Spørsmål:

Jeg har kjøpt heftet «NS, høgnorsken, og riksmålet». På side 5 står det at «kjerka» kom inn i bokmål i 1938, men ble tatt ut igjen etter hva jeg forstår i nov. 1941. Men denne NS-rettskrivingen ble reversert etter krigen. Så når kom «kjerka» inn i varmen igjen, og når ble den atter tatt ut fra bokmål? Og hvorfor skrev man ikke ordet med æ – «kjærka» – når man først skal være ultrafolkelig? Og hva med «kjerka» og «kjærka» i riksmål når man der man kan bruke former som «køl» og «bånn»?

Svar:

Jeg kan ikke se (i «Ny rettskrivningen 1941» og i Norsk Ordslite til bruk heime og på arbeidsplassen» fra 1943) at det står noe om formen KJERKE. I alle fall står formen som valgfri hovedform i «Ny læreboknormal 1959», og da med en forklarende parentes: (som før). Det betyr ganske enkelt at man ikke har brydd seg om hva som eventuelt skjedde med formen under krigen og henviser til 1938-rettskrivningen.

Interessant nok nevnes ikke KJERKE i departementets publikasjon om 1917-rettskrivningen, på linje med SEV, ELING, BLEKK, SLEPPHENDT, HELSE og KJELDE, som alle da ble sideformer (altså tillatt for elever) til henholdsvis SIV, ILING, BLIKK (metall), SLIPPHENDT, HILSE og KILDE. Men i Krogsrud og Seips store rettskrivningsordbok fra 1924, som nettopp dokumenterer 1917-rettskrivningen, står KJERKE oppført som sideform. Så langt kunne altså ordboksredaktører gå med sitt private initiativ den gang og senere i departementsgodkjente rettskrivningsordbøker. Sannsynligvis er det Torgeir Krogsrud som har stått bak; han var østlending og radikal, men Seip har sikkert godkjent den av ideologiske grunner. Han var ivrig opptatt med «Østlandsk reisning» på den tiden.

Formen ble tatt ut av bokmålet i 2005, da også SEV, BLEKK og HELSE forsvant. Dessverre forsvant ikke bøyningsformen KIRKA, som nå blir stadig vanligere å høre hos kjekkasprester, -proster og -bisper, som ellers bruker et noenlunde standardisert talespråk. Formen KIRKA vil telle med når jeg en gang melder meg ut av statskirken.

At KJERKE ble skrevet med E og ikke lydrett med Æ, henger sammen med mønsteret som fremgår av formene jeg nevnte ovenfor. Og så har vel E virket tilstrekkelig lydrett, siden så mange ord med Æ-lyd foran R skrives med E. At KJERKE ikke står i noen riksmålsordliste, skyldes at formen ikke har noen pregnant anvendelse som muntlig, familiær form i standardspråket. Sjøfolkenes KJERKA om Sjømannskirken teller ikke nok.

Formen KØL står ikke i Riksmålsordlisten (derimot KØLE (verb) og KØLA/KØLENDE) – alle betegnet som familiære former, altså muntlige, hverdagsspråklige. I «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» er et familiært eksempel (skuffe på køl) nevnt under oppslagsordet KULL.

Formen BÅNN hadde etter hvert tradisjon både i skrift og tale da den ble normert inn i riksmålet omkring 1990. Tidligere hadde den bare forekommet i ordboken i uttrykket KLAMPEN I BÅNN under oppslagsordet BUNN. Faste uttrykk som KLAMPEN I BÅNN, SAMLING I BÅNN, BÅNN I BØTTA, FÅ SNØRET I BÅNN, og adjektivisk/adverbielt: (HELT) BÅNN, og kanskje flere, gjorde det naturlig å ta ordet inn i ordboken, merket «slang» og «familiært». Skrifttradisjonen tilsa skrivemåten med Å. Den offisielle sideformen BONN var lite brukt, og den ble da omsider fjernet fra bokmålet da BÅNN ble tillatt også der. I dagens bokmålsnorm er BUNN og BOTN likestilte former, mens BÅNN står for seg som et selvstendig ord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Blandt de bøkene vi har kjøpt i det siste er det to bøker som omhandler kyststripa vår.
Den ene heter Kystguiden med undertittel Skagerakkysten.
(Med en r i Skagerak)
Den andre heter Skagerrakkysten, natur – kultur – historie.
(Med to r’er i Skagerrak)
I media ser jeg at det er noe tilfeldig om de bruker en eller to r’er, gjerne blanding i en og samme artikkel. Sjøkart nr. 305 heter Skagerrak. Hva er riktig stavemåte, og hvorfor er det den riktige? Staver vi det likt i Norge og Danmark?

Svar:

Tradisjonell skrivemåte er SKAGERAK, men engang i 1960- eller tidlig i 1970-årene bestemte Norsk språknemnd/Norsk språkråd seg for formen SKAGERRAK, som mentes å være “riktigere”. Men enighet er det ikke, og den gamle skrivemåten henger igjen hos mange. På Sørlandet var i sin tid Per Sjeggestad (Arendal, tror jeg) heftig motstander av -RR-, og i min utgave av Norsk stadnamnleksikon (1990) står ordet med én R. Kunnskapsforlagets Store Norske Leksikon skriver det med to.

Siste ledd i navnet antas å være et nederlandsk ord RAK, som er beslektet med vårt adjektiv RAK, og som altså betyr et rett farvann. Første ledd er SKAGEN, navnet på nordspissen av Danmark. Det kommer av gammelnordisk (gammelnorsk og gammeldansk) SKAGI, som betyr “odde”, og er dannet av verbet SKAGA “rage frem eller opp”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
noen spørsmål jeg blir veldig glad for å få svar på:

1) Kan man skrive både «Det gamle testamente» og «Det gamle testamentet»? Og kan man i så fall skrive både «Det gamle testamentes» og «Det gamle testamentets»? 2) Kan man skrive både «andre pinsedag» og «annen pinsedag», og gjelder det samme juledagene, påskedagene osv.? 3) Hvordan skriver man uttrykket «det er ikke bare-bare/barebare»? 4) Hvordan er reglene rundt bruk av ord som enige/enig og avhengige/avhengig? Jeg blir stadig usikker på når det skal være en «e» på slutten og ikke.

Takker så mye for svar!
Svar:
Takk for spørsmålene:

1) Kan man skrive både «Det gamle testamente» og «Det gamle testamentet»? – Ja. Det første er mer høytidelig, litterært enn det andre. – Og kan man i så fall skrive både «Det gamle testamentes» og «Det gamle testamentets»? – Ja.

2) Kan man skrive både «andre pinsedag» og «annen pinsedag», og gjelder det samme juledagene, påskedagene osv.? – Ja. A n n e n er det tradisjonelle, a n d r e blir stadig vanligere hos den yngre generasjon.

3) Hvordan skriver man uttrykket «det er ikke bare-bare/barebare»? – Med bindestrek: bare-bare

4) Hvordan er reglene rundt bruk av ord som enige/enig og avhengige/avhengig? Jeg blir stadig usikker på når det skal være en «e» på slutten og ikke. – Vanligvis skal predikativet rette seg i kjønn og tall etter ordet det hører sammen med: Jeg er sterk. De er sterke. Men det er ikke alltid slik. Bøyd og ubøyd form kan gi forskjellig betydning. Slik med e n i g: Vi er ikke enig (= vi er uenige med noen annen, men enige oss imellom) – vi er ikke enige (= innbyrdes uenige) Se Finn-Erik Vinje: Moderne norsk s. 212 f.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Riksmålsforbundet!

Jeg har et spørsmål om skrivemåte. Det gjelder ordet sykemelde/sykemelding eller sykmelde/sykmelding. Jeg søkte på stavemåte av ordet og fant ut at det nå heter sykmelde/sykmelding. Ser også at dette blir brukt i Regler fra bl.a. Rikstrygdeverket. Er dette en skrivemåte som er endret fra sykemelde/sykemelding nå i det siste? I rettskrivningsordbøker jeg har, er det nemlig sykemelde som står som rett.

Jeg er litt opptatt av rettskrivning, så derfor spør jeg.

Svar

Jeg har undersøkt flere ordbøker (se oversikten nedenfor), og de forteller at vi i dag kan skrive enten sykmelde/sykmelding eller sykemelde/sykemelding. Den eldste av ordbøkene (Norsk riksmålsordbok, 1937-1957) oppgir imidlertid bare formen sykemelde/sykemelding:

Norsk riksmålsordbok (1937-1957): sykemelde, sykemelding

Bokmålsordboka (2. utg. 1993): sykemelde el. sykmelde (slik også ved

–melding)[1]

Riksmålsordlisten (6. utg. 1994): sykmelde

Tanums store rettskrivningsordbok (8. utg. 1996): syk(e)melde, syk(e)melding

Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (1998): sykmelde, sykemelding

Jeg vet dessverre ikke når formen uten –e- (sykmelde/sykmelding) ble tillatt.

Bindebokstaven –e- skaper for øvrig en del bryderi; det er vanskelig å vite når et ord skal ha –e-, og når det ikke skal ha det.

