Spørsmål:

Hei,
jeg har litt problemer med: førstkommende/nestkommende.

Er FØRSTKOMMENDE UKE / NESTKOMMENDE UKE, det samme som NESTE UKE?

Kan jeg si: IKKE FØRSTKOMMENDE UKE, MEN NESTKOMMENDE UKE.
Eller er: IKKE FØRSTKOMMENDE UKE, MEN UKEN DERETTER, mer korrek

Og er: FØRSTKOMMENDE TORSDAG / NESTKOMMENDE TORSDAG / NESTE TORSDAG det samme?

(La meg si at det nå er fredag)

Tusen takk på forhånd.

Svar:

Jeg råder deg til å avstå fra NESTKOMMENDE og skrive enten KOMMENDE UKE eller UKEN SOM KOMMER.
NESTE UKE kan være tvetydig. De som bruker det i betydningen “uken etter kommende uke”, modulerer stemmen litt og legger vekt på ordet NESTE, men det kan man jo ikke gjøre i skrift, og siden noen vet at NESTE opprinnelig betyr “nærmeste”, og at man på T-banen sier “Neste stopp Majorstuen” e.l., så har man diskusjonen gående.

NESTKOMMENDE UKE er dansk, og der er visst betydningen utvilsom: “kommende uke”. Jeg finner ikke NESTKOMMENDE UKE i norske ordbøker, heller ikke i Norsk Riksmålsordbok, hvor det burde ha stått hvis det har i bruk i norsk litteratur fra Wergelandstiden av.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvorfor er kirkerottene fattigere enn de andre rottene? Som i uttrykket blakk som en kirkerotte?

Svar:

Uttrykket skriver seg antagelig fra engelsk (poor as a church mouse, 1672), og henspiller sikkert på at det i kirkene var lite å livnære seg av for slike dyr og ellers lite av verdi å finne. Om det er tenkt spesielt på det som tradisjonelt finnes av mat og drikke i kirker (alterbrød og -vin), tviler jeg på, men tenker man på nattverdsmåltidet som måltid, er det jo knapp og mager kost.

Så vidt jeg kan forstå, gir ikke uttrykkene BLAKK og FATTIG SOM EN KIRKEROTTE mening hvis man ikke forbinder dem med mat. Det burde dermed ha hatt formen SULTEN SOM EN KIRKEROTTE, men noen slik form finnes meg bekjent ikke, hverken nå eller opprinnelig. En annen mulighet til å få bedre mening i det er å tenke seg ROTTE (MOUSE, RAT) brukt om person. Norsk Riksmålsordbok gir to sjeldne betydninger av ROTTE: “person som lever, har sitt stadige tilhold på et (bortgjemt) sted” og “person som har lite å greie seg med”. Ordboken oppgir BUTIKKROTTE og KJELLERROTTE som eksempler. Hvis det på norsk eller engelsk finnes et tilsvarende ord på KIRKE- med tilsvarende betydning (“kirketjener, klokker e.l. som går der i mørke og ensomhet og stuller og steller”) – ja da ville det kanskje falle lys over saken. Jeg har ikke funnet noe, men jeg har heller ikke lett lenge.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei igjen –

Takk på ny for alle fine tilbakespill på mine spørsmål.
Her er et nytt, lite tema: målsetning kontra målsetting.
Målsetning oppfatter jeg nærmest som en ”formålsparagraf” når du skriver om ”skolens målsetning” i Norsk ordbok – mens målsetting gjelder et konkret, oppsatt mål for hva man skal oppnå, enten i salg eller andre prestasjoner. Er min forståelse av dette riktig?

Svar:

Jeg tror et betydningsskille mellom de to formene ikke går der (altså i graden av nærhet eller oppnåelighet eller hva man skal kalle det), men mellom handling og mål; iallfall er det slik vi har betraktet det i riksmålsnormeringen.

