.a. skikk og bruk i høyere sosiale lag, antagelig skrevet i 1260-årene. Skikken skriver seg fra senromersk/fransk kultur.

 

Slik omtrent var da tilstanden i omtrent 700 år, inntil man i 1970-årene – plutselig, kan vi trygt si hvis vi legger språkhistoriske mål på det – gikk over til å bruke entallspronomenene. Det er vanlig å regne overgangen som en virkning av «dialektbølgen», altså den mer liberale holdning til bruk av dialekt i sammenhenger hvor det før ikke ble regnet som passende.

 

Det er mulig at den nye praksisen skriver seg fra NRK (den nå avdøde nyhetsmedarbeideren Lars Jacob Krogh (fra Odalen) har vært nevnt). Man kan jo lett se situasjonen: mediefolk (med landsens bakgrunn) som omgås stortingsrepresentanter o.l. (med landsens bakgrunn) nesten daglig (og til dels nattlig), både i Stortingets restaurant og vandrehall og i Tostrupkjelleren. Det er lett å bli dus, og tilsvarende vanskelig å plutselig være dis i eteren.  – Så har man idrettsreportasjene. Der har man antagelig vært dus fra kringkastingens barndom (1920- og 30-tallet).

 

I Riksmålsforbundets grammatikk («Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål»), hvor det står så mye godt og riktig, står det også en del om høflig tiltale (side 96-98).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu