Spørsmål:
Legge-lagt med g, men ikke tilbringe-tilbragt. Her må vi ha k i det siste tilfellet. Hva er grunnen til det?

Svar:
Skrivemåten BRAKTE kan forsvares språkhistorisk (med en ustemt lyd på fortidstrinnet i eldre germansk). Riksmålsnormen har valgfrihet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

jeg har en utfordring som jeg lurer på om dere kan hjelpe meg med.

Jeg og to studiekamerater er igang med utarbeidelse av vår bacheloroppgave i ingeniørfag. Den omhandler en teknisk oppgradering innen treningsformen spinning. I den forbindelse dukker ordene spinningsykkel/spinningsal eller spinningssykkel/spinningssal opp til stadighet. Jeg har lett overalt på nett og i ordbøker, men har enda ikke fått klarhet i hva som er korrekt. Dette er naturligvis frustrerende, da det ikke er ønskelig å levere en hovedoppgave med gjennomgående skrivefeil!

Ville satt veldig stor pris på svar 🙂

Svar:

Hvis SPINNING er et norsk verbalsubstantiv til SPINNE – altså dannet av verbet SPINNE og uttalt med tonem (tonelag) 2, som LINNING, VINDING, VINNING o.l., skal det danne sammensetninger med S: SPINNINGSSYKKEL, SPINNINGSSAL o.a.

Er ordet derimot engelsk og uttales med tonem 1, som BOOKING, CAMPING o.l., skal det danne sammensetninger uten S (slik som BOOKINGASSISTENT, CAMPINGVOGN). Da blir det SPINNINGSYKKEL og SPINNINGSAL.

Jeg mistenker ordet for å være engelsk, siden det neppe finnes norske sammensetninger med SPINNING som førsteledd, derimot en lang rekke med SPINNE- og SPINN-. Når jeg sier «mistenker», forstår dere nok at jeg i farten ikke vet hva treningsformen går ut på.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg går på Valler VGS og lurer på en ting. Angående kip/kjip, som i kjedelig, mutt, lei, er det da likegyldig om man skriver kip eller kjip? Har skjønt at mange skriver kjip men at kip også går an.

Svar:

Takk for spørsmål.
Ordet KJIP har en merkelig normeringshistorie. Som du vet, kommer det fra engelsk CHEAP, sannsynligvis via sjøfolk; iallfall var det i bruk i sjømannssjargong lenge før det ble vanlig i alminnelig slangpreget språk. Betydningen i sjømannssjargongen var “smålig, gnieraktig”, en betydning blant de mange det har i engelsk. “Ikke vær så kjip ‘a!” var en vanlig vending.

CH- i fremlyd uttales “tsj” på engelsk. I norsk sjømannsspråk blir lyden ofte til “kj-“. CHIEF (maskinsjef ombord) uttales “kjif”, og CHARTER uttales ofte “kjarter”. Altså CHEAP med uttale “kjip”.

Da dette ordet var blitt vanlig i norsk slang, oppstod behovet for en norsk skrivemåte, og det vanlige når engelske ord fra lavere stilnivå skal ha norsk skrivemåte, er å skrive dem lydrett (altså slik som vi uttaler dem) – f.eks. RØNNER, KRÆSJE, STREIT. Ordet KJIP kom inn i norske ordbøker første gang i 7. utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1989), og da med KJ-. Det er sannsynlig at redaktørene for denne utgaven innførte ordet på eget initiativ; det finnes ikke i oversikten over vedtak i Norsk språkråd til og med 1988.

I neste utgave at Tanums store rettskrivningsordbok (8. utgave 1996) skrives ordet KIP, etter vedtak i Norsk språkråd. Resonnementet var at “kj”-lyd foran I skrives K både i gamle ord (KISTE, KILE, KITT…) og i nyere ord som er blitt vanlige i allmennspråket (KINO, KIRURG …).

Det var imidlertid en overveldende mengde som skrev KJIP i forhold til dem som skrev KIP; det var det lett å konstatere i Google-alderen, og Språkrådet ombestemte seg og normerte ordet tilbake til KJIP i 2003. Det ble godkjent av Kulturdepartementet i 2005, og i 9. utgave av Tanum (2005) står det slik.

Riksmålsrettskrivningen har hatt og har KJIP, og så vidt jeg husker fra min tid i Norsk språkråd, var det vi riksmålsrepresentantene som fikk igjennom denne skrivemåten.

Håper du ikke er svimeslått av dette svaret. Men i alle fall: Fra 2005 skrives det KJIP både i riksmål/bokmål og i nynorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er korrekt (riksmål), å si (skrive) f.eks. at det gjelder noen hver – eller at det gjelder noen og en hver? Eller begge deler?Jeg har ikke problemer med å forstå meningen (budskapet) i uttrykkene, som vel uttrykker det samme (?), men hvis det første er korrekt, hva ligger egentlig i ordene? Takknemlig for svar!
Svar:

Det korrekte uttrykket er noen hver; det gjelder både tale og skrift. Betydningen er ‘temmelig mange, noe nær enhver, både den ene og den annen’.
Noen er en omtolkning av et opprinnelig ubøyd adverbialt noe, slik som i uttrykket noe hvert sted, jf. planten vokser noe hvert sted, dvs. planten vokser både her og der, praktisk talt hvert sted. Etter som tiden gikk, begynte man å oppfatte noen som sidestilt med hvert, og noe mistet den adverbiale funksjonen. Dermed kunne ordet også bli bøyd i samsvar med hver, dvs. noen hver. Språkutviklingen har siden ført til uttrykk som noen og hver og noen av hver samt noen og enhver, men ingen av disse formuleringene er normrette. Hva enhver angår, hører dette ordet hjemme i forbindelsen alle og enhver.
Det kan for øvrig legges til at uttrykket noen hver er særnorsk; i dette tilfellet kan ikke danskene få hverken skylden eller æren for hvordan nordmennene ordlegger seg.

Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei
Jeg skulle skrive noe hvor vi skulle ta en hvelv, altså et krafttak. Jeg fant ikke ordet i ordboken, og jeg har prøvd de aktuelle skrivemåtene jeg kunne tenke meg uten hell. Kan dere hjelpe meg?

Svar

Jeg kjenner uttrykket godt fra Oslo folkemål, f. eks.: «Nå må vi ta en vælv og få ryddet opp her» med tykk L og sagt når det er svært uryddig og vi endelig bestemmer oss for å gjøre noe med det.
Ordet finnes visst bare i én større ordbok, nemlig den store nynorske (Norsk Ordbok), hvor K-bindet utkom i år. Der er ordet normalisert til KVELV, men beleggene er fra Sørøstlandet, hvor KV- ikke forekommer i talespråket, og hvor dialektene naturligvis har uttalen vælv med tykk L. Ordet står nok i dialektordbøker og dialektoppskrifter som er underlaget for den nynorske, men jeg har dem ikke.
Norsk Ordbok setter vel ordet i forbindelse med KVELVA (velte). Det lar seg forsvare, men det er ikke utenkelig at (H)VERV (omgang, runde) kan ha spilt en rolle for betydningen. Jeg har også hørt uttrykket TA EN VEIV; det betrakter jeg som sekundært og misforstått lydlig sett, men betydningsmessig står det på linje med VÆLV.
Jeg ville skrive ordet lydrett som jeg har gjort ovenfor: VÆLV. Eventuelt ville jeg sette det eller hele uttrykket i anførselstegn, avhengig av tekstens art og stil.

Vennlig hilsen og med takk for å bli minnet om ordet
Tor Guttu

Spørsmål:
Süd-Tirol (Syd-Tyrol), det offisielle navnet på denne overveiende tysktalende landsdelen på grensen mellom Italia og Østerrike, skal ifølge Språkrådet skrives Sør-T. Her bryter rådet med sine egne prinsipper, for da kan vi like gjerne også skrive Prag, Lissabon (som i svensk og dansk) når det offisielle navnet noen ganger ikke skal nyttes, som i tilfelle Syd-Tyrol. Det er tillatt å skrive Sydpolen, Syd-Vietnam/sydvietnameser/syd-vietnamesisk, Syd-Libanon, Sydstatene (i USA), sydstats-baptistene, sydhavsøy, Syd-Spania, men offisielt ikke tillatt å skrive Syd-Atlanteren, sydamerikaner, sydafrikaner, sydkoreansk, Syd-Korea, Sydkalotten. Hvorfor har ikke Riksmålsforbundet reagert på disse inkonsekvente ulogiske idiotbestemmelsene og satt foten ned. Svensker og dansker bare rister på hodet når de hører om det. Bestemmelsene er også ubegripelige for nordmenn å forstå, dessuten brudd på skandinavismetanken til Bjørnson og andre.

Svar:
Takk for spørsmål. Du har rett i at både regel og praksis er forvirrende når det gjelder SYD og SØR. Norsk språkråd foreslo i 1979 (i liberaliseringsvedtaket) full valgfrihet; tidligere hadde SØR vært eneform i de fleste ordene. I 1980 forelå Brynjulv Blekens oversikt «Riksmål og liberalisert bokmål», hvor han på side 85 gir en kort oversikt over fordelingen mellom SYD og SØR i riksmålsnormen. Hovedsynspunktet fremgikk da i all enkelthet slik i Riksmålsordlisten:

syd el. (især hjeml.) sør

Altså syd brukbar som form i alle sammenhenger, og sør mest om hjemlige forhold.

Bleken grupperte tilfellene i fire punkter:
1. Bare syd
syd|himmel, -lys, -ost; -kalotten, -statene (i USA);
Syd|ishavet, -korset; Syd-|Afrika, -Amerika, -Korea, -Tyskland, -Vietnam, -Yemen

2. Både syd og sør
sydlig el. sørlig; syd- el. sør|fra, -gående, -over, -på, -side, -vendt, -vest, -øst;
Syd-Norge el. Sør-Norge

3. Tilfeller hvor bokmålet (i de fleste ordlistene) har bare syd
Syd|frukt, -havsøy, -landsk, -lending, -vest (hodeplagg); sydpol (den magnetiske s.)
Sydpolen; Syden

4. Bare sør
søring; sør|landsk, -lending, -vestlandsk, -østlandsk;
Sørlandet, Sør-Hålogaland, -Trøndelag

Resultatet for bokmålets vedkommende da det kom til stykket, ble hverken riksmålets fordeling eller full valgfrihet. Det viktigste var at Språkrådet ikke kunne godta at alle stater og lignende geografiske områder skulle ha to former. Det ble altså gjennomført et slags geografisk prinsipp, ved at stater og andre klart avgrensede geografiske områder skulle ha Sør- som eneform, mens Syd- ble valgfritt ved navn på mer vagt avgrensede områder. Det var noe annet enn riksmålsnormeringens og tradisjonens prinsipp.
Språkrådsvedtaket fikk en del merkelige konsekvenser. For eksempel kunne man offisielt skrive sånt som at «en del av Sør-Norge ligger innenfor Syd-Skandinavia», og at «uroen oppstod i den sydlige del av Sør-Carolina».
Bleken skrev en utredning om det pussige i Språkrådets normering, og selvsagt satte riksmålsrepresentantene i Språkrådet sine ben ned. Men de var ikke mange nok.

I den drøyt 40 årene som er gått siden 1980, har de offisielle eneformene av statsnavnene naturlig nok styrket sin stilling, både ved at de er offisielle, og ved at en samlet presse har tatt dem i bruk. Likeledes er datasamfunnets betydning innlysende. I syvende utgave av Riksmålsordlisten (2007) er formene på Sør- og Syd- i slike ord likestilt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I Norsk Riksmålsordbok av 1995 heter det «algerier». På nettordboken deres heter det kun «algirer». Forklaring?

Svar:

Riksmålsformene ALGIRER og ALGIRSK skriver seg fra den eldre norske og danske form av landsnavnet: ALGIER (uttalt alsjir), som fremgår indirekte i ordlisten av sammensetningen ALGIERVIN, som nok stadig er den vanligste formen i muntlig språk; muligens finnes det også andre, tilsvarende sammensetninger. Men landsnavnet ALGERIE har vært offisielt siden før krigen og har stått i Riksmålsordlisten fra første utgave (1952).

Med innbyggernavnet og adjektivet forholder det seg annerledes: I offisiell rettskrivning (bokmål) later ALGERIER og ALGERISK til å skrive seg fra læreboknormalarbeidet i 1959; det opptrer første gang i tredje utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1961). Muligens ble ordene aktuelle nettopp under konflikten med Frankrike omkring 1960. De må regnes som konstruksjoner, muligens med tysk forbilde; ALGIRER og ALGIRSK (eventuelt skrevet med IE) svarer til tradisjonell uttale.