En rekke ord tar –e- som bindebokstav. De fleste er norske enstavelsesord som ender på konsonant, f.eks.:

bjørk (bjørkefink, bjørkekvist); elv (elvebredd, elveos); folk (folkedans, folkefest); gutt (guttelag, gutterom); hest (hestehale, hestelort); hund (hundeglam, hundehus); katt (kattemat, kattemusikk); kost (kosteskaft, kosteskap); navn (navnelov, navneopprop), ost (ostehøvel, osteklokke); penn (penneskaft, pennesplitt); venn (vennelag, venneråd)

Det finnes mange flere. Men ikke alle norske enstavelsesord får –e-. Her er noen eksempler: armhule, halsbetennelse, husbråk, lagånd, trådsnelle, vindmåler.

Noen få ord har som regel –e-, men de kan også forekomme uten i enkelte sammenhenger. Det gjelder bl.a. mus, som tar –e- i musehull, museøyne osv., men som har valgfri –e- når det er snakk om datamaskiner: mus(e)matte, mus(e)peker.

Og enda er det mange flere detaljer om binde-e. Men dem får vi ta en annen gang.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Nettutgaven av Bokmålsordboka (oppdatert i 2000) har de samme formene.

Spørsmål: Jeg ser stadig oftere at slalåm staves slalom. Er det riktig?

Svar: Den norske stavemåten er slalåm, og som så mye annet innen skisporten er opprinnelsen norsk. Slalåm er dannet av dialektordene sla (hellende) og låm (spor). Det engelske språk har lånt dette ordet fra norsk, men erstattet å-en med o. Det har ironisk nok bidratt til forvirringen rundt stavemåten på norsk. De låner et ord av oss, endrer det litt og påvirker så oss til å skrive ordet feil på norsk!

Vennlig hilsen

Stig Michaelsen

Spørsmål:

Kan man skrive:
1: hjertelig til lykke ønskes du av…
eller heter det
2: hjertelig til lykke ønskes deg
av…

Svar:

Takk for spørsmålet, som det sannelig ikke er lett å svare eksakt på. Først og fremst ville jeg velge aktiv uttrykksmåte (med ØNSKER) når det man ønsker, er «hjertelig til lykke», altså: Jeg ønsker deg hjertelig til lykke med . . .».
Men ønsker om god jul formuleres ikke sjelden slik du gjør – med verbet i passiv. Vi pleier gjerne å regne en aktiv setning som utgangspukt: «Per og Kari ønsker deg god jul». Her er «Per og Kari» subjekt (det er de som utfører verbets handling, det er de som ønsker); «god jul» er objekt (Hva ønsker Per og Kari? Jo, god jul), og «deg» er indirekte objekt (tidligere kalt hensynsledd).

Når en aktiv setning omskrives til passiv, blir oftest objektet i den aktive subjekt i den passive, og subjektet i den aktive blir et preposisjonsuttrykk med «av»: «God jul ønskes deg av Per og Kari». Det er stadig Per og Kari som utfører verbalhandlingen (som «ønsker»), og vi kan kalle leddet «av Per og Kari» logisk subjekt. Setningen «God jul ønskes deg av Per og Kari» er grammatisk korrekt, men jeg ville nok ikke velge den formen selv, for jeg synes den er litt stiv; jeg ville bruke aktiv.

Kan så også det indirekte objektet i den aktive setningen – «deg» – bli subjekt i den passive? Det kan det, men akkurat som i passivsetningen ovenfor, må subjektet komme først i setningen: «Du ønskes god jul av Per og Kari». Formen «God jul ønskes du av Per og Kari» vil vel de fleste stusse ved, selv om grammatisk kanskje kan forsvares.

Unnskyld at jeg har brukt så mange ord, men det kommer av at eksempelet er interessant.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Heter det;

Jeg har bare brukt et par timer på dette.

eller

Jeg har bare brukt ett par timer på dette.

Svar:

Takk for spørsmålet.
Skriv et par timer ettersom det dreier seg om antall enkelttimer og ikke antall «dobbelttimer». Hadde det derimot vært snakk om noe som telles i par, f.eks. antall sokkepar, kunne du skrevet «jeg har bare brukt ett par sokker».

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Vi var noen som kom i diskusjon om hvor langt «fornorskingen» av fremmedord i det norske skriftspråket har kommet. Dette startet med at noen skrev «lønsj», istedenfor «lunsj», som jo føles mer naturlig. Kan noen svare på hva som er riktig, og hvilken utvikling vi kan vente oss i denne delen av språket?
Svar:

Ordet LUNCH ble norvagisert til LUNSJ i offisiell rettskrivning (bokmål og nynorsk) allerede i 1938, uten påviselig grunn og uten at noen tok synderlig hensyn til det. Det tok en god del år etter krigen før skrivemåten innarbeidet seg.

I 1938 var norvagisering av engelske ord praktisk talt aldri aktuelt, og ble det gjort noe, gikk det nok noe skjønnsmessig for seg. Skulle norvagiseringen vært foretatt etter prinsippene som Norsk språkråd vedtok i 1990-årene, ville resultatet ha blitt valgfrihet:
LUNCH el. LØNSJ (dvs. original utenlandsk skrivemåte vsa. lydrett norsk). Slik er det f.eks. ved CLUTCH el. KLØTSJ (1990-årene) som er en etter vår mening prinsipielt riktig norvagisering. Folk sier «kløtsj», men ingen sier «lunsj». I den siste generasjonen har vi fått ordet BRUNCH, også det uttalt med utvilsom ø-lyd. Det har i offisiell rettskrivning måttet få formen BRUNSJ – som ingen sier – i samsvar med LUNSJ, og med brudd på prinsippet fra 1990-årene. Du husker kanskje at fagnemndflertallet i Norsk språkråd forsøkte seg med PØBB; det ble ikke vedtatt. Prinsipielt er det en riktig norvagisering, men uklok.

Hvis den lydrette formen har innarbeidet seg i skrift, eller hvis ordet ligger på et lavere stilplan, kan den lydrette formen bli den eneste. Slik er det gått med f.eks. ROUGH og TOUGH > RØFF og TØFF.

Bokmåls- og nynorsknormeringen av enkelte ord med æ-lyd, viser mellomtyper, og brudd på prinsippet fra 1990-årene:
BAG el. BAGG
RAPP
Man har veket tilbake for bokstaven Æ.

Når det ikke er vokalforskjell mellom engelsk og norsk, er det som regel ikke noe problem; man fordobler konsonanten:
JOB > JOBB, SLIP > SLIPP o.l.

I riksmålsnormen har de nevnte ordene følgende former:
LUNCH, BRUNCH, CLUTCH, RØFF, TØFF, PUB, BAG, RAP, JOBB, SLIPP.

Jeg vil tro at hvis valgfrihetsprinsippet praktiseres, vil de norvagiserte formene komme i bruk, men det vil ta lang tid før de kan gjøres til eneformer. Og man må ha nese for hva det er mulig å oppnå. En forsert norvagisering diktert ovenfra, som enkelte i Norsk språkråd gikk inn for i 1990-årene, er uaktuell i dag. I riksmålsnormeringen har vi tatt noe hensyn til svensk og dansk rettskrivning i slike spørsmål. En slik tankegang kan bli aktuell i årene som kommer, også for bokmåls- og nynorsknormeringen. Det er iallfall et språkpolitisk poeng i bestrebelsene for en «felles opptreden» overfor engelsken.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kjære språkspalte

Hvorfor ser man nå nesten utelukkende skrivemåten «Brussel» for «Brüssel»? Er dette «vedtatt» av noen, eller er det etteraping av noen som har begynt med det? På norsk virker absolutt ikke «Brussel» riktig, hva er forklaringen og logikken?

Svar

Belgia har to offisielle språk – fransk og nederlandsk, det siste ofte litt uheldig kalt «flamsk». Språket er nederlandsk, mens «flamsk» er betegnelsen for kulturtradisjonen (fra Flandern).

På fransk heter det BRUXELLES, på nederlandsk (og engelsk) BRUSSEL og på tysk BRÜSSEL. Den tyske skrivemåten var vanlig i Norge både før og etter siste krig, men iallfall etter 1938 var de offisielle formene BRUXELLES el. BRYSSEL (men BRÜGGE). Slik står det i Tanums store rettskrivningsordbok (1940 og 1953), mens 3. utgave (1961) har BRUXELLES el. BRUSSEL (og BRUGGE). Det kan tyde på at det ble gjort vedtak i forbindelse med læreboknormalen av 1959, men ordet nevnes ikke i ordlisten som fulgte med. Svaret finnes nok i en av årsmeldingene fra Norsk språknemnd før 1961, og ideologien bak det – om man kan bruke et slikt ord – er den at geografiske navn bør skrives som i vedkommende land, hvis ikke en sterk tradisjon eller uttalevanskeligheter forbyr det. Det er den tankegangen som har gjort det av med enkelte andre tyske former også (GENOVA og VENEDIG, som nå heter GENUA og VENEZIA, som på italiensk, LISSABON, BUKAREST og sikkert flere). Den adjektiviske forstavelsen skrives med Y (BRYSSELERKNIPLING, BRYSSELERTEPPE).

Vennlig hilsen
Tor Guttu