Spørsmål:

Hei! Vi er to journalister som ikke klarer å enes om hva som er riktig: Bedriftomtale eller bedriftsomtale – altså med eller uten s mellom bedrift og omtale. Kan dere hjelpe?

Svar:

Ifølge ordbøkene er det ingen tvil: BEDRIFT skal ha fuge-s, og slik er både riksmåls- og bokmålsrettskrivningen normert. «Tanums store rettskrivningsordbok» oppfører nærmere 30 sammensetninger med BEDRIFTS-, og etter min mening er ingen av dem tvilsomme. Heller ikke i eldre normering finner jeg noe annet enn -s-, og likedan er det med sammensetninger hvor DRIFT er førsteleddet. Når det i Norsk referansegrammatikk står (litt vagt) at fuge-s «forekommer sjelden etter ord på . . . -ft», så gjelder det avgjort ikke BEDRIFT.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det lov å bruke både -a og -et endinger i bokmål i dag? For eksempel sykla/syklet og børsta/børstet…

Svar

– Ja, det er stadig lov – i prinsippet. Tillatelsen kom i 1917, da departementet skrev følgende: “I fortid og fortids partisipp av svake verber som kaste har riksmål* formen kastet. Som tillatt sideform er godkjent kasta: han kasta steinen; han hadde kasta steinen. Det vil være avhengig av emnet og stilarten hvor man bør bruke denne form.”
*riksmål betyr her “bokmål”. Riksmål var inntil 1929 betegnelsen for den målformen som ikke er nynorsk; da fikk den navnet bokmål.

I 1938 ble det full valgfrihet og mer enn det. Departementet skrev: “End. -a skal være obligatorisk i fortid og fortids pts. i en rekke verb som ved sin lydform skiller seg ut som særnorske, og som for størsteparten hittil har hatt en avvikende tradisjonell form i skriftmålet.” Så fulgte en liste på henimot 40 slike verb (men det er langt flere): beisle, bleikne, bogne, brotne osv. – Videre: “Dessuten skal end. -a være tillatt i fortid og fortids partisipp av alle verb som har denne ending i nynorsk.”

Siden 1938 har det ikke vært noen prinsipiell forandring – full valgfrihet har vært det språkpolitiske siktemålet, men man begynte etter hvert å se mer på hvilke former som virkelig er i bruk, og fikk dermed en god del å tumle med. I 1959 står følgende i Norsk språknemnds “Ny læreboknormal”: “Verb med fortid på -a og -et regnes til samme klasse, og i de fleste er -et og -a jamstilt. Men ved en del verb står valget mellom -de/-te og -a (f.eks. auke, -a el. -te), eller mellom -de/-te og -et (f.eks. dreie, -[d]de el. -et).” Så følger en liste med 283 verb fra disse tre gruppene. Ikke så lite å holde styr på for lærere, lærebokforfattere og statstjenestemenn.

I 1981 ble 240 verb omregulert, hovedsakelig slik at -et og -a blir likestilt når en av formene var tillatt tidligere.

I 2005 ble -a fjernet i tolv verb som hadde valgfrihet -a/-te: ase, bake, base, bause, brase, glane, rase, skape, smake, spare, svare, tale.
Til gjengjeld fikk 94 verb “i tillegg til de nåværende endingene -de el. -te i preteritum og d- eller -t i perfektum partisipp enten -a el. -et eller både -a og -et.” : andøve, avfeie, bale, beruse . . .
Greit?

Som du skjønner: Det er best å se etter i en offisiell ordliste hvis du må bruke en a-form. Men heldigvis må man jo ikke det. I de verbene du nevner (børste og sykle) har det ikke skjedd forandringer (valgfrihet siden 1917).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har lest om reglene for doble konsonanter i Riksmålsforbundets språkspalte. Men er det ikke også en regel som sier at to doble konsonanter etter hverandre ikke er tillatt? Dette kommer etter min mening til anvendelse i sammensatte ord. Dersom man f eks setter sammen ordene samfunn og sikkerhet blir ikke det sammensatte ordet samfunnssikkerhet, men samfunnsikerhet. Tar jeg feil?

Svar:

Takk for spørsmålet.

Dobbeltkonsonanter beholdes i sammensatte ord:
slutt + produkt = sluttprodukt
trafikk + sikkerhet = trafikksikkerhet
osv.

Men: Aldri tre (eller flere) like konsonanter etter hverandre:
trafikk + kork = trafikkork (eventuelt trafikk-kork)
natt + tog = nattog (eventuelt natt-tog)

samfunn + sikkerhet = samfunnssikkerhet
– Her legger vi til en -s- mellom ordene. Fire konsonanter etter hverandre (-nnss-), men bare to og to like. Det er greit, og riktig.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Vi har har havnet i en diskusjon om det heter «Gratulerer med dagen» eller «Gratulere med dagen».
Vår oppfatning er at det riktige er «gratulerer» , men vår diskusjonsmotpart mener at det er en ønskeform av «gratulere» på samme måte som f.eks. «Leve kongen».

Svar

Takk for spørsmålet. Det heter «gratulerer med dagen» (jf. Norsk ordbok, nettutgaven). Uttrykket er en forkortet form av «(Jeg/vi) gratulerer (deg) med dagen».

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål: Mange navn på firmaer, institusjoner eller produkter bryter med norske rettskrivningsregler, som for eksempel iPhone. Skal man gjenta en slik feil eller skrive Iphone?

Svar: Det er en innarbeidet rettesnor at eierne av navnet bestemmer skrivemåten, selv når den strider mot rettskrivningsnormene, men dette er omdiskutert ikke minst blant yrkesskribenter. Derfor varierer praksisen og i hvilken grad man bruker skjønn, så både iPhone og Iphone er vanlige skrivemåter. Kritikerne av navn som iPhone, IKEA (i stedet for Ikea) og Foreningen !les mener at slike skrivemåter blir en form for gratis snikreklame ved å skille seg ut. Svært gamle navn, som for eksempel Nationaltheatret, slipper likevel unna med avstikkende skrivemåter på grunn av sitt historiske sus.

Stig Michaelsen

Spørsmål:
Legge-lagt med g, men ikke tilbringe-tilbragt. Her må vi ha k i det siste tilfellet. Hva er grunnen til det?

Svar:
Skrivemåten BRAKTE kan forsvares språkhistorisk (med en ustemt lyd på fortidstrinnet i eldre germansk). Riksmålsnormen har valgfrihet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,

jeg har en utfordring som jeg lurer på om dere kan hjelpe meg med.

Jeg og to studiekamerater er igang med utarbeidelse av vår bacheloroppgave i ingeniørfag. Den omhandler en teknisk oppgradering innen treningsformen spinning. I den forbindelse dukker ordene spinningsykkel/spinningsal eller spinningssykkel/spinningssal opp til stadighet. Jeg har lett overalt på nett og i ordbøker, men har enda ikke fått klarhet i hva som er korrekt. Dette er naturligvis frustrerende, da det ikke er ønskelig å levere en hovedoppgave med gjennomgående skrivefeil!

Ville satt veldig stor pris på svar 🙂

Svar:

Hvis SPINNING er et norsk verbalsubstantiv til SPINNE – altså dannet av verbet SPINNE og uttalt med tonem (tonelag) 2, som LINNING, VINDING, VINNING o.l., skal det danne sammensetninger med S: SPINNINGSSYKKEL, SPINNINGSSAL o.a.

Er ordet derimot engelsk og uttales med tonem 1, som BOOKING, CAMPING o.l., skal det danne sammensetninger uten S (slik som BOOKINGASSISTENT, CAMPINGVOGN). Da blir det SPINNINGSYKKEL og SPINNINGSAL.

Jeg mistenker ordet for å være engelsk, siden det neppe finnes norske sammensetninger med SPINNING som førsteledd, derimot en lang rekke med SPINNE- og SPINN-. Når jeg sier «mistenker», forstår dere nok at jeg i farten ikke vet hva treningsformen går ut på.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg går på Valler VGS og lurer på en ting. Angående kip/kjip, som i kjedelig, mutt, lei, er det da likegyldig om man skriver kip eller kjip? Har skjønt at mange skriver kjip men at kip også går an.

Svar:

Takk for spørsmål.
Ordet KJIP har en merkelig normeringshistorie. Som du vet, kommer det fra engelsk CHEAP, sannsynligvis via sjøfolk; iallfall var det i bruk i sjømannssjargong lenge før det ble vanlig i alminnelig slangpreget språk. Betydningen i sjømannssjargongen var “smålig, gnieraktig”, en betydning blant de mange det har i engelsk. “Ikke vær så kjip ‘a!” var en vanlig vending.

CH- i fremlyd uttales “tsj” på engelsk. I norsk sjømannsspråk blir lyden ofte til “kj-“. CHIEF (maskinsjef ombord) uttales “kjif”, og CHARTER uttales ofte “kjarter”. Altså CHEAP med uttale “kjip”.

Da dette ordet var blitt vanlig i norsk slang, oppstod behovet for en norsk skrivemåte, og det vanlige når engelske ord fra lavere stilnivå skal ha norsk skrivemåte, er å skrive dem lydrett (altså slik som vi uttaler dem) – f.eks. RØNNER, KRÆSJE, STREIT. Ordet KJIP kom inn i norske ordbøker første gang i 7. utgave av Tanums store rettskrivningsordbok (1989), og da med KJ-. Det er sannsynlig at redaktørene for denne utgaven innførte ordet på eget initiativ; det finnes ikke i oversikten over vedtak i Norsk språkråd til og med 1988.

I neste utgave at Tanums store rettskrivningsordbok (8. utgave 1996) skrives ordet KIP, etter vedtak i Norsk språkråd. Resonnementet var at “kj”-lyd foran I skrives K både i gamle ord (KISTE, KILE, KITT…) og i nyere ord som er blitt vanlige i allmennspråket (KINO, KIRURG …).

Det var imidlertid en overveldende mengde som skrev KJIP i forhold til dem som skrev KIP; det var det lett å konstatere i Google-alderen, og Språkrådet ombestemte seg og normerte ordet tilbake til KJIP i 2003. Det ble godkjent av Kulturdepartementet i 2005, og i 9. utgave av Tanum (2005) står det slik.

Riksmålsrettskrivningen har hatt og har KJIP, og så vidt jeg husker fra min tid i Norsk språkråd, var det vi riksmålsrepresentantene som fikk igjennom denne skrivemåten.

Håper du ikke er svimeslått av dette svaret. Men i alle fall: Fra 2005 skrives det KJIP både i riksmål/bokmål og i nynorsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er korrekt (riksmål), å si (skrive) f.eks. at det gjelder noen hver – eller at det gjelder noen og en hver? Eller begge deler?Jeg har ikke problemer med å forstå meningen (budskapet) i uttrykkene, som vel uttrykker det samme (?), men hvis det første er korrekt, hva ligger egentlig i ordene? Takknemlig for svar!
Svar:

Det korrekte uttrykket er noen hver; det gjelder både tale og skrift. Betydningen er ‘temmelig mange, noe nær enhver, både den ene og den annen’.
Noen er en omtolkning av et opprinnelig ubøyd adverbialt noe, slik som i uttrykket noe hvert sted, jf. planten vokser noe hvert sted, dvs. planten vokser både her og der, praktisk talt hvert sted. Etter som tiden gikk, begynte man å oppfatte noen som sidestilt med hvert, og noe mistet den adverbiale funksjonen. Dermed kunne ordet også bli bøyd i samsvar med hver, dvs. noen hver. Språkutviklingen har siden ført til uttrykk som noen og hver og noen av hver samt noen og enhver, men ingen av disse formuleringene er normrette. Hva enhver angår, hører dette ordet hjemme i forbindelsen alle og enhver.
Det kan for øvrig legges til at uttrykket noen hver er særnorsk; i dette tilfellet kan ikke danskene få hverken skylden eller æren for hvordan nordmennene ordlegger seg.

Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei
Jeg skulle skrive noe hvor vi skulle ta en hvelv, altså et krafttak. Jeg fant ikke ordet i ordboken, og jeg har prøvd de aktuelle skrivemåtene jeg kunne tenke meg uten hell. Kan dere hjelpe meg?

Svar

Jeg kjenner uttrykket godt fra Oslo folkemål, f. eks.: «Nå må vi ta en vælv og få ryddet opp her» med tykk L og sagt når det er svært uryddig og vi endelig bestemmer oss for å gjøre noe med det.
Ordet finnes visst bare i én større ordbok, nemlig den store nynorske (Norsk Ordbok), hvor K-bindet utkom i år. Der er ordet normalisert til KVELV, men beleggene er fra Sørøstlandet, hvor KV- ikke forekommer i talespråket, og hvor dialektene naturligvis har uttalen vælv med tykk L. Ordet står nok i dialektordbøker og dialektoppskrifter som er underlaget for den nynorske, men jeg har dem ikke.
Norsk Ordbok setter vel ordet i forbindelse med KVELVA (velte). Det lar seg forsvare, men det er ikke utenkelig at (H)VERV (omgang, runde) kan ha spilt en rolle for betydningen. Jeg har også hørt uttrykket TA EN VEIV; det betrakter jeg som sekundært og misforstått lydlig sett, men betydningsmessig står det på linje med VÆLV.
Jeg ville skrive ordet lydrett som jeg har gjort ovenfor: VÆLV. Eventuelt ville jeg sette det eller hele uttrykket i anførselstegn, avhengig av tekstens art og stil.

Vennlig hilsen og med takk for å bli minnet om ordet
Tor Guttu