Det er likedan i dansk, hvor ALGERIER og ALGERISK er offisielle former, men hvor de andre formene sies å være «uofficielle men almindelige» (Den Danske Ordbog bd. 1 (2003)).

I arbeidet med å videreføre Norsk Riksmålsordbok har Det Norske Akademi (som normerer riksmålet) vedtatt å følge offisiell rettskrivning (moderat bokmål) på dette og en rekke andre punkter. Det vil nok bety at formene ALGERIER og ALGERISK kommer til å stå i neste utgave av Riksmålsordlisten. Det er for øvrig ikke påfallende at analogiske dannelser som ALGERIER og ALGERISK slår igjennom etter noen tiår, om de enn er konstruerte former. I mediesaken som nå pågår, har vi hørt at statsministeren bruker ALGERISK konsekvent, mens utenriksministeren bruker (eller iallfall hittil (23.1.2013) har brukt) begge former. Formodentlig har han ‘alsjirsk’ som naturlig talespråksform og ‘alsjerisk’ som tillært form.

At det står ALGERISK i Norsk Riksmålsordboks supplement 1995, er ikke det minste påfallende. Husk at denne ordboken ikke er strengt normerende, men vesentlig registrerende (deskriptiv). Redaktøren har funnet ALGERISK hos forfatteren Georg Johannesen og tatt det inn. Han har også tatt med ALGERIANSK med belegg fra VG 1957. I Norsk Riksmålsordbok (som nå og i fremtiden vil hete Det Norske Akademis Store Ordbok) finner man og vil man finne mange ordformer som avviker både fra offisiell rettskrivning og riksmålsrettskrivningen slik disse er og har vært.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har lært at kunstnertitler skal være i bestemt form, for eksempel: skuespilleren, forfatteren, hornisten, kunstnaleren o.s.v. Jeg synes den bestemte form nesten aldri er å se på trykk; er det min kunnskap som er helt foreldet?

Svar:

Jeg har gjort meg de samme tankene. Jeg har aldri lest eller lært noe om dette, men uten at jeg kan verifisere det i øyeblikket, antar jeg at skikken med bestemt form skriver seg fra svensk, hvor – tror jeg – også andre slags navn enn kunstnernavn kan omgis med titler i bestemt form. Iallfall var det tilfellet tidligere.
Hvis det har ligget et stenk av ærbødighet i bruken av bestemt form, er det ikke rart at den ikke lenger føles naturlig. Pietet og ærbødighet har generelt dårlige kår i Norge. Jeg husker å ha sett i Telefonkatalogen for mange år siden at enkelte kunstnere har brukt bestemt form også etter navnet, altså f.eks.
Egil Eide skuespilleren
Det er lenge siden, og det har nå vel alltid vært sjeldent.

Det er blitt mye vanligere enn før å sløyfe titler når man adresserer en konvolutt; også “Herr” og “Fr.” droppes gjerne. Det avhenger vel noe av hvor privat brevet er og hvor godt man kjenner vedkommende. For tiden har vi valget mellom å skrive f.eks. Hornist Frøydis Ree Wekre og bare Frøydis Ree Wekre utenpå et brev. Jeg har en følelse av at sammensetninger som kunstmaler og skuespiller (hvor siste ledd kan betraktes som (noe i retning av) selvstendig ord), går best som foranstilt i ubestemt form:
Kunstmaler Ørnulf Opdahl
Skuespiller Kim Haugen

Sjeldnere betegnelser som perkusjonist, slagverker, tubaist unngår man i alle fall og bruker isteden en samletittel: musiker, hvis man altså vil ha tittel med.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg ser at det i ordlisten står at man kan skrive både «trusel» og «trussel». Hvis man skal skrive konsekvent riksmål, hvilken form bør man bruke?

Svar:

Takk for spørsmålet.
‘Trusel’ eller ‘trussel’ er valgfritt. Begge deler er like mye riksmål. Bestem hvilken form du vil bruke, og hold deg til den. Da er du konsekvent. Vi har inntrykk av at ‘trussel’ har fått overtaket, sikkert fordi det er eneform i offisiell rettskrivning. Det er kanskje klokt å holde seg til den.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden