Spørsmål:

Som journalist og korrekturansvarlig for tre blader og flere nettsteder her i Bilforlaget, har jeg et spørsmål til Tor Guttu, redaktør av Norsk ordbok:

Godtar du at ordet ”rekreasjon” brukes på denne måten: ”Var det ikke snakk om en rekreasjon av gamle Saab 93?” Rekreasjon betyr jo egentlig hvile eller det å komme seg etter sykdom. Setningen er hentet fra en kommentar på nettstedet www.bilnorge.no omkring merkevarebygging i bilindustrien

Hva sier norsk-eksperten? Kan vi dele ordet og skrive ”re-kreasjon”?

Svar:

Takk for interessant spørsmål. Det er vel engelsken som ligger under her, som så ofte ellers.

Ut fra dagens bruk av KREASJON og REKREASJON i norsk vil jeg si at REKREASJON i din betydning bør unngås. KREASJON (av KREERE) brukes ikke lenger som handlingssubstantiv, bare om produktet av handlingen (især moteprodukter) og følgelig heller ikke REKREASJON – med eller uten bindestrek. Med REKREERING forholder det seg etter min mening på samme måte, selv om KREERING går an om det å skape en klesmotegjenstand. Jeg anbefaler at du skriver norsk og kaller det GJENSKAPING (ikke -NING).
Slipper du ikke unna å bruke ordet, bør det stå med bindestrek, som da vil vise at trykket ligger på første stavelse.

Alt dette være sagt fra legmannsposisjon. Men selv om bilfolk skulle ha begynt å bruke ordet slik og ikke ville reagere mot at du slapp det igjennom, vil jeg likevel råde deg til å bruke det norske ordet, som jo er en oversettelse ledd for ledd.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Skal vi ikke på hytta?

Jeg stusser over at mange når de spør om noe, eller egentlig kanskje heller kommer med forslag om noe, ofte putter inn ikke i setningen. Jeg tenker på setninger som: Skal vi ikke dra på hytta i helgen? Dette ikke virker da ganske malplassert – hvorfor kan en ikke uttrykke seg direkte og si: Skal vi dra på hytta?

Svar:

Spørsmål formuleres ganske ofte på den måten du illustrerer:

Skal vi ikke dra på hytta?
Kan vi ikke gå en tur i kveld?

Og det kan virke ulogisk at man putter inn et IKKE i ytringer av denne typen. Men dette ikke har en spesiell funksjon. Selve spørsmålet (skal vi ikke dra på hytta?) inneholder et forslag, og den som stiller spørsmålet, ønsker å vite hva samtalepartneren mener om det det blir spurt om. IKKE signaliserer hvilke forventninger spørsmålsstilleren har til svaret: Han venter at det skal være bekreftende. Dersom man ikke bruker IKKE i spørsmålet (skal vi dra på hytta?), uttrykker man ikke de samme forventningene om et bekreftende svar.

Nektelser benyttes også i andre sammenhenger hvor man forventer bekreftelse, samtykke eller forståelse fra den man henvender seg til. Det gjelder tilfeller hvor man legger til en nektende spørresetning etter en formodning eller en påstand, jf.:

den bilen der er fin, synes du ikke?
denne melken er da sur, er den ikke?
du liker ham godt, gjør du ikke?
Ofte forkortes spørresetningen, bl.a. til ikke sant:
du liker ham godt, ikke sant?

Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Til min store ergrelse hører og ser jeg (at også folk på høyt nivå) ikke klarer å skille mellom studium og studie. Heter det for eksempel studiekode eller studiumkode?

Svar:

Ordene studie og studium betyr begge undersøkelse, men det er likevel forskjeller (se artiklene fra nettutgaven av Norsk ordbok nedenfor). I sammensatte ord bare studie-, altså studiekode.

studie -n, -r
1 utkast til maleri: en studie i akvarell
2 vitenskapelig undersøkelse; (mindre) avhandling som er resultat av slik undersøkelse: en samling Ibsen-studier; boken er den rene studie i råskap ɔ:råskapen skildres med (nesten vitenskapelig) grundighet
Etym.: ty., fr., sm. ord som studium

studium -iet, -ier
1 det å studere for å utdanne seg: avbryte, fullføre sine studier (el. sitt studium) / filologien er et langvarig studium
2 undersøkelser: emnet er gjenstand for et inngående studium / drive, gjøre omfattende studier / gjøre studier i marken ɔ:(for)undersøkelser
Etym.: lat. avl.; ○studere; eg. ‘streben, iver (etter lærdom)’

Håper dette hjelper deg.

Venlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hallo der

Ordet dedisere har dukket opp mer og mer i mediene i det siste. Jeg har hengt meg litt opp i det, fordi jeg (og mange, mange andre) alltid har sagt dedikere. Men jeg slo opp i ordlista, og der stod det dedisere svart på hvitt.

Nå vet jeg ikke noe om hvor dette ordet stammer fra, men det høres ikke ut som om det kommer fra Norge, og det heter jo to dedicate på engelsk. I lang tid har bokstaven c i latinske og engelske ord blitt uttalt som ”s”. Eksempler:
Biceps++ Opprinnelig uttalt bikeps, men uttales nå som regel biseps
Celtic Opprinnelig keltik, nå seltik, til og med i Skottland
Det er da naturlig å tenke at ordet dedisere er et barn av denne trenden, og at det kanskje egentlig burde hett dedikere.

Spørsmål:

Har det noen gang tidligere hett dedikere? Heter det også å være dedisert?

Svar

I norsk finner vi både verbet dedikere og verbet dedisere, men de to verbene har forskjellig betydning, og de kan ikke brukes om hverandre. Når du snakker om dedisere, går jeg ut fra at du tenker på betydningen ’å tilegne en person et (oftest litterært) arbeide ved å nevne vedkommende, for eksempel foran i en bok’. I denne betydningen kan vi bare bruke formen dedisere – med –s–. Denne formen kommer fra tysk dedizieren, ’å vie eller tilegne’. Og det å tilegne et (litterært) arbeide til noen har aldri hett noe annet enn å dedisere.[1]

I teknisk språkbruk finner vi imidlertid formen dedikere, dvs. å innrette eller tilpasse noe for et visst formål. Og her er opprinnelsen det engelske dedicate.[2]

Ordet dedisert finnes ikke i norsk. Man kan støte på formen dedikert, dvs. hengiven, men denne formen er helt tydelig engelsk (jf. dedicated, f.eks. a dedicated woman – ’en kvinne som brenner for en sak’), og kan med fordel unngås.

En parallell til dedisere/dedikere finner vi i applisere/applikere. Begge de to ordene kan føres tilbake til latin, men vi har applisere ’anvende’, f.eks. applisere en regel på et bestemt tilfelle, fra tysk applizieren, og applikere ’anbringe, feste / utføre applikasjonssøm’ fra engelsk applicate.

På lignende vis forholder det seg blant annet med eksekvere og eksekutere. Eksekvere betyr tradisjonelt å utføre den handling som en ordre eller en dom foreskriver, eller å fullbyrde noe, f.eks. dommen ble eksekvert og morderen henrettet. Men i moderne språk, spesielt journalistspråk, forekommer eksekutere som en kopi fra engelsk med betydningen ’henrette, avlive’. Denne formen (eksekutere) finnes imidlertid ikke i (vanlige) norske ordbøker. Andre tilfeller, jf. promotere/promovere, finnes også, men plassen tillater dessverre ikke at jeg kommer inn på dem.

Med vennlig hilsen
For Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] En skriftlig tilegnelse, et tilegnelsesord, frembragt ved å dedisere, heter likevel en dedikasjon.
[2] Både det engelske dedicate, det tyske dedizieren og de norske dedikere og dedisere kan alle spores tilbake til latin dedicare, ’innvie, tilegne’

Spørsmål

Hva betyr egentlig ordet aktelse?
På deres sider står kun bøyningen.

Svar

Takk for spørsmålet om AKTELSE. Norsk Ordbok (nettutgaven) forklarer ordet slik:
aktelse -n
1 godt omdømme; anseelse: nyte alminnelig aktelse / han har falt, dalt, steget i min aktelse
2 respekt: nære aktelse for noen / av aktelse for Dem
Håper dette hjelper deg.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Ser ofte at uttrykk som; «hvit er det nye grå», eller; «Oslo er det nye Dubai», dukker opp. Mener å ha sett at betydningen av slike uttrykk har blitt nevnt på ett tv program og at det er relativt nytt. 40-50 år gammelt?! Mener også å huske at det er to ord, eller sammensatt av to ord.
Etter mye googling har jeg fremdeles ikke kommet over hva dette betegnes med. Håper på tilfredsstillende svar.
Svar:

Det er nok hverken merkverdig eller nytt, det du nevner – altså typen «det nye + egennavn». I Johannes’ åpenbaring 21,2 står: «Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned i himmelen fra Gud» (1930-oversettelsen). Nøyaktig samme tekst finner vi i bibelutgaver fra 1800-tallet. Spranget herfra til «Oslo er det nye Dubai» – altså med egennavn i hver ende – er ikke overvettes. Jeg antar at man vil finne både gode og gamle eksempler på nettstedet bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket).

Typen «en ny + egennavn» er nevnt i Norsk Riksmålsordbok bind III, øverst i spalte 364 med eksempelet «en ny Wagner» og forklart slik: en ny komponist som minner om Wagner (og er like stor som han)». Dette bindet av ordboken ble redigert før og etter 1940. I dansk er typen ordboksført omkring 1910 og dessuten nevnt i bind 15 i den store Ordbog over det Danske Sprog, redigert omkring 1930.

Jeg vet ikke om uttrykksmåten har noe navn; jeg kjenner iallfall ikke noe. Rent grammatisk er det en setning med predikativ (det man i ikke så svært gamle dager kalte predikatsord), altså et ledd etter et av de uselvstendige verbene VÆRE, BLI, HETE, SYNES (= se ut som) og KALLES. Det betydningsmessig karakteristiske ved de verbene er at de uttrykker identitet mellom leddet foran og leddet etter, altså mellom «Oslo» og «Dubai».

Retorisk/stilistisk kan uttrykket «det nye Dubai» betraktes som en metafor, et billedlig uttrykk. Sier du f.eks. «Jeg bor og arbeider i det nye Dubai», uttrykker du deg billedlig. I vanlig prosa ville du ha sagt: «Jeg bor og arbeider i Oslo». Av slike billedlige uttrykk er det utallige, og typen var vanlig i norrøn skaldediktning, hvor den kalles k(j)enning, f.eks. at skipet kalles «havets hest» eller «havhesten» og krigeren «ravnenes metter» (dvs. den som dreper, slik at ravnene kan ete og drikke seg mette på kjøtt og blod fra den døde).

Du finner stoff om metaforer i bøker (oppslagsverker og fagbøker) om retorikk. Jeg hører gjerne fra deg hvis du finner noe om typen «X er det nye Y», men jeg tror som sagt ikke den har noe spesielt navn.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Er oppvokst på Sunnmøre der vi blant annet bruker uttrykket låk i betydningen ond, syk, pinefullt. Jeg har hørt at det skal stamme fra guden Loke fra gammel norrøn mytologi. Hvorvidt kan dette stemme?

Svar:

Ifølge flere ordbøker vi har her på kontoret (bla. Yann de Capronas «Norsk etymologisk ordbok» og nettutgaven av «Norsk ordbok» på ordnett.no) kommer ordet låk fra det norrøne ordet lákr, som betyr dårlig. Det er også nært beslektet med det svenske ordet elak, som betyr ond, og det gammelsvenske ordet elaker som betyr dårlig eller ussel.

 

Vennlig hilsen

Linn Dahler

Spørsmål: Hva menes med uttrykket «å ligge bak skjemaet» og hvor kommer det fra?

Svar: Uttrykkenes opprinnelige form er ligge foran skjemaet og ligge etter skjemaet. De skriver seg fra idretten – hurtigløp på skøyter og distanseløp i friidrett. De har nok vært i bruk før annen verdenskrig, men vi har ikke funnet dem belagt i skrift før i 1946.

De som gjennomfører en distanse over mange runder, går ofte etter et «rundeskjema». De tar sikte på en viss sluttid, regner ut antall sekunder, dividerer med antall runder og får dermed en omtrentlig «rundetid» som de må holde hvis de skal komme i mål som planlagt. I skøyteløp står det en sekundant på vekslingssiden og holder regning med hvordan løperen ligger an i forhold til det skjemaet som er satt opp – om han ligger foran eller etter – og viser med ett eller annet tegn hvordan løperen ligger an. Ser du skøyteløp på TV, får du av og til et glimt av hvordan det foregår.

Spesialbetydningen i skøyteløp har utviklet seg til å bli allmenn og brukes nå om utviklingsgangen i en hvilken som helst prosess hvor det er av betydning å holde en viss fart, f.eks. om fremdriften i et veianlegg som skal være ferdig til en bestemt tid.

De som er mindre nøyaktige enn du og jeg (f.eks. Dagbladet), skriver ikke etter skjemaet, men etter skjema. Det skyldes uttalen. T i slutten av intetkjønnsord er jo alltid stum, og når det dessuten er vokalsammenstøt a+e, forsvinner også e i rask dagligtale. Så blir det foran og etter skjema.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

(Foto: Wikimedia Commons)

Er du opptatt av godt språk? Bli medlem av Riksmålsforbundet – fyll ut innmeldingsskjemaet!

Spørsmål:

Jeg ønsker å få en eksperts uttalelse om «La navnet ditt helliges» er en korrekt språklig og grammatikalsk formulering. Jeg mener at det ikke går an å uttrykke seg slik. Det er jo ingen mening i å si «La kniven din slipes» eller «la båten din overhales»
Jeg har oversatt la-setningene i det nye «Vår Far» med «tillat at» eller eventuelt med «ikke motsett deg at» og blir bedt om å komme med en begrunnelse for en slik oversettelse.

Svar:

De to hovedbetydningene av LA er ‘tillate’ og ‘sørge for’. Når verbet er satt inn i Fadervår til erstatning for den gamle konjunktiven, oppstår det en viss uklarhet, jf. den korrespondanse vi har hatt om saken tidligere.
Man kan nok finne mening i f.eks. «La kniven din slipes/bli slipt». Man forutsetter da at det finnes et subjekt som er i stand til å besørge slipingen etter ønske fra oss, enten ved å tillate eller utføre den. Men pussig er det jo.

Moral: Rituelle, innarbeidede tekster bør man ikke tukle med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Når man har en diskusjon og en person sier «det heter kanin» og du svarer «er det det det heter», er det kun muntlig? Hvordan skriver man det grammatisk korrekt?

Svar:

Folk blander sammen en del på det punktet du spør om. Det vanligste er nok sånt som «Er det lov å si . . .?» når de mener «Er det lov å skrive . . .?» Da bør de få til svar at her i landet er praktisk talt ingenting forbudt å «si», hverken privat eller offentlig, men skriftspråket har vi fortsatt noen slags regler for.

Verbet HETE bør nok brukes når det er tale om terminologi og faste uttrykk: «Det heter ikke «fange» lenger, men «innsatt».» Og: «Heter det «bli innlagt» eller bli «lagt inn» på sykehus?»

Det er neppe noen annen måte å skrive din setning på enn «Er det det det heter?». Slike pussigheter oppstår nå og da, og som regel vil sammenhengen hjelpe på forståelsen. Tidligere, da man satte konsekvent komma ved setningsskille, kunne kanskje det hjelpe: «Er det det, det heter?»

Vennlig hilsen
Tor Guttu