Ordet ble lånt fra svensk (målsättning og bare det), sannsynligvis i slutten av 1950-årene, og det ble også ofte brukt i formen målsetning. Imidlertid normerte Norsk språknemnd det øyeblikkelig til målsetting (Tanums store rettskrivningsordbok 3. utg. 1961). I riksmålsnormeringen forsøkte vi å innpasse formene i det tilløp til et system som eksisterte, og som stadig eksisterer: -ing om handlingen og -ning om handlingens resultat eller annen betydning som er markant forskjellig fra den rene handlingsbetydningen – det er vi har i bygging : bygning og setting : setning I Riksmålsordlistens 5. utgave (1973) står målsetning forklart med “mål som er satt” og målsetting med “det å sette et mål”.
Imidlertid viste det seg at målsetting kom mer og mer i bruk også om “mål som er satt”, og i 6. utgave av ordlisten (1994) har vi tatt hensyn til det og oppført målsetting med begge betydninger. Slik er det også i 7. utgave (2007). Jeg antar at det er en dekkende normering for dagens bruk, men det kan være at ning-formen vil gå ytterligere tilbake.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor kommer betegnelsene peruvianer og peruviansk fra?
Ordbøkene sier peruaner og peruansk, men jeg legger merke til at «-vianer»-formene ofte forekommer i media, leksikon etc.

Svar:

Takk for spørsmål. Formene med -vi- er faktisk så vanlige at jeg ikke reagerer når jeg ser og hører dem. Men de er engelske, som så meget annet her i verden. Svensk og dansk har PERUANER og PERUANSK, som vi.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg går forbi en butikk som heter: «Birger et Mikkelsen». Hva gjør «et» her? Har sett det andre steder også. At man bruker «et» istedet for «og». Hvorfor det? Hva er hensikten?

Svar:

Det er en merkelig praksis du forteller om. Vi (dvs. jeg) har ikke sett uttrykksmåten noe sted, men vil forklare det slik du gjør – at det er det latinske “et” som har funnet veien til et sted hvor det ikke hører hjemme. Vi kjenner heller ikke til at det kan være noe utenlandsk mønster for det. Et nystartet firma har av og til bruk for et navn som blir lagt merke til på en eller annen måte. Det må vel være bakgrunnen for at det brukes ett fornavn og ett etternavn. Så har man vel vridd på eller misforstått enheten “& Co.” (= og kompani), som er vanlig i firmanavn og som vanligvis uttales “et ko”; enkelte sier nok “å ko”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer litt på bruken av hverken. Det betegner jo en nektelse, er det ikke derfor feil å skrive: «Uttrykket for øvrig står ikke blant eksemplene hverken i 1938 eller 1959» (svar på et spørsmål om for øvrig/forøvrig). Er ikke dette galt, da det står skrevet «aldri» rett før? Blir ikke dette da en dobbelt nektelse?

Svar:

Så vidt jeg kan se, er setningen riktig.

Uheldig er det når ikke står rett foran hverken-eller, jf: Deltagerne var ikke hverken flere eller færre enn før. – Her bør i k k e strykes: Deltagerne var hverken flere eller færre enn før. Slik er det ikke i din setning.

Det er ofte praktisk å forklare fenomenet med at det som begynner med HVERKEN, ofte er en slags presisering (noe i retning av en apposisjon), og det har en nokså selvstendig stilling. Man må tenke inn et komma foran HVERKEN.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

(Dobbelt (pleonastisk) nektelse, se Finn-Erik Vinje: Moderne norsk, s. 448 f.)

Spørsmål:

Hei,

Nam i namsrett og namsmann kommer vel av det samme som vi har i annamme og i landnåm, og nam betyr vel å ta noe, kanskje lik det tyske nehmen. Så skulle jeg skrive om en sak for namsretten, og heter det namssak eller namsak? På internett finner jeg begge deler: det ser ut til at det i offentlige dokumenter oftest skrives med en s. En s er vel mest logisk, men på den annen side virker på en måte to s-er mer naturlig for meg S-en i namsrett og namsmann er vel kanskje en slags genitiv, som ikke passer i namsak.

Hyggelig hvis dere har kommentar, men dere har viktigere ting å gjøre, så kommentar er unødvendig.

Svar:

Ingen sak er for liten, og spørsmålet er relevant så lenge det offentlige skriver ordet med én s; det skal nemlig ha to. I slike tilfeller må vi «prøve» med sammensetninger hvor sisteleddet ikke begynner med s, slik du har gjort: -MANN, -RETT. Der hører vi s- en, og da blir det NAMS. Det vil da også gjelde -SAK, altså NAMS + SAK = NAMSSAK. – Jeg tror forøvrig at både det offentlige og andre slurver noe med ordet RETTSSAK også. Her er det enda mer å passe på: TT og SS.

Om s-en er en historisk genitivs-s eller ikke, spiller mindre rolle for moderne normering. Det kom tidlig inn uhistoriske s-er, altså -s- der substantivet opprinnelig dannet genitiv med andre

Tonemet (tonelaget) kan være til hjelp. Sammensetninger med -s- som komposisjonsfuge har som regel tonem 1 (som «bønder» og NAMSSAK) – f. eks. SKOGSDRIFT, LANDSLAG – mens sammensetninger uten -s- har tonem 2 (som «bønner»), f.eks. SKOGDRIFT, LANDMÅLING. Et unntak er sammensetninger på KVELD-/KVELDS-, som begge har tonem 2.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Jeg vil gjerne vite betydningen av uttrykket jobbe hjemmefra. Det blir brukt i betydningen «jobbe hjemme», mens det å være hjemmefra vitterlig vil si at man er borte. Derfor lurer jeg på om det er riktig å bruke uttrykket jobbe hjemmefra om å jobbe hjemme.

Svar

Det kan virke noe underlig å snakke om å jobbe hjemmefra. Det skyldes bl.a. en viss motsetning mellom forestillingene jobbe og hjemmefra; jobbe medfører tanken om å befinne seg på et sted, mens hjemmefra ofte får en til å tenke på bevegelse bort fra hjemmet. I tillegg er det slik som du sier, når man er hjemmefra, er man borte – derfor skulle man ikke kunne bruke jobbe hjemmefra i betydningen jobbe hjemme. Uttrykksmåten må imidlertid sies å være etablert. La oss likevel se litt nærmere på den.

Vi snakker altså om å jobbe hjemmefra, f.eks. hun jobber hjemmefra. Men vi kan også snu om på formuleringen og si at hun jobber fra hjemmet, dvs. at hun jobber med hjemmet som base, men at hun derfra har muligheter til å nå ut til omverdenen, f.eks. ved hjelp av telefon og moderne datautstyr. Jeg tror det skulle være mulig å tolke uttrykksmåten slik, jf. en liten omtale av en bibliotektjeneste, der det sies: ”tilgang hjemmefra til databaser og tidsskrifter”. Jeg har også sett uttrykket ”digitale tjenester hjemmefra”. [1] Hvis, og når, vi ser på uttrykket på denne måten, blir det muligens litt mer logisk. Og tanken om å nå ut til omverdenen kommer kanskje ikke like godt frem når man sier jobbe hjemme; da virker det mer som om man jobber i hjemmet, f.eks. med ulike huslige sysler. Uansett skulle det ikke være direkte galt å snakke om det å jobbe hjemmefra; språkbruken er som nevnt relativt godt etablert. Men dersom man føler motstand, er det ingenting i veien for å forsøke seg med andre uttrykksmåter.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Begge de to eksemplene er fra et søk på ordet hjemmefra ved hjelp av søkemotoren Kvasir.

Spørsmål

Hei
Jeg skriver avhandling, og har gjentatte ganger vært i tvil om hvilket av uttrykkene som skal benyttes. Er begge deler akseptable valg?
Et eksempel: Alt. 1 «På tross av at de fleste standardavtaler er omfangsrike, … » Alt. 2 «Til tross for at de fleste standardavtaler er omfangsrike, … »

Svar

På tross av og til tross for er begge akseptable uttrykk i norsk. De har imidlertid ulik betydning, og kan ikke brukes om hverandre:
på tross av ‘i strid med’ – hun reiste på tross av advarslene
til tross for ‘enda’ – han jobbet til tross for at han var syk
I ditt tilfelle er bare til tross for mulig: Til tross for at de fleste standardavtaler er omfangsrike, …
Håper dette hjelper deg.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

I Trøndelag, – og kanskje også i andre deler av landet brukes ordet «slados» som en beskrivelse av en person med en del negative egenskaper. For det første: Er det et gangbart ord, – og for det andre i så fall hvilken etymologiske opprinnelse har det?

 

Svar:

Den store nynorskordboken har registrert ordet i Hareid og Evenes, og synonymet SLADAKE/SLADAKJE bl.a. på Sunnmøre. Ordet har også en form SLADOT.

Ordet er neppe gangbart annet enn dialektalt, så bruk det med forstand; det er jo også nedsettende . . . Jeg kjenner det ikke, men vil assosiere det med SLABBEDASK.

Opprinnelsen er ikke sikker, men sannsynligvis henger det sammen med en gammel rot *sladh (glatt), som vi også har i SLEDE.